print logo

Etisk søkelys på politimetoder

Romavlytting kan bli blant politiets nye offentlig godkjente våpen mot grov kriminalitet. Finnes det en grense for hvilke midler som er etisk og moralsk forsvarlige for politiet å bruke? - Med tanke på at politiet har monopol på lovlig bruk av fysisk makt, er det forbausende lite debatt om hvor grensen for politiets arbeidsmetoder bør gå, sier stipendiat Vidar Halvorsen ved Institutt for rettssosiologi.

Forskning viser at det arbeidet politiets ordenstjeneste gjør, har størst samfunnsmessig betydning. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Han mistenkes for et bestialsk seksualmord på ei lita jente. Under avhørene oppdager politiet et nummer på hånden hans. En tragisk fortid som en av få overlevende fra en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig, rulles opp. Avhøret tar en ny vending.

En av avhørerne kler seg om i et mer militært antrekk før han kommer tilbake til avhørsrommet. Han verken sier eller gjør noe, bare spaserer fram og tilbake i rommet. Fram og tilbake. Ti minutter senere tilstår mannen drapet på den lille jenta.

Denne episoden skjedde i Australia noen år tilbake, og da det ble offentlig kjent, skapte det stor debatt om politiets yrkesetikk. Her i Norge vil vi aller helst tro at den eneste yrkesgruppen som har lov til å bruke fysisk makt, ikke utnytter denne «rettigheten».

- Dette er en nokså naiv holdning, men den kan være med på å forklare at offentlige moral- og etikkdebatter om politiets arbeidsmetoder nærmest er fraværende. Hvilke framgangsmåter politiet bruker, burde i mye større grad diskuteres offentlig, sier stipendiat Vidar Halvorsen som er tilknyttet Norges forskningsråds etikkprogram og nå nærmer seg avslutningen på sin doktorgrad.

Når er politiets bruk av fysisk makt egentlig moralsk forsvarlig, og på hvilken måte bør politiet utøve sin makt? Halvorsens doktorgradsavhandling er en av de få forskningsprosjekter i Norge som tar opp etiske sider ved den makten politiet har. Han skal etter planen tilbake til sin stilling som planlegger ved Politihøgskolen etter å ha tatt doktorgraden.

De «usynlige» arbeidsmetodene

For tiden diskuteres bruk av mer utradisjonelle framgangsmåter som telefon- og romavlytting, infiltrasjon eller provokasjon. Et metodeutvalg oppnevnt av Justisdepartementet la i mars fram en innstilling der det blant annet ble foreslått å åpne for at politiet skal kunne avlytte telefonen til dem som blir oppringt av en kriminell. Utvalget mener dessuten at romavlytting, også på offentlige steder, bør være et middel politiet kan ta i bruk i kampen mot grov kriminalitet.

- Jeg er ikke overrasket over at metodeutvalget kom fram til slike konklusjoner. Utvalget er etter min mening skjevt sammensatt, noe som har ført til at de etiske og moralske sidene ved slike hjemler ikke er kommet godt nok fram.

Utvalget har bestått av representanter fra Kripos, Overvåkningspolitiet, Justisdepartementet, Oslo politikammer og den sentrale påtalemyndighet.

Halvorsen mener politiets argumenter om at bruk av slike metoder vil føre til en nedgang i kriminaliteten, ikke holder mål. Den amerikanske sosiologen Gary Marx oppsummerer sentrale forskningsfunn i sin bok Undercover, og hevder at det ikke er så mye å hente ved å bruke slike metoder.

- Tidligere politiforskning viser at det arbeidet ordenstjenesten gjør, har størst samfunnsmessig betydning. Når en person klager på festbråk fra naboleiligheten, er det viktig at politiet kommer raskt og rydder opp.

Erfaringer fra New York kan tyde på at ordenstjenestens virksomhet også kan ha betydning for omfanget av mer alvorlig kriminalitet. Men her er det litt tidlig å si noe mer bastant før forskerne har fått sett nærmere på spørsmålet.

- Er romavlytting en etisk forsvarlig metode å bruke?

- Det er et avvik fra den åpne politivirksomheten som trenger en særlig tungtveiende begrunnelse. Politiet bør ha tillit i samfunnet for å utføre jobben sin, men ved økt bruk av slike «usynlige» metoder kan folk bli mer mistenksomme og utrygge på hvem sitt ærend politiet egentlig går.

Halvorsen har sett på hva som skjer i politiets egne rekker når framgangsmåter som avlytting, infiltrasjon eller provokasjon brukes. I USA benytter politiet slike drastiske metoder mot sine egne for å få bukt med blant annet korrupsjon. Her verver interngruppen i politiet rekrutter for å få dem til å være informanter.

- Min hypotese er at amerikanske politifolk opplever en økt mistillit, utrygghet og mistenksomhet på arbeidsplassen, noe man også kan risikere i det norske samfunnet. Det er forståelig at folk ønsker en effektiv bekjempelse av grov kriminalitet, men hvor langt er man villig til å gå for å oppnå dette? Lund-kommisjonens rapport viser tydelig at utradisjonelle metoder vil kunne misbrukes også i Norge.

Et kriminalpolitisk dilemma

Halvorsen er likevel ikke entydig imot at politiet skal kunne få bruke utradisjonelle metoder.

- Ved å si nei til visse metoder vil en del kriminalitet vanskelig kunne etterforskes. Organisert kriminalitet og lovbrudd innenfor økonomi, narkotika eller MC-klubber, er vanskelig å etterforske ved hjelp av tradisjonelle metoder. Det er et kriminalpolitisk rettferdighetshensyn som taler for økt bruk av ekstraordinære metoder. Det finnes utradisjonelle arbeidsmåter som i dag er lovlige, men mangelfullt rettslig regulert, for eksempel infiltrasjon og bruk av informanter i rollen som provokatører.

Halvorsen mener at dette er et kriminalpolitisk dilemma som i mye større grad bør drøftes offentlig. Hvordan politiet arbeider, er med på å forme det samfunnet vi lever i. I andre land diskuteres de etiske og moralske dilemmaene med politiets fysiske maktbruk.

- Hva er betingelsene for å bruke slike metoder, og hvilke arbeidsmåter er det snakk om? Det vil være helt sentrale spørsmål å diskutere.

- Hvor alvorlig skal et lovbrudd være før politiet bør kunne ta i bruk utradisjonelle metoder?

- Et eksempel kan være overgrep begått av pedofile, et område hvor mange vil være enige i bruk av mer drastiske arbeidsmetoder. I eksemplet fra Australia dreide det seg om et pedofilt overgrep. Man kan finne argumenter som taler for at politiets framgangsmåte i denne ekstreme saken var legitim, fordi det handlet om en svært alvorlig forbrytelse. Generelt er det grunn til å tro at tilbakefallsprosenten for pedofile overgrep er høyere enn ved «vanlige» drap, sier Halvorsen.

Den farlige biljakten

Det er en betydelig makt politiet forvalter. Hvilke midler som er legitimt å bruke i de forskjellige situasjonene, varierer og vurderes av den enkelte polititjenestemann. Statistikk fra utlandet viser at biljakt er blant de mest farlige maktmidlene politiet har i dag. Her setter tjenestemennene både seg selv, den kriminelle og publikum i fare.

- I Norge er biljakt av mange ikke sett på som noe maktmiddel, og vi har ikke hatt noen forskning på dette feltet, i motsetning til for eksempel i USA. Forskning fra andre land viser at adrenalinet hos polititjenestemenn kan bli høyt etter en biljakt. Da oppstår det lettere situasjoner hvor overtramp kan skje. Jeg mener biljakt er så farlig at den burde være en del av våpeninstruksen som politiet har.

Uforsvarlig bruk av hester

For noen år siden var oslopolitiets bruk av hester mot demonstranter et omdiskutert tema. Ved en demonstrasjon utenfor en Go-Go-bar ble en hest brukt for å splitte mengden. En av demonstrantene ble stygt kvestet og fikk varige men etter episoden. Den kvinnelige rytteren og hennes overordnede ble likevel frikjent i retten.

- Å ri en hest inn i en folkemengde, ligger helt klart på grensen av hva som er etisk forsvarlig. Jeg finner den strafferettslige frifinnelsen av polititjenestekvinnen rimelig ettersom hun ikke gjorde annet enn å utøve fysisk makt på en måte som var autorisert av politikammerets daværende ledelse. Det er den politioperative praksisen som er kritikkverdig. Når man har sluttet å bruke hester i USA, må man kunne gjøre det i Norge også.

- Her i landet opplever vi sjelden at politiet blir dømt for det mange oppfatter som grove overtramp eller politivold. Er politiet en beskyttet gruppe i rettsvesenet?

- Politiet er underlagt et nasjonalt lovverk og har sin politiinstruks som må følges. Denne er svært generelt utformet og henviser politibetjentene til å bruke sin egen dømmekraft i ulike situasjoner. Så lenge betjentene ikke går ut over dommernes forståelse av regelverket, vil de ikke ha forbrutt seg mot noen lov og kan vanskelig dømmes.

Legitim politivold

Skal det være mulig for politiet i ekstreme situasjoner å kunne bruke vold for å få fram sannheten i en sak? I Israel ble det nylig vedtatt en lov som ga politiet tillatelse til å bruke vold for å tvinge eller provosere fram tilståelser. Her til lands kom det straks reaksjoner.

-Hvor går grensen mellom fysisk bruk av makt og vold?

- I hovedsak dreier det seg om folks intensjoner. Vold er ment å skulle skade, og når politiet utøver vold, blir det en uautorisert avstraffelse. Politiet gir den kriminelle den straffen de mener han fortjener, noe som slett ikke er deres oppgave å vurdere. Politiet trenger en etisk avklaring av hvilke metoder som er forsvarlig å bruke i forskjellige situasjoner. Innad i politiorganisasjonene er man svært interessert i disse spørsmålene.

I 1992 ble etikk et eget fag ved Politihøgskolen i Norge. Men selv om dette er et skritt i riktig retning, mener Halvorsen at moral ikke kan læres ved å sende folk på etikkurs. - De aller fleste av oss, politifolk inkludert, er allerede involvert i en moralsk praksis. Det etikken kan bidra med, er å gi politiet kunnskaper som gjør dem i stand til å diskutere og reflektere over disse dilemmaene.

Politiet har hevdet at det har vært en nedgang i politivold i Norge de senere årene, noe Halvorsen tror de har rett i.

- Synet på hva som er vold, har endret seg og politiets arbeid i takt med dette. Vi har fått en større grad av profesjonalisering av politiet. Det har også vært med på å dempe volden. Forskning fra USA kan tyde på at bruk av såkalte tredjegradsforhør, der vold tidligere ble tatt i bruk for å tvinge folk til å tilstå, nå i større grad er erstattet med «triksing», bløff og andre mer raffinerte teknikker. Men disse metodene kan også være etisk vanskelig å forsvare.

- Vil det ikke være en løsning å stramme inn instruksene til politiet slik at man slipper forskjellsbehandling og politivold?

- Jeg har ikke tro på en maskinjus der reglene som lages, skal følge en logisk slutningsrekke. Politiet må nødvendigvis ha generelle regler for å kunne gjøre en god jobb, og akkurat derfor er det skjønnet de utøver så viktig å få diskutert, sier Vidar Halvorsen.

Utdrag fra politilovens §; 6:

Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig (...)

Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.

Utdrag fra politiinstruksens §; 3.2:

Politiet kan benytte makt under iverksettelse og gjennomføring av en tjenestehandling når dette følger av lov eller sedvane, og det ellers finnes klart nødvendig og forsvarlig i betraktning av situasjonens alvor (...)

Med makt menes her tvangsmessige fysiske inngrep mot person, og mot fast eller rørlig eiendom i tilfelle der denne eiendom blir påført skade. (...)

Politiets adgang til å bruke særlige maktmidler av teknisk eller annen art i tjenesten er regulert i egen instruks.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk, Samfunnsvitenskap, Juridiske fag Av Bente Iversen
Publisert 1. feb. 1997 00:00