Vi leser mer for barna våre

Flere yrkesaktive småbarnsmødre og mer ustabile samliv til tross: Mye tyder på at det står ganske bra til med kulturformidlingen i dagens småbarnsfamilier. Mødre rapporterer blant annet om at de leser mer for sine barn enn foreldrene gjorde i mødrenes barndom.

Fedre engasjerer seg mer og mer i familierelasjonene ved å synge, lese og fortelle historier for barna. (Foto: Ståle Skogstad ©)

I sitt nye forskningsprosjekt undersøker sosiologen Tone Schou Wetlesen ved Universitetet i Oslo kulturformidling i småbarnsfamilier. Hun tar for seg både familiesamvær som er rettet mot løsninger av praktiske oppgaver, og mer overskuddspreget samvær der sang og musikk og det å lese og fortelle blir viktig. Schou Wetlesen sammenlikner hva foreldre husker fra sin egen barndom med hvordan de innretter seg i dag. Materialet for undersøkelsen baserer seg på feltarbeid utført i en av Oslos nyere bydeler. I alt deltok 87 foreldre i undersøkelsen - de aller fleste mødre.

- Oversikten jeg har i dag, tyder på at det står ganske bra til med formidlingen av barneorientert kultur, sier hun. - Mange av mødrene forteller om musikk i hjemmet og at foreldre leser i enda større grad i dag enn hva de husker at deres foreldre gjorde.

Den første sangen

Schou Wetlesen mener at sangen står i en særstilling som samværsform mellom foreldre og barn fordi den er et førverbalt kommunikasjonsmiddel - den kan nå fram allerede til fosteret i mors liv og når barnet er nyfødt. Eksperimenter tyder på at det nyfødte barnet foretrekker morens stemme samtidig som det foretrekker sanger og tekster det har hørt i fostertiden framfor melodier og tekster som ikke har vært benyttet i denne perioden. (Se Bjørkvold, Jon-Roar: Det musiske mennesket. Freidig Forlag, 1991.) En teori om sangens beroligende virkning på barn legger vekt på det rytmiske i musikken som barnet kan gjenkjenne i morens hjerteslag i fostertiden.

- Jeg ser tendenser i mitt materiale til at foreldrene bruker sangen mye fram til barna er tre år, før bøker og illustrasjoner kommer sterkere inn i kulturformidlingen. Men jeg tror det er et potensial for mer sang og musikk, både i spedbarnstiden og under graviditeten, sier Schou Wetlesen.

Tradisjoner videreføres

Sangene og tekstene som hentes fram for barna, vitner om at foreldrene er opptatt av kontinuitet i forhold til sin egen barndom. Mange nevner en religiøs sang som «Kjære Gud, jeg har det godt». Tradisjonelle sanger som «Bæ, bæ, lille lam», «Fola Blakken» og «Byssan Lull» nevnes mye. Foreldre leser dessuten tekster som de hørte da de selv var barn: Bøkene til Astrid Lindgren, Anne-Cath Vestly og Thorbjørn Egner går igjen i materialet til sosiologen.

- Hvorfor velger man å formidle den samme kulturen man selv ble fostret opp i?

- Noen sier direkte at de vil videreføre den tryggheten de følte da moren sang for dem. Man vil gjerne gjenskape de gode sangopplevelsene for egne barn og skape grobunn for en felles menings- og opplevelsesverden, sier Schou Wetlesen, men poengterer at det også har kommet nye sanger til, for eksempel slike som reflekterer det moderne samfunnet. Bruken av kassettspillere i kulturformidlingen er også noe nytt i forhold til foreldrenes barndom.

- Margrethe Munthes moralisme har man vel kvittet seg med?

- Munthe har jo mange slags sanger, ikke bare med tekster som «Nei, nei gutt, dette må bli slutt! Ikke storme inn i stua før du har tatt av deg lua!». Fortsatt synges sanger som «Vi har en tulle med øyne blå» og «Å, tenk at Gråpus har fire små». Så hun lever fortsatt, men det er ikke de mest moraliserende sangene som blir foretrukket. En av mødrene nevnte at hun verdsatte nye sanger om rampestreker, at det er bra at barn kunne gi uttrykk også for den siden ved barnas liv i sang.

ildet viser en side fra Margrethe Munthes «Kom skal vi synge»

Margrethe Munthes sanger lever fortsatt, men det er ikke de mest moraliserende sangene som blir foretrukket. Det skal kanskje barna være glade for. (Bildet viser en side fra Margrethe Munthes «Kom skal vi synge»)

Eventyr løser konflikter

En viktig del av barneorientert kulturformidling er rim og regler. Men ifølge Schou Wetlesen nevnes ikke dette så mye som det å synge og det å lese. Særlig eventyr nevnes hyppig av foreldre med tre- til fireåringer.

- Lesing av eventyr betraktes som viktig fordi det er tradisjonsformidling. De knytter an til en mytisk forestillingsverden som er universell og samtidig ikledd en særegen lokal og nasjonal koloritt. Barn som har hørt eventyret om Bukkene Bruse, er forberedt på å møte ville fosser, smale broer og høye fjell i det norske landskapet. Det er spennende med trollene - de appellerer til barnas sterke fantasiverden, og det er noe som foreldrene husker. Noen av dem bruker ikke bøker, de sitter og forteller eventyrene. Eventyr handler dessuten om konflikter mellom gode og onde krefter som blir løst til slutt. Barn kan overføre problemer og konflikter til eventyrene og oppleve at det går bra til slutt, hevder sosiologen, som mener at foreldrene har en intuitiv erkjennelse av at dette stoffet har en særegen plass i barndommens opplevelsesverden, snarere enn et bevisst terapeutisk forhold til eventyrformidling for barn.

Familieforskeren mener også at salgsframstøt har betydning for eventyrenes fortsatte popularitet.

- Da foreldrene vokste opp, kom selgere på døren med en bokserie i ti bind: Mitt Skattkammer.  En rekke av mine informanter viser til at de hadde de bøkene som barn og satte pris på det. Nå har man fått Verdens beste eventyr - et stort verk i mange bind og med ark som bedre tåler at de tas litt hardt i. Foreldrene kan liksom ikke bruke Mitt skattkammer  mer, og eventyrene blir lettere tilgjengelig med det enda flottere verket som er kommet. Bokklubbene har også betydd mye for at foreldrene leser mer for sine barn. Og vi skal heller ikke glemme at i forrige foreldregenerasjon var mange vokst opp i primærnæringen, for eksempel på gårder. I sesongene var det arbeid hele dagen, og barna ble gjerne tatt med ut i arbeidet. Det var ikke så mye tid for kulturformidling. Fortrinnsvis kunne det være en bestemor som sang og fortalte litt.

- Dine funn tyder på at det kulturelle familiesamværet er mindre truet enn mange av oss har en tendens til å tro?

- Ja, og de fleste barn i dag vokser jo opp med begge foreldrene og slipper å oppleve skilsmisse. Nå har jeg også sett på naborelasjoner for barnefamilier, og der er nok bildet mer sammensatt. For foreldrene er det viktig at de har noen å utveksle erfaringer med om hvordan de løser oppgavene som foreldre. Men når de arbeider fulltid, kan de ha bodd lenge i nærmiljøet uten å kjenne naboene. Noen møtes ofte, men det er et behov for litt ekstra tilrettelegging for at dagens småbarnsfamilier skal kunne finne fram til hverandre. Helsestasjonenes tilbud om foreldreveiledning er ett eksempel som kan ha betydning her.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Språk og kultur, Kulturvitenskap Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere