Når livet blir til en defekt kroppsdel

Pasienter kommer ofte med hele livet sitt til legen på sykehuset. Legen «deler» så gjerne pasienten i enkelte bestanddeler. - Det er som om en lever, en lunge eller et blodtrykk blir lagt inn, får tatt noen laboratorieprøver og røntgenbilder, for så å bli skrevet ut igjen, sier lege og antropolog Ida Hydle. Ved hjelp av antropologiske analyseredskaper viser hun på en ny måte hva som skjer i møtet mellom lege og pasient.

«Jeg skal bare operere denne appendiciten», sier legen til sine kolleger og tenker neppe over at han har delt opp mennesket i en enkelt bestanddel som følge av sin «biomedisinske sykdomsoppfatning». Medisinske antropologer mener imidlertid at leger ville tjent på å reflektere litt over hvordan deres språkbruk avdekker en kultur og et menneskesyn. Det ville for eksempel kunne bidra til at leger utviklet sin forståelse av hvordan de kommuniserte med sine pasienter.

Møtet mellom lege og pasient opptar Ida Hydle, førsteamanuensis ved Høgskolen i Agder og utdannet lege med medisinsk doktorgrad fra Universitetet i Oslo. For tiden arbeider hun også med en doktoravhandling i sosialantropologi ved universitetet. Her i landet er Hydle ganske alene om å anvende medisinsk-antropologisk analyse til å forstå «teksten» i møtet mellom lege og pasient. Med «teksten» sikter hun til både det muntlige møtet og den medisinske «hverdagsteksten» som legene skriver, først og fremst i journaler og epikriser på sykehus.

I en artikkel som nylig ble presentert i forskningsprosjektet Norsk Sakprosa (se litteraturliste), viser Hydle blant annet hvordan behandler og pasient bruker forskjellige ord om den samme tilstanden.

- Det handler nok gjerne om to forskjellige sykdomsoppfatninger «inne i hodene» hos de to partene som møtes. Jeg prøver å vise at de ofte ikke møtes i en forståelse av hva den ene og samme tilstanden handler om, sier hun.

Vestens medisinske system

En innfallsvinkel til å analysere møtet mellom lege og pasient er å forstå hvordan legenes språk og handlinger er et produkt av deres «biomedisinske tankegang».

- Hva mener du når du hevder at vestlige legers «tekster» er et produkt av det biomedisinske systemet?

- I verden i dag har vi mange ulike medisinske systemer, som kan betraktes som kulturelt konstruerte systemer. Vi i Vesten praktiserer det antropologene kaller det biomedisinske systemet. Det har sine egne klassifikasjonsredskaper, egne behandlingsritualer og institusjoner, nemlig sykehusene, legekontorene, helsetilsynet, osv. Andre store medisinske systemer er ayurveda, unani og kinesisk medisin, alle med en egen klassifikasjon av sykdom og et utdannings- og behandlingssystem.

- Hos oss blir legenes tekster et produkt av vårt system. Tekstene blir symboler og tegn på både kunnskapen og ideologien og verdensbildet som det systemet står for. I et antropologisk perspektiv kan man se på det medisinske systemet som et slags trossystem.

Mennesket blir oppdelt

I sin nye bok (se litteraturliste) skriver Hydle at de vestlige legenes menneskesyn i stor grad er formet av samfunnsutviklingen fra Hippokrates' tid: «Oppdelingen mellom psyke og soma ble foretatt i antikken som en vesentlig del av europeisk kosmologi. Siden har biomedisinere (...) delt opp mennesket i mindre og mindre bestanddeler. Den teknologiske utviklingen har i stor grad gjort dette mulig (...). (...) ved hjelp av instrumenter som elektronmikroskopet kan (man) se og måle, det vil si få et kvantitivt begrep av, en bestanddel på subcellulært nivå».

- Det biomedisinske systemet er unikt på den måten at man allerede for mange hundre år siden begynte med disseksjoner og lærte å se kroppen innvendig. Når jeg som lege tenker på en lunge, ser jeg også lungevev. Jeg har en helt spesiell innsikt i folks kropper - den stanser ikke ved huden. I andre behandlingstradisjoner stanser synet på kroppen ved huden, sier Hydle.

Møtet mellom den biomedisinske lege og pasienter kan altså betraktes på den måten at legen ser mange flere ting enn pasienten, fordi de har lært å se «inn i» kroppen.

- Vi har lært å fiksere kropper, lært å se i mikroskoper. Dette gjør at vi ser på mennesker på en annen måte enn før vi hadde studert medisin. Når vi så møter mennesker og stiller diagnoser, bruker vi en kunnskap som de menneskene vi møter, ikke har. Pasientene har en annen forståelse av hvordan dette ser ut, arter seg og føles enn det leger har, sier hun.

Disease, illness, sickness

For å kunne skille ulike kvaliteter ved sykdomsbegrepet, har antropologer funnet det hensiktsmessig å dele inn den kulturelle kategorien sykdom med de tre engelske ordene «disease», «illness» og «sickness». Disease er sykdom slik legen oppfatter det med sitt biomedisinske grunnlag; da trengs det et målbart tegn på sykdom. Ifølge Hydle er for eksempel forstadier til livmorhalskreft der kvinnen ikke merker tegn til noe galt, et eksempel på disease uten illness - legen diagnostiserer sykdom som pasienten ikke har oppfattet som sykdom. Illness er det pasienten føler og kommuniserer som sykdom. Mens sickness-begrepet betegner den sosiale rollen sykdommen gir.

- Det kan være hensiktsmessig å ha en sickness-betegnelse på sykdom, fordi ulike sykdommer gir ulike roller og har ulik status. Kommer du til legen med en generell infeksjonstilstand, gir det deg to helt forskjellige roller og statuser om legen sier at du har AIDS eller at du har mononukleose («kyssesyke»). Historien har vist tydelig hvordan lepra (spedalskhet) har gitt et stempel: de leprasyke måtte stå utenfor kirken; stavkirken hadde egne ganger for dem. Sykdommen i seg selv ga en rolle, og slik er det fortsatt i dag, sier Hydle.

Antropologenes inndeling av sykdombegrepet tydeliggjør hvordan sykdom i mange tilfeller er noe relativt, avhengig av hvem det er som definerer sykdom. Legens og pasientens kulturelle konstruksjon av begrepet sykdom kan riktignok være sammenfallende. Men den behøver ikke å være det: Legens definisjon av pasientens sykdom - disease - kan være en annen enn pasientens illness hvis pasienten føler seg syk på en annen måte eller i en annen sammenheng enn det legen sier eller føler. Hydle gir noen eksempler på hvordan analyseredskapet kan vise oss at den biomedisinsk utdannede legen og pasienten har forskjellige oppfatninger av sykdom.

- Det enkleste eksemplet er når pasienten blir kalt inn til legen og ikke feiler noe: Da er det ikke noen illness. Og så sier legen: «Du har for høyt blodtrykk, vi må starte med blodtrykksmedisiner.» Eller: «du har for høyt kolesterol, vi må begynne med kolesterolsenkende midler.» Det er det vi kaller disease uten illness. I mange tilfeller føler da pasienten seg etter hvert syk; sykdommen blir til idet den navngis. Det er jo et menneske som så plutselig blir definert som en pasient i helsevesenet. Han er ikke lenger en vanlig person, men må komme til kontroll, ta medisiner og begynne å endre livsstil.

- Det motsatte er når pasienten føler seg syk og legen ikke finner noe: det er illness uten disease. En pasient kan komme til legen med ordene: «Jeg føler meg så trett og slapp, jeg må være syk». Han risikerer å bli avvist med ordene: «Jeg finner ikke noe galt» etter konsultasjonen, men pasienten kan fortsatt oppleve seg som syk.

Hydle understreker imidlertid at det i dag er et problem at leger har begynt å bruke termene illness, sickness og disease på samme måte som de bruker diagnoser som eksakte betegnelser på biologisk definerte tilstander.

- Dette er et språklig redskap for å kunne analysere hva som eventuelt skjer i møtet mellom lege og pasient. Men leger har etter hvert oppfattet dette redskapet som om det var noe absolutt. I medisinske tidsskrifter hvor leger skriver om illness og disease, uttrykker de seg som om det var to objektive termer. Det er interessant at de har «medikalisert» hele det antropologiske analyseredskapet uten å vite hva det står for, sier Hydle, som mener leger mangler den nødvendige teoretiske forståelse for det relative ved sykdom og for at man kan bruke et abstrakt analyseredskap til hjelp i tolkningen av møtet mellom lege og pasient.

Pasienten kommer med livet

Når legen og pasienten er forankret i ulike kulturer med ulike sykdomsoppfatninger, svikter ofte kommunikasjonen dem imellom. Hydle viser til et eksempel fra sin undersøkelse av eldre fra Grønland/Nedre Tøyen i Oslo som ble lagt inn på Ullevål sykehus: En eldre dame hadde en funksjonsløs nyre og altfor lav blodprosent, noe som egentlig var irrelevant for henne. Damen, som hadde lite sosial kontakt, var mest opptatt av å få mer hjelp og klare seg i hjemmet sitt. Det vesentlige for henne var hverdagslige faktorer som kunne gjøre at hun fungerte. Da hun ble operert og fikk blodoverføring og ble «ordnet opp» sett fra legens diseaseperspektiv, var problemene hennes fortsatt uløst da hun kom hjem.

- Den svenske antropologen Lisbeth Sachs har sagt noe betegnende om situasjonen: folk kommer ofte med selve livet sitt til legen. De kommer ikke med et enkelt symptom med mindre de har lært at det er det eneste legen hører på. Ofte har jo pasienter lært hva det lønner seg å komme med. Jeg tror det gjerne er snakk om en optimalisering av ressurser. Du lærer å henvende deg til forskjellige mennesker på ulike måter. Kanskje har du tidligere kommet tre ganger og sagt at det ikke går bra i ekteskapet, eller «jeg klarer det ikke med tenåringene mine» eller «jeg har det så jævlig på jobben». Hver gang har legen svart at han ikke kan hjelpe deg med det, for så å spørre om du har vondt noe sted eller sover om natten, før du ender opp med smertestillende eller sovepiller. Da velger du ikke lenger å komme med selve livet eller den delen av livet som gjør vondt og som symptomet manifesterer seg som et symptom på. Dette vet nemlig ikke legen hva han skal gjøre med. Han har heller ikke tid til å ta fatt i «hele livet». Konsultasjonen varer i et kvarter. Og er han spesialist, kan han i hvert fall ikke gjøre noe, for da skal han ta fatt i nyrene og nervene eller noe annet.

- Når folk kommer med symptomer på at det er deler av livet som ikke fungerer, gjøres dette altfor ofte om til et biokjemisk fenomen, som det ordnes opp i. Og den viktigste drivkraften for å opprettholde denne måten å møte mennesker på, er et stort økonomisk markedsapparat som følge av den medisinsk-tekniske og den medisinsk-farmasøytiske industrien.

- Er det ønskelig at legene lærer seg mer av pasientens kunnskaps- og meningsverden før de danner seg en oppfatning av hva som feiler pasienten?

- Det er et vanskelig spørsmål, fordi det er så mange andre faktorer jeg tror man må diskutere for å svare på det. Av og til fungerer møter mellom behandlere og syke mennesker til begges tilfredshet, selv om de ikke forstår hverandre. Igjen viser jeg til Lisbeth Sachs, som så på møter mellom en vestlig utdannet lege fra Sri Lanka og pasienter som praktiserte ayurvedisk medisin. Fra en antropologs kommunikasjonsståsted, og på bakgrunn av hva pasientene sa om hvordan de hadde det etterpå, fungerte dette møtet utmerket. Mens en svensk lege som observerte sin kollega, mente at det overhodet ikke fungerte etter hans målestokk for hva som er en bra måte å opptre og behandle på som lege. Så man kan spørre seg: hva er bra? Hvem er det som sier at noe fungerer bra eller ikke? Spørsmålet er hvilken målestokk man skal legge på de forskjellige drivkreftene for det som har med menneskers sykdom og plager å gjøre.

- Men hvis du tenker mer spesifikt på kommunikasjonen mellom lege og pasient på sykehus her i landet?

- Hvis jeg ble lagt inn på sykehus og følte meg elendig og til og med var ganske dårlig til å uttrykke hva som var i veien, da ville jeg gjerne bli møtt av en helt spesiell person, som er utdannet i kommunikasjon. Og som forstår at når mennesker blir syke - uansett om de er leger, høyt utdannete mennesker eller ikke - har med seg livet sitt når de er syke. De er ikke bare en enkelt brukket legg eller en enkelt mental tilstand. De har med seg forståelsen av at de er personer som bor og arbeider et sted, som har en familie et sted som er urolig for dem. I store deler av vårt helsevesen er de pårørendes posisjon ytterst slett, og deres status bør oppvurderes.

- Slik jeg oppfatter deg, har leger altfor lite av den typen beredskap, fanget som de er av sin egen biomedisinske kultur?

- Det er jo det de har lært seg. All ære for det, dette er ikke noen moralisering. Det jeg etterlyser, er en forståelse, ikke minst ved de medisinske læresteder, for at det er andre vitenskapsgrener og kunnskaper som også er vesentlige for å forstå menneskelige lidelser enn det som det i dag undervises i. Kan hende får medisinerstudenter et lite drypp av dette, men det har ingen betydning for det menneskesynet og verdensbildet som leger utvikler. Selve forståelsesgrunnlaget må det gjøres noe med. Det tror jeg ville ført til at leger ble bedre rustet til å møte pasienter.

Litteratur:

Hydle, I. (1996): Tradisjon og funksjonalitet i medisinsk språk. Forbildets forbilder, Norsk Sakprosa Andre bok. Universitetsforlaget.

Hydle, I. (1997): Antropologiske perspektiver på medisinen, trygden og retten. Tano Aschehoug.

Emneord: Medisinske fag, Helsefag, Samfunnsmedisin, sosialmedisin, Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 1997 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere