Hvordan lære leger å lytte

Leger og annet helsepersonell må bli bedre til å kommunisere med pasienter. Forskning viser at innlevelse fra helsepersonellets side kan påvirke pasientens sykdomstilstand. En økende bevissthet om dette har ført til at emnet «klinisk kommunikasjon» er blitt et tverrfaglig satsingsområde ved Universitetet i Oslo.

Med satsningsområdet «Klinisk kommunikasjon» ønsker Arnstein Finset og Hilde Eide å tydeliggjøre hvor viktig empati er i kommunikasjonen mellom behandler og pasient/klient. (Foto: Ståle Skogstad ©)

- Det å gi informasjon til pasienter ble tidligere sett på som legens viktigste kommunikasjonsoppgave. Nå blir oppmerksomheten mer og mer rettet mot legens evne til å lytte til og følge opp sine pasienter, sier Arnstein Finset, daglig leder av satsingsområdet «Klinisk kommunikasjon».

Begrepet «klinisk kommunikasjon» defineres som «samspillet mellom behandler og pasient». Det har pågått spredt forskning rundt emnet siden 1970-årene. Først i de senere årene har det ført til mer omfattende forskningsprosjekter ved universitetet.

Fra høsten 1996 har samtaleøvelser mellom medisinstudenter og pasienter blitt lagt til det første semestret av studiet. Disse samtaleøvelsene vil nå tilbys studentene gjennom hele utdanningen.

Det handler om forholdsvis nye problemstillinger innen forskning og undervisning i medisinske fag. Hvordan virker graden av innlevelse og oppmerksomhet som helsepersonell møter en pasient med, inn på pasientens sykdomstilstand? Og hvordan kan helsepersonell læres opp til å kommunisere bedre?

Empati - og hvordan lære det bort

Empati blir av Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon definert som «umiddelbar innlevelse i et annet menneskes situasjon eller tankeliv». Med satsingsområdet ønsker Arnstein Finset og stipendiat Hilde Eide å tydeliggjøre hvor viktig empati er i den kliniske kommunikasjonen. De fleste teorier om empati tar utgangspunkt i private forhold. Nå er det behov for å utvikle det profesjonelleempatibegrepet, som tar for seg forholdet mellom behandler og pasient.

- En del forskning viser at pasientens sykdomstilstand i stor grad er påvirket av hvordan kommunikasjonen fungerer mellom lege og pasient. Pasienter som ikke møter empati i form av oppmerksomhet og forståelse fra helsepersonellets side, kan utvikle stressreaksjoner som bidrar til å forverre sykdommen. Forholdet mellom lege og pasient er følelsesladet, enten man liker det eller ikke, sier Eide.

Studier i USA fra forskningsgruppen Kaplan, Greenfield og Ware har blant annet vist at blodsukkernivået hos diabetespasienter og blodtrykket hos pasienter med høyt blodtrykk ble påvirket av pasientens mulighet til å gjøre noe med innholdet i konsultasjonen. Det avhang også av hvorvidt de fikk viktig informasjon fra legen. I en større undersøkelse har forskergruppen omkring Debra Roter fra USA studert leger og pasienter i allmennpraksis. Gruppen konkluderer med at leger som har fått trening i ulike kommunikasjonsstrategier, får styrket sine kommunikasjonsferdigheter sammenliknet med en kontrollgruppe. Pasientene de behandlet, ble betydelig mindre følelsesmessig stresset uten at konsultasjonen varte lenger.

- Noe av det helsepersonell gjerne trenger å bli seg bevisst, er såkalte «missed empathic opportunities». La oss si at en pasient kommer til en lege med vondt i armen og sier i løpet av konsultasjonen: «Ja, ja, i neste uke blir jeg pensjonist.» Hvis legen avfeier det med et enkelt «ja», for så å gå videre med å spørre om hvor i armen det gjør vondt, har han gått glipp av en empatisk mulighet og en mulighet til å finne ut hva som egentlig er i veien. Legen kunne for eksempel heller ha stilt spørsmålet: «Jeg skjønner at du står overfor store omveltninger i livet ditt. Hvordan er det for deg?» sier Arnstein Finset.

- Siden empati handler om umiddelbar innlevelse, kan man egentlig lære empati?

- En bevisstgjøring kan gjøre helsepersonellet mer mottakelig for pasientens behov. Studier har vist at det er mulig å bli bedre til å gi tilbakemeldinger som tar hensyn til pasientens følelser, sier Finset.

Man kan spørre seg om det er en fare for at helsepersonell kan leve seg for mye inn i pasientenes situasjon, slik at de etter hvert ikke takler jobben sin særlig godt. Finset spør seg snarere om hvordan man orker å la være å leve seg inn. En kreftlege som forholder seg til hundrevis av tragedier, blir påvirket følelsesmessig enten hun/han vil eller ikke. Finsets erfaring er at en lege snarere blir raskere utbrent når hun/han nekter å la seg påvirke. For å gjøre et godt arbeid må en lege evne å leve seg inn i pasientenes følelser.

- Når formålet blant annet er å lære leger å kommunisere med pasienter, hvorfor har dere valgt en betegnelse som «klinisk kommunikasjon»? Mange har vanskeligheter med å forstå det, og uttrykket har ingen positiv klang for folk flest.

- Synes du det? Satsingsområdet ble først kalt «menneskebehandlende profesjoner», men de fleste av oss syntes det favnet for vidt. Slik kom vi opp med betegnelsen «klinisk kommunikasjon» som vi fant mer presis, sier Finset og Eide.

Kommunikasjonstrening for helsepersonell

Det finnes flere metoder i opplæringen av helsepersonell. En av satsingsområdets oppgaver er å evaluere og videreutvikle disse forskjellige metodene.

Finset har hatt ansvaret for evalueringen av et kurs i kommunikasjonstrening for om lag 100 leger arrangert av Nordisk Cancerunion, en sammenslutning av kreftforeninger i Norden. Denne foreningen har arrangert kurs som har pågått i fire-fem år og som nylig er avsluttet. Finset evaluerte kurset ved å få legene som hadde deltatt til å fylle ut et spørreskjema. Tilbakemeldingene var overraskende positive.

- Før kurset trodde legene at de ville lære kommunikasjonsteknikker som var mer «oppskriftspregede» og som ga klare retningslinjer som de kunne følge i forhold til bestemte kommunikasjonsproblemer. Det de i praksis lærte, var mer grunnleggende kommunikasjonsferdigheter, som det å kunne lytte, stille de riktige spørsmålene og å fange opp pasientenes forskjellige uttrykk for følelser. Dette var ferdigheter legene gjerne trodde de behersket fra før. De utfylte spørreskjemaene gir uttrykk for mer enn vanlig positiv tilbakemelding.

- Det er utviklet flere modeller for undervisning i kommunikasjonsferdigheter. Disse metodene er sjelden evaluert på samme måte, slik at de er vanskelige å sammenlikne. Det er behov for å forske mer på hvilke komponenter i disse undervisningsmodellene som er virksomme og hva som er nyttig for hvilke personer. De fleste av oss har en personlig læringsstil, og dette er det tatt for lite hensyn til ved utviklingen av treningsopplegget, sier Hilde Eide.

Hun har nettopp begynt på et forskningsprosjekt kalt En studie av effekten av kommunikasjonstrening for helsepersonell. I dette prosjektet vil hun sammenlikne kursmodellen utviklet av Nordisk Cancerunion med en annen treningsmetodikk kalt kumulativ mikrotrening. Hun vil lede helsepersonell, i første rekke leger og sykepleiere som arbeider med kreftpasienter, gjennom slike kurs. Over en periode på fem måneder skal kursdeltakerne øve seg på alt fra enkle situasjoner til vanskelige samtaler, så som å overbringe ubehagelige nyheter til pasienter og pårørende. De forskjellige situasjonene vil bli levd ut som rollespill, og det blir tatt opp på video. Senere vil videosekvensene bli analysert.

Bilde

Forholdet mellom lege og pasient er følelsesladet, enten man liker det eller ikke. Det er mulig for legen å bli bedre til å gi tilbakemeldinger som tar hensyn til pasientens følelser. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Kommunikasjonslaboratorium

Til bruk innen satsingsområdet har forskerne også et eget kommunikasjonslaboratorium til rådighet. Et slikt laboratorium inneholder bord og stoler for samtaler, videokameraer og fysiologisk måleutstyr.

Stipendiat ved satsingsområdet, Peter Graugaard, er foreløpig den eneste som benytter seg av laboratoriet til sin forskning. Han mottar medisin-, psykologi- og tannlegestudenter, som har meldt seg frivillig til eksperimentet. De fyller ut et spørreskjema der de beskriver sine egne følelser, før de kommer inn til en samtale i kommunikasjonslaboratoriet. Dette blir så filmet på video. Graugaard agerer forskjellige typer leger, fra den autoritære til den mer mottakelige typen, alt etter hvilke reaksjoner fra studentene han ønsker å studere. Etter samtalen fyller studentene ut enda et spørreskjema, der de blir bedt om å beskrive sin oppfatning av møtet med legen. Samtidig måles innholdet av stresshormonet kortisol i spyttet til studentene.

- Jeg ønsker å utvikle en metode for å forske på kommunikasjon mellom behandler og pasient. Kanskje kan noen av resultatene også brukes til å utvide den generelle kunnskapen om samspillet dem imellom. Men det er foreløpig for tidlig å si noe om resultatene av denne forskningen, sier Peter Graugaard.

«Klinisk kommunikasjon»

I universitetets strategiske plan 1995-99 ble området «menneskebehandlende profesjoner» utpekt som ett av fire særskilte satsingsområder. Området ble etter hvert døpt om til «klinisk kommunikasjon». Med det menes «samspillet mellom behandler og pasient/klient i helserelatert virksomhet». Starten på innsatsområdets virksomhet ble markert med en åpningskonferanse 6. juni 1996.

Målet er å fremme forskning på klinisk kommunikasjon på høyt nivå og å utvikle et tverrfaglig forskernettverk på dette området ved Universitetet i Oslo. Virksomheten skal bidra til å utvikle kunnskapsgrunnlaget for samspillet mellom behandler og pasient/klient. Målet er dessuten å evaluere og videreutvikle gode utdanningsprogrammer innen klinisk kommunikasjon.

Hovedbasen for satsingsområdet er Institutt for medisinske atferdsfag. Det er opprettet en styringsgruppe med medlemmer fra flere fakulteter, og det er ansatt en daglig leder, professor Arnstein Finset.

Emneord: Medisinske fag Av Marit Schulstok
Publisert 1. feb. 2012 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere