Indianerjenter fra Skien

Adoptivbarna Emma (15) og Elena (12) bor i Skien. Opprinnelig kommer de fra Colombia. De er blitt oppdratt til å være nordmenn, samtidig som de er stolte av at de er indianere. Det er vesentlig for adoptivbarns identitetsutvikling at de blir trygge på den norske delen av seg, uten å ta avstand fra den utenlandske.

Indianerjenter fra Skien: Adoptivbarna Emma (t.v.) og Elena. Familien Møller reiser mye til utlandet, så barna er vant med at ikke alle ser ut som nordmenn flest. Dette kan bidra til at barna integrerer den utenlandske delen av sin identitet. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Apollon har invitert adoptivmoren til Emma og Elena, Marianne Helle Møller, til en samtale om adopsjon ved Institutt for spesialpedagogikk.

I 1986 var Møller og hennes mann i Colombia for å hente Emma og Elena, som den gang var fem og to år gamle. Ekteparet Møller besøkte barnehjemmet der de to biologiske søstrene hadde bodd det siste året. Marianne Helle Møller tror nok barna har hatt traumatiske opplevelser i det livet de har levd før de kom til barnehjemmet. Hun fikk en sosialrapport ved adopsjonen.

- Det er varierende hvor mye informasjon adoptivforeldre får om barnas fortid. Men det er viktig at foreldrene har vært på stedet der barna har oppholdt seg. Jo mer foreldrene har av opplysninger, desto mer kan de bekrefte barnas tanker om sitt tidligere liv, sier professor Monica Dalen ved Institutt for spesialpedagogikk.

Emma og Elena visste, på sin side, litt om de nye foreldrene sine, fordi foreldrene hadde sendt en beskrivelse av familien og huset i Skien hvor de bodde.

- Emma kjente til det vi hadde skrevet, og jeg ble så glad! Jeg hadde med en koffert med tøy til jentene da vi dro for å hente dem. Emma ville gjerne ha på seg det nye tøyet. Plaggene var annerledes enn dem hun var vant med. De kjolene de hadde fra før av, fikk vi ta med oss. De har vi tatt vare på. De lukter Colombia fortsatt, forteller Møller. De to søstrene fikk beholde sine opprinnelige navn.

Dalen understreker at den første tilknytningen til adoptivfamilien er viktig for den videre identitetsutviklingen til barna. Den første tilpasningstiden er gjerne vanskelig for de fleste familiene. Det er vanlig at adoptivbarn reagerer på overgangen til nytt miljø. Noen av barna får vansker med å sove, andre vil ikke ta til seg mat. Mange er redde og blir klengete og klamrende i sin måte å være på. De fleste omstillingsreaksjonene blir imidlertid overvunnet etter en tid.

Familen Møller planlegger å reise tilbake til Colombia om halvannet år. Ifølge Dalen er det å reise tilbake til det landet som adoptivbarnet kommer fra, blitt mer og mer vanlig.

Akseptere, fortrenge, overbetone

I 1992 fullførte professorene Monica Dalen og Barbro Sætersdal sammen en doktoravhandling som de kalte Utenlandsadopsjon i Norge. Tilpasning - opplæring - identitetsutvikling. Avhandlingen bygde på en spørreskjemaundersøkelse til familier med vietnamesiske og indiske adoptivbarn under 17 år, en intervjuundersøkelse med adopterte ungdommer over 17 år og deres foreldre og en sammenliknende undersøkelse av adoptivbarns og norskfødte elevers skoleprestasjoner. De to forskerne så nærmere på hvordan adoptivbarna forholdt seg til det at de så annerledes ut.

Resultatene viste at det eksotiske utseendet i seg selv ikke var problematisk. Utseendet var imidlertid noe som stemplet barna som annerledes og skilte dem ut fra familie og nærmiljø. De ble forvekslet med innvandrer- og flyktningegrupper i Norge og møtte samme type diskriminerende reaksjoner fra omgivelsene som disse gruppene opplever. Av den grunn utviklet de utenlandsadopterte et komplisert og ambivalent forhold til innvandrer- og flyktningegrupper i Norge.

Barnas annerledeshet kunne enten bli akseptert, fornektet eller overbetonet av omgivelsene. I hjemmet ble annerledesheten som regel akseptert. På skolen ble den gjerne fornektet. «Vi er jo alle like», er ideologien i en sosialdemokratisk skole. På gata, derimot, kunne adoptivbarna møte ubehageligheter.

- Det er uheldig for adoptivbarnets identitetsutvikling dersom den utenlandske delen av identiteten fornektes, fordi barnet får inntrykk av at denne ikke er verdt noe, sier Sætersdal.

I doktorarbeidet undersøkte Dalen og Sætersdal også hvilke mestringsstrategier barna valgte i forhold til det å akseptere, fortrenge eller overbetone annerledesheten. De definerte barnas strategier som mer eller mindre konstruktive og undersøkte om barna valgte offensive eller defensive strategier.

Emma og Elenas dobbelte identitet

- Det er uheldig når et adoptivbarn fornekter sin utenlandske opprinnelse. I intervjuundersøkelsen som Barbro Sætersdal og jeg utførte, fant vi at en del av vietnameserbarna synes å fornekte den utenlandske delen av sin identitet. De ville helst ikke bli identifisert som vietnamesiske flyktninger, sier Dalen.

Hun tror de to jentene fra Skien har klart å ivareta den utenlandske identiteten, samtidig som de er opptatt av å forsterke den norske.

De to indianerjentene har valgt konstruktive strategier i forhold til det å se annerledes ut. Emma føler seg mest synlig når hun er sammen med adoptivbarn. I samvær med andre barn tenker hun ikke over at hun er annerledes.

- En gang ba Emma meg knytte et sjal om hodet hennes slik at det så ut som om hun kom fra et annet land. Hun hadde glemt at hun egentlig gjorde det, forteller Møller.

Familien Møller har en stor omgangskrets som også omfatter innvandrere. De reiser mye i utlandet, så barna er vant med at ikke alle ser ut som nordmenn flest. Dette kan ifølge Dalen bidra til at barna integrerer den utenlandske delen av sin identitet.

Dalen vil vite om Emma og Elena blir utsatt for noe når de er utenfor kretsen av slekt og venner.

- Mange adoptivbarn opplever ubehageligheter når de kommer blant fremmede. Blant annet er det vanlig at adoptivbarn blir tatt til side i passkontrollen fordi de skiller seg ut. De blir møtt med mistenksomhet, sier Dalen.

Lederen av Hvit Valgallianse, Jack Erik Kjuus, ble nylig dømt for rasisme. I partiprogrammet nevnte han adoptivbarn sammen med innvandrere og andre med unorsk utseende som han ville ha tvangssterilisert, slik at de ikke spredte fremmede gener. Da rettssaken mot ham var i mediebildet, var Emma og Elena fortvilet.

De to adoptivbarna identifiserer seg for øvrig ikke med andre innvandrere. Dalen karakteriserer imidlertid både de utenlandsadopterte og flyktningene som innvandrere - på forskjellig måte. Hun mener vi bør stille oss kritiske til at den ene gruppen har høyere status enn den andre og at forskjellige raser har ulik status.

Indianerbarn

I 1986 var Marianne Helle Møller og hennes mann i Colombia for å hente Emma og Elena, som den gang var fem og to år gamle. - Det er varierende hvor mye informasjon adoptivforeldre får om barnas fortid. Men det er viktig at foreldrene har vært på det stedet der barna har oppholdt seg, sier professor Monica Dalen ved Institutt for spesialpedagogikk.

De fleste klarer seg bra

- Forskning om utenlandsadopsjon viser at to tredeler av barna klarer seg bra. Det tilsvarer den andelen av norske barn som klarer seg godt. En tredel av de adopterte får problemer, for eksempel i form av lærevansker, særlig på høyere trinn. Andre kommer i identitetskriser. Det er vanlig for mange at modningsprosessen forsinkes. Derfor er det viktig at de menneskene som omgir adoptivbarna, er åpne for at de modnes senere enn andre. Utviklingen kommer, men den tar lengre tid. Dette stemmer dårlig med skolens inndeling i alderstrinn, sier Dalen.

Det har vært spekulert i om barnets alder ved adopsjon har hatt noen betydning for om det senere oppstår problemer.

- Forskerne finner ingen entydig sammenheng her. Det er kvaliteten på den tiden de har levd før adopsjonen som er avgjørende. Kombinasjonen av høy adopsjonsalder og vanskelig oppvekst kan få negative følger.

Identitetsproblemene viser seg når barnet blir litt eldre. Adoptivbarnas vanskeligheter er gjerne annerledes enn norskfødte jevnaldrendes. Ofte møter de et hjelpeapparat som ikke kjenner til de vanskene som skyldes at barna er adopterte, sier Dalen.

De to forskerne advarer mot å male bildet rosenrødt.

- Mange utenlandsadopterte kjemper med at de er så synlige fordi de ser annerledes ut. Folk synes det er søtt mens de er små, men når de blir eldre, er det ikke så gjevt lenger, sier Sætersdal.

- Noen adoptivbarn blir nærmest «trygghetsnarkomane». De tør ikke bevege seg utenfor familien og vennekretsen. Andre utvikler seg i motsatt retning og blir asosiale. Mange av de vietnameserbarna vi intervjuet i 92-undersøkelsen, hadde opplevd krigens redsler før de kom til Norge, og det kunne få slike konsekvenser, forteller Dalen.

- Vi vet at adoptivbarn er risikobarn. Uansett hva vi foreldre gjør, kan vi ikke være sikre på at de ikke er merket av de årene de har levd før de kom til oss, sier Møller.

Adopsjon er lik utenlandsadopsjon

Hvert år blir ca. 500 barn og unge adoptert fra utlandet til Norge. Utenlandsadopsjonen begynte i 1970. I 1997 har vi ca. 12 000 slike barn og unge her i landet. De første barna kom fra Korea og Vietnam.

Adopsjon er i Norge i dag nærmest ensbetydende med utenlandsadopsjon. Barna kommer hovedsakelig fra Korea, Colombia, Kina, India og Brasil. Prevensjon, abort og andre forhold fører til at adopsjon av norskfødte barn er svært liten.

Endringer i folks holdninger til innvandrere og flyktninger kan virke inn på adoptivbarns identitet, ifølge professor Monica Dalen ved Institutt for spesialpedagogikk. Sammen med professor Barbro Sætersdal er hun i gang med en ny undersøkelse om utenlandsadopterte barn og unge i Norge. Den tar for seg deres oppvekstvilkår, livsbetingelser og identitetsutvikling. Undersøkelsen bygger videre på deres felles doktoravhandling fra 1992.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Spesialpedagogikk Av Margareth B. Bentsen
Publisert 1. feb. 2012 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere