print logo

Den nødvendige familien

Hvis familien bryter sammen, fører det til at samfunnet bryter sammen. Det mener Kristelig Folkeparti-politikerne. Men er det virkelig slik at familien kan gå i oppløsning? Familien er ifølge sosialantropologien en institusjon som finnes i alle samfunn, om enn i forskjellige former. Førsteamanuensis Trygve E. Wyller ved Det teologiske fakultet er enig med sosialantropologene. For ham er familien et nødvendig fenomen, som også skaper muligheter for det enkelte menneske.

Institusjonen slekt ser ut til å ha overlevd mer enn 100 års teologisk nedvurdering. Slekten dukker for eksempel fremdeles opp når det er barnedåp. (Foto: Kirsten Faustino ©)

Vi intervjuer Trygve E. Wyller en regnvåt sommerdag på familiens hytte på Onsøy utenfor Fredrikstad. Han kombinerer jobb og ferie. På hytta er han installert for sommerferien med tre døtre, en dvergschnauzer, to undulater og en pendlende kone. Med panoramautsikt mot Hvaler, omgitt av barnetegninger og akkompagnert av Spice Girls fra jentenes kassettspiller, lytter vi til Wyllers tanker om familien og den teologiske tradisjon. Vi tar utgangspunkt i et foredrag han holdt på et tverrfaglig seminar ved universitetet som handlet om slektskapstradisjonen i Norge.

- Forestillingen om at familien, med mor, far og barn, er en av samfunnets grunninstitusjoner, er temmelig utbredt i dagens Norge. Den stammer blant annet fra den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831), sier han.

Hegels tanker om samfunnsmoralen (Sittlichkeit) var ifølge Wyller en viktig forutsetning for den sterke posisjonen som familien fikk for kirken og teologien på 1800-tallet. I sin rettsfilosofi beskriver Hegel det gryende moderne samfunn der samfunnsmoralen blir utviklet gjennom tre institusjoner: familien, det sivile samfunn og staten. Når disse tre institusjonene etableres og vernes, sikres samfunnets moral og individenes frihet innenfor rammen av denne samfunnsmoralen. Innenfor hver institusjon oppdras og utvikles det enkelte individet slik at det kan finne sin rettmessige plass i samfunnet. Derfor betrakter Hegel familien som samfunnets urcelle.

Problematisk anvendelse av Hegel

- Hegel satte fokus på spenningen mellom nødvendighet og frihet i institusjonen familie. Men i ettertid er han blitt brukt til å forsvare middelklassens kjernefamilie, som om det skulle være den eneste formen for institusjonelt samliv der samfunnsmoral blir dannet og utviklet. Det er gode grunner til å mene at den framtidige samfunnsmoralen i stor grad også utvikles fra samlivsformer som er vesentlig forskjellig fra middelklassens snevre rammer. De som har vært dominerende i den teologiske tradisjon, har overfokusert på Hegels påstand om at familien er nødvendig. Dermed har de nærmest sett bort fra den dialektiske utviklingen og fornyelsen som er forutsetningen for hele Hegels tenkning. Det er umulig å gjøre en bestemt familieform til den eneste som kan utvikle samfunnsmoralen. Det skjer en kontinuerlig fornyelse. Derfor er det ikke nødvendigvis sikkert at alle endringer i familiemønsteret innebærer at samfunnsmoralen undergraves, hevder Wyller.

Hegel

Hegel betrakter familien som samfunnets urcelle.

Gisle Johnson, som var den toneangivende norske teologen på slutten av 1800-tallet, så også på familien som en grunnstein i samfunnet, Det naturlige Samfundslivs Grundform (1898). Men ifølge Wyller tok han ikke hensyn til denne tvetydigheten hos Hegel. Mønsterfamilien var for ham den kristne familie.

- For Gisle Johnson er mennesket så fordervet at en oppfyllelse av ekteskapets bestemmelse bare først er mulig for det omvendte menneske. Derfor er det bare i det kristne ekteskap at den ekte familien kan realiseres. Men dermed har Johnson foretatt en innsnevring av Hegels perspektiv. Hegel så på familien som en allmenn samfunnsinstitusjon. Mens Gisle Johnson først og fremst interesserte seg for den enkelte kristne familien som kunne bidra til å kristne samfunnet. Dette synet fører til at det rettes enorme forventninger til familielivet, noe Wyller mener Den norske kirke burde ta et klarere oppgjør med enn den har gjort hittil.

Budskapet fra dagens biskoper

De norske biskopene har i de seinere årene uttrykt at de er bekymret for at folk ikke har like stor respekt for familien som før. Flere og flere lever i samboerskap, og stadig flere skiller seg. Noen velger å leve sammen med en partner av samme kjønn. Biskopene velger å innskjerpe at samboerskap er ulovlig, skilsmisse er forkastelig og den heterofile familien er det ideelle.

- Vi hører aldri om den betydningen som et samliv har for å utvikle folks identitet, at mennesker skal modnes og bli selvstendige. Det er sjelden vi hører noe konstruktivt om hva innholdet i familien skal være. Kirken skal ikke ha skylden for at folk skiller seg, men den gjør det sannelig ikke noe lettere for dem, sier Wyller.

Tradisjonelt har kirken vært mer opptatt av kjernefamilien enn av enslige forsørgere, av gifte framfor samboere og av heterofile framfor homofile samliv.

- Det kan jo tenkes at det finnes etiske kvaliteter i et samboerskap også, sier Wyller ironisk. Han mener kirken bør oppfordre teologisk forskning til å komme fram til hva de egentlige kvalitetene i et samliv er. Han mener dessuten at de norske teologene bør gå til sosialantropologien for å få distanse til temaet familie. Hos sosialantropologene finnes det en rik forskningstradisjon som handler om slekt og familie. Hos teologene er dette temmelig uutforsket mark.

Bibelen ingen lærebok i etikk

Wyller er skeptisk til at biskopene og Kr.F.-politikere bruker bibelsitater når de begrunner hvorfor familien er så viktig.

- De anvender Bibelens ord direkte på 1990-årenes virkelighet. Det er problematisk. Vi lever i en helt annen historisk situasjon. Dessuten er det uheldig å bruke Bibelen som en lærebok i etikk. Selvsagt er det mange etiske utsagn i Bibelen, men den er først og fremst en bok som handler om at Gud gjør noe uventet for menneskene, sier teologen.

Når man gjør Bibelen til en etisk oppslagsbok, antyder man ifølge Wyller at kristendom og moral er identisk. I norsk tradisjon gjør dette synet seg sterkt gjeldende. Desto viktigere er det å motarbeide det, mener han.

- Selvsagt er det en sammenheng mellom kristendom og moral. Men det genuint kristne handler om Jesus som døde fordi han identifiserte seg med sin egen samtids umoralske tollere, samaritanere og kvinner. Dette burde være et tankekors for dem som vil sette likhetstegn mellom kristendom og besteborgerlig moral.

Slekten mindre viktig

I eldre norsk tradisjon var det en mye sterkere sammenheng mellom slekt og kirke enn tilfellet ble utover på 1800-tallet. Hos Gisle Johnson er slekten blitt mindre sentral enn familien. Den vekten som den teologiske tradisjon la på den borgerlige familen, og deretter den kristne borgerlige familien, har ført til at mange teologer undervurderte slektens betydning for integrasjon og samfunnsmoral.

Før denne utviklingen startet, var det sterke bånd mellom slekten og bygda, noe som kom til uttrykk i navngivingen. Det påviser Arne Bugge Amundsen i sin bok Folkelig og kirkelig tradisjon. Dåpsforståelser i Norge, særlig på 1800-tallet (1989).

- Slekt og ritualer var organisk vevd sammen. Det ene kunne ikke tenkes uten det andre, sier Wyller. Prestene førte kirkebøker over de navnene som ble gitt ved dåpen. De som ikke var oppført i kirkeboken, hørte verken hjemme i slekt eller lokalsamfunn. Fra midten av 1800-tallet ble føringen av kirkebøker betraktet som en av prestens verdslige oppgaver.

Dåpstradisjonen er et eksempel på at slekten og den sosiale integrasjonen gradvis fikk mindre teologisk betydning på 1800-tallet. Den teologiske tradisjon la større vekt på omvendelsen og de såkalt personlig kristne. Det aller gjeveste var den omvendte kristne familien. Dermed ble slektens betydning selvsagt redusert.

- Det spennende er at institusjonen slekt ser ut til å ha overlevd mer enn 100 års teologisk nedvurdering. Slekten dukker fremdeles opp når det er barnedåp. De har et hjelpeløst forhold til de kirkelige ritualene, og deres oppførsel er til hodebry for mange prester. De reiser seg på feil tidspunkt og synger gamle melodier til salmene. Men slekten kommer og tar det som en selvfølge at den skal være til stede, sier Wyller.

Også i begravelsen kommer slekten.

- Vi kan si at definisjonen på slekt i dag er: "De som kommer når noen dør", mener Wyller. Han synes det kunne være en spennende oppgave for forskere å studere hvilke deler av slekten det er som kommer og hva de begrunner det med.

Bilde

Noen velger å leve sammen med en partner av samme kjønn. Biskopene velger å innskjerpe at samboerskap er ulovlig, skilsmisse er forkastelig og den heterofile familien den ideelle. (Foto: Nordisk Pressefoto/NTB-foto ©)

"Familien er død"

Den tyske sosiologen Ulrich Beck mener at institusjonen familie er død. I det postmoderne samfunnet er det bare kjærligheten som binder to mennesker sammen. Beck tar utgangspunkt i at dagens samliv ikke lenger har noen forbindelse til religionen. Nå er grunnlaget for samliv kun kjærlighet.

- Beck har ikke rett. Det har sosialantropologien vist. Når to mennesker blir bundet sammen av kjærligheten, kan de danne institusjonen familie. Kjærligheten danner institusjoner, hevder Wyller.

Beck er på moten blant dagens familiesosiologer. Men Trygve Wyller, som har forsket i systematisk teologi, synes han står for ekstreme synspunkter. Han ser Beck som en motpol til Kristelig Folkeparti. Den ene mener at institusjonen familie er død. Den andre vil først og fremst verne institusjonen kjernefamilie mot alle andre former for samliv. Ingen av de to motpolene interesserer seg overbevisende for det meget sammensatte forhold som finnes mellom institusjoner og individer i ethvert samfunn. Det er i dette samspillet samfunnsmoral og personlig identitet blir dannet.

Døtrene til Wyller kommer inn i stuen for å hente familiens hund. De vil gå en tur med den i regnet. Vi finner at tiden er inne for å avslutte vårt besøk i familien Wyllers hytte på Onsøy.

Emneord: Språk og kultur, Teologi og religionsvitenskap, Teologi, Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Margareth B. Bentsen
Publisert 1. mar. 1997 00:00