Når forskere fusker

To forskningsetiske komiteer utreder for tiden forhold omkring uredelighet i norsk forskning. Om kort tid foreligger resultatene av en spørreundersøkelse som omfatter universitetene. Fusk i forskningen bryter med akademias mest grunnleggende idealer om redelighet og sannhetssøking. De forskningsetiske komiteene er opptatt av å unngå å mistenkeliggjøre norske forskningsmiljøer gjennom undersøkelsen. Samtidig mener de at forskersamfunnet må se det som en viktig oppgave å rydde opp i egne rekker ved forskningsetiske overtramp.

- Vi gjør ikke denne undersøkelsen ut fra en antakelse om at uredelighet er et stort problem som ødelegger mye for norsk forskning, sier (fra venstre) Dag Elgesem, Matthias Kaiser og Kjetil K. Jåsund. (Foto: Ståle Skogstad)

Det er Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) og tilsvarende komité for samfunnsfag og humaniora (NESH) som har inngått et samarbeid om å undersøke uredelig og diskutabel forskning ved universitetene i Norge. Undersøkelsen konsentrerer seg om de to komiteenes fagområder, og resultatene vil presenteres i april.

De som står bak undersøkelsen, er: Matthias Kaiser, sekretariatsleder i NENT, Dag Elgesem, sekretariatsleder i NESH, og Kjetil K. Jåsund, forskningsassistent.

Mens Norges forskningsråd omtaler både alvorlige og mindre alvorlige brudd på forskningsetiske regler som «uredelige» (se side 27), har de to forskningsetiske komiteene valgt å bruke betegnelsen «uredelig og diskutabel forskningspraksis» i sin undersøkelse.

Paul Kammerer

Tragisk uredelighetssak: Paul Kammerer (bildet) var en østerriksk biolog som forsøkte å bevise riktigheten av Lamarcks utviklingsteori. Ifølge teorien kan egenskaper som er ervervet gjennom et livsløp, gå i arv. Seks uker etter at tidsskriftet «Nature» offentliggjorde funn som viste at bevismateriale fra Kammerers eksperimenter var manipulert, tok han sitt eget liv (i 1926). Av mange ble dette tolket som en innrømmelse av at han selv hadde stått for fabrikasjon av bevismateriale. Det fins alternative tolkninger.

- Hva er forskjellen på uredelig og diskutabel forskning?

Elgesem: - Når vi snakker om uredelig forskning, spiller forskerens sinnelag og hensikt en avgjørende rolle. I uredelig forskning presenterer man noe under falske forutsetninger, med en intensjon om å bedra. Det er også viktig om det er en ondsinnet handling eller ikke. Plagierer man en artikkel, er det en ondsinnet handling som utnytter en annens arbeid. Men det er noe helt annet å oppføre en medarbeider som æresforfatter på en artikkel, for eksempel en person som har skaffet midler til et forskningsprosjekt. Dette er diskutabel praksis, men ikke uredelighet.

- Kan man egentlig trekke klare grenser mellom ulike typer brudd på akseptert forskningsetikk?

Jåsund: - Det er mange glidende overganger her. I USA brukes gjerne «fraud» (bedrageri) om de groveste formene, for eksempel forfalskning og fabrikkering av datamateriale. Men det kan ha vært en bevisst vilje til å bedra bak det som ikke oppfattes som grovt uredelige handlinger, som når en forsker gjør selektiv bruk av data. Det er gjerne tilsiktet når man holder tilbake data som motsier ens egne eksperimenter. Men data kan også være holdt utenfor fordi man tror at de ikke er relevante, og da er det ikke tilsiktet bedrageri. De glidende overgangene gjør det meget problematisk å etterforske saker og avgjøre hvorvidt det har vært en bevisst hensikt om å bedra eller ikke. De to første årene det eksisterte, påviste Udvalget Vedrørende Videnskabelig Uredelighed (UVVU) i Danmark, uredelighet i to av 20 anmeldte saker.

- Man kan tro at det er jukset i forskning uten at det nødvendigvis er det. Noe helt annet enn en bevisst intensjon om å bedra, kan ligge bak: for eksempel slurv eller dårlig arbeid.

- I USA har man debattert mye hvordan uredelighet bør defineres. Skal for eksempel grov uaktsomhet i forbindelse med forskning regnes som uredelighet? Ifølge en dansk definisjon må grovt uaktsomme handlinger slås ned på. Men 99 prosent av debattantene i USA mener at intensjon om å bedra er det avgjørende kriteriet for om en handling skal regnes som uredelig. Det er et viktig skille mellom uredelige handlinger og feil og bommerter. Regelverk omkring uredelighet skal ikke dreie seg om feil.

- Et litt overraskende funn i undersøkelsen i medisinske forskningsmiljøer (se side 25), var at unge forskere ikke skilte seg vesentlig fra eldre forskere når det gjaldt kjennskap til uredelighet. Det kan kanskje være et tegn på et hardere konkurranseklima blant dagens forskere?

Kaiser: - La oss ikke glemme at det er en subjektiv side med i dette, uansett om det dreier seg om unge eller eldre forskere. Det kan være forskjell på hvordan man selv opplever utviklingen i forskersamfunnet og hva som i realiteten har forandret seg. I en artikkel om hemmeligholdelse i vitenskap prøvde jeg å finne ut hva vi vet om utviklingen av konkurranseklimaet i forskningsmiljøer. I visse miljøer, i bioteknologi for eksempel, får du høre at det er blitt så mye verre de siste ti årene: at alle sitter på sine data og at mye holdes hemmelig. Undersøkelsene man har hatt, tyder ikke på så store endringer. For eksempel har man sett på måten forskere har svart på henvendelser om å oversende visse cellekulturer til andre forskere. Det viser seg at de ikke er blitt merkbart mindre villige til å gjøre dette, men at det er forskjell på hva forskere mener andre gjør og hva de selv gjør. Det er ikke alltid forskerens opplevelse stemmer godt overens med den faktiske utviklingen i forskningspraksis. Vi må være klar over det, uten å benekte at det er skjedd forandringer.

Jåsund: - Innen biologien, et fag som har en del til felles med medisin når det gjelder krav til publisering av vitenskapelige artikler, er det noen som tviler på om publiseringspress er en god nok forklaring på uredelighet. Ensidig vekt på slike «ytre» faktorer kan også føre til at man ikke setter søkelyset på enkeltindividers moral eller rutiner.

Kaiser: - En annen årsak til uredelighet kan være mangel på positive rollemodeller. Tidligere ble forskere utdannet av én lærer. I et langt og personlig forhold ble et grunnsyn og dype verdier formidlet videre. Forskerutdanningen er blitt mer upersonlig, og studentene forsvinner i en stor masse. Det kan tenkes å bidra til uredelig atferd.

«Whistleblowing» og forskersamfunnets forpliktelser

- Informasjonsskriv som er sendt ut om undersøkelsen deres, kan tyde på at dere er bekymret for at mediene vil blåse dette opp på en uheldig måte. Bør dere ikke gå offensivt ut i offentligheten og ta denne debatten?

Kaiser: - Den prinsipielle debatten kan man godt ta opp i mediene. Men når man har å gjøre med konkrete tilfeller av uredelighet, krever det at vi «passer litt på»; uavklarte anklager om uredelighet kan jo bli hengende ved en person og utgjøre en betydelig belastning. Men vi er enige om at det er en fordel med en prinsipiell diskusjon av uredelighet, ikke minst «internt» i forskningsmiljøene.

Elgesem: - Som forskningsetisk komité er vi ikke interessert i å sette i gang en overflatisk debatt som gjør at denne saken kommer skjevt ut.

- Når uredelige handlinger blir offentlige, brukes iblant uttrykket «whistleblowing». Hva ligger i det?

Jåsund: - Det defineres forskjellig, avhengig av hvor det skjer. Skjer det i byråkratiet eller næringslivet, handler det om at en person går utenom de vanlige informasjonslinjene internt. For eksempel hvis noen går ut i mediene og hevder at «mitt firma gjør ting som er til skade for allmennheten». I forskning dreier «whistleblowing» seg mer om at noen går ut med informasjon om at juks har forekommet.

Kaiser: - Innen firmaer oppfattes gjerne «whistleblowing» som et lojalitetsbrudd. I forskersamfunnet har man ikke firmainteressene, og lojalitetsbåndene er annerledes: de kan være mellom fagfeller, studenter og på et institutt. Kommunikasjonskanalene er ikke så åpenbare, spesielt ikke i fuskesaker. Det er ikke så lett å vite hvor man skal henvende seg for å ta opp mistanker om uredelighet.

- Man bør dessuten skille «whistleblowing» fra det vi kaller «sensasjonsmakeri». En «whistleblower» har tatt et valg om hva som er en passende måte å informere om et problem, slik at man kan rette på det.

Jåsund: - Forskere har en lojalitet til forskningens metoder og idealer. Grunnen til at noen går ut, er at de opplever at noen bryter med disse idealene. Men vi betrakter det som uheldig hvis en person velger å gå rett til mediene med en uredelighetssak. Forskningens autonomi er knyttet til dens evne til å korrigere egne feilgrep. Derfor må forskersamfunnet få muligheten til å ta opp disse sakene på en ordentlig måte og rette opp feilene som er gjort. Hvis vi ikke bryr oss om å debattere en sak «internt», forsvinner tiltroen til forskningens evne til å korrigere seg selv.

Kaiser: - Vi må ha en viss selvstyring ved at vi rydder opp i egne rekker og sørger for god kvalitetskontroll. Som forskningsetisk komité har vi en forpliktelse til å ta disse oppgavene alvorlig.

Følelsesladet og vanskelig tema

Det er utvilsomt en rekke utfordringer forbundet med forskning på et såpass følelsesladet tema som dette. Metodisk kan det være vanskelig å skaffe gode data omkring tabubelagt atferd, som i hovedsak må avdekkes indirekte. Et annet problem er faren for å skape uheldige reaksjoner i forskersamfunnet.

Elgesem: - Vi gjør ikke denne undersøkelsen ut fra en antakelse om at uredelighet er et stort problem som ødelegger mye for norsk forskning. Vi er åpent interessert i hva som er problemene, og vi har vært opptatt av å unngå å mistenkeliggjøre norske forskningsmiljøer gjennom spørreskjemaet vi har benyttet. Alle som arbeider med dette temaet, vet hvor stigmatiserende det er å beskylde noen for uredelighet i forskningssammenheng. Fusk i forskningen bryter med de mest grunnleggende idealene om redelighet og sannhetssøking som hele den akademiske aktiviteten er bygd på.

Jåsund: - Selv om vi ikke tror det er mye uredelig forskning ved norske universiteter, mener vi at de sakene som forekommer, kan være svært uheldige. Blir det ikke gjort noe med slike saker, vil det gi unge forskere et inntrykk av at denne typen atferd er akseptabel. Svekkes kontrollfunksjonen, undergraver det forskningens troverdighet. Problemet er ikke først og fremst de enkelte individene som gjør seg skyldig i alvorlige tilfeller av juks. De hadde kanskje vært uredelige uansett hva de hadde holdt på med. Problemet er at det skader forskningens anseelse dersom vi ikke klarer å oppdage juks. Folk vil spørre seg om hvorfor vi satser penger på forskning hvis vi ikke kan gi en rimelig garanti for at man kan stole på forskningens resultater.

- Hvilke tiltak bør settes i gang for å håndtere uredelighet?

Kaiser: - Rapporten vår vil gå videre til komiteer som forhåpentlig vil gi råd om hvilke tiltak det bør satses på. Ett av tiltakene kan være å institusjonalisere prosedyrer i forbindelse med uredelig forskning.

Elgesem: - Spørsmålet om hvordan man skal håndtere uredelighet dreier seg mye om hvilke ordninger som har de beste konsekvensene. Er prosedyrer på plass, kan man på den ene siden ta opp saker på en ryddig måte. Samtidig skaper det mer oppmerksomhet om uredelighet, noe som kan føre til falske anklager om juks eller anmeldelser som en følge av intriger i et miljø. Men rykter om juks kan også leve sitt eget liv i årevis hvis de ikke undersøkes og tilbakevises av en uavhengig instans. En av de viktigste funksjonene til det danske UVVU har for eksempel vært å renvaske folk for ubegrunnede anklager.

Jåsund: - Uansett hva vår undersøkelse vil vise om uredelighet i universitetsforskningen, kan det være god grunn til å lage et regelverk. For når en sak først kommer opp, er det for sent å lage regler. De må være på plass før man begynner å behandle saker.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere