Nye medier: Humanistene skaper sine gjenstander

Det er mye snakk om de mange mulighetene de nye mediene vil gi oss. Ofte gjentas det at medierevolusjonen vil endre både forskning, utdanning og underholdning. Men hva består egentlig endringene i, når en ser bort fra det stadig økende antall datamaskiner og utbredelsen av digitale nettverk? Hvem skal skape endring og fornyelse i de digitale mediene? Medieforskeren Gunnar Liestøl viser i denne artikkelen hvordan humanistene kan spille en aktiv, men kanskje uvant rolle.

(Se nederst)

Amerikaneren Gregory Ulmer - elev av filosofen Jacques Derrida - har i flere bøker tatt til orde for å anvende sin lærers grammatologiske metode i medieforskningen.

I sin siste bok Heuretics (1994) kaster han seg over de digitale mediene, nærmere bestemt hypermedier (dvs. assosiativ kombinasjon av tekst, stillbilder, lyd og levende bilder i digitale dokumenter). Ulmers hovedpoeng er interessant: Han etterlyser metodisk fornyelse i utforskningen og forståelsen av denne medieformen. Som argument henviser han til det intime samspill som ofte har eksistert mellom teoretisk og kunstnerisk virksomhet, slik surrealismen på mange måter er en kunstnerisk iscenesettelse av psykoanalysens innsikter, en kreativ virksomhet som skaper tekster med utgangspunkt i analytiske begreper. I samme baner må den humanistiske forskeren bevege seg når han eller hun skal etablere uttrykksformer innen nye medier, hevder Ulmer.

Illustrasjon

(Se nederst)

Illustrasjon

(Se nederst)

For alle som har prøvd å drive forskning i form av utvikling og produksjon av multimediale tekster, er Ulmers utgangspunkt relevant. Men det stanser dessverre der. Ulmers egen løsning er ikke å skape fornyende digitale tekster. I stedet lanserer han en (skriftlig) fortelling om hvordan ulike uttrykksformer, sjangre og stilretninger kan inngå i et assosiativt nettverk av dokumenter på en måte som likner den hypermediale strukturen. Ulmer er fremdeles en av dem som snakker om hva som kan gjøres, uten selv å gjøre det.

La oss beholde Ulmers utgangspunkt, ideen om en eksperimentell metode, og reflektere litt over humanioras forhold til utviklingen og forståelsen av nye medier.

Analyse versus syntese

Humaniora befinner seg i dag i en uvant situasjon. Med informasjonsteknologiens overgang til medieteknologi er humanioras kunnskap om kommunikasjon, meningsdannelse, retorikk og fortellerteknikk med ett blitt verdifull for en hel industri. Teknologene som tradisjonelt arbeider med å utvikle eller frembringe nye løsninger, trenger nå humanistisk kompetanse for å komme videre. Er humanistene rustet til å håndtere denne utfordringen?

Humanistisk forskning er tradisjonelt analytisk. Konstruksjon og produksjon er underordnet analysen. Men i vitenskap generelt er analysen bare én av flere måter å forholde seg til gjenstanden på. Forskere er generelt også syntetiserende, dvs. de frembringer og setter sammen gjenstander som selv er objekt for forskning. I tekniske og naturvitenskapelige fag er en slik syntetiserende praksis vanlig. I laboratoriene fremstilles objekter som resultater av forskning. Det analytiske perspektiv anvendes både forut for og etter en slik prosess. I realfag og medisin er dette en selvfølge. Skulle medisinsk forskning nøye seg med analysen, nedlegge sin virksomhet etter at symptomene er tolket, diagnosen stilt og sykdommens årsak fastlagt? Og dermed unnlate å utvikle midlene (medisinen) som kan kurere sykdommen?

Humanistisk forskning har ikke alltid vært ensidig analytisk. En av de mest populære og udødelige disipliner, retorikken, hadde opprinnelig nettopp produksjon som hensikt. Klassisk retorikk utgjør et regelverk for konstruksjon og komposisjon av ytringer, taler og tekster. Retorikkens renessanse i våre dager vektlegger imidlertid dens analytiske styrke, på bekostning av det syntetiske.

Tradisjonelt har skillet mellom analyse og syntese for humanioras vedkommende vært et skille mellom forskning og vitenskap på den ene siden og kunst og kreativitet på den andre. Det finnes imidlertid mange overløpere mellom de to leirene: Leonardo da Vinci, Johann Wolfgang Goethe, Sergej Eisenstein og Umberto Eco, for å nevne noen. De er både forskere og kunstnere som veksler mellom og kombinerer analytisk og syntetisk virksomhet.

Humaniora og de nye mediene

Med den teknologiske utviklingen er humanioras gjenstand - menneskelig kommunikasjon - blitt noe mye mer enn kunst og språk. Fordi kunnskaps- og informasjonsproduksjonen i den vestlige verden tar i bruk stadig nye teknologier og etter hvert også utgjør en stadig større andel av den totale produksjonen i samfunnet, er det viktig at humanistene også er produktive. Ikke bare ved at de frembringer analyser, men også i den syntetiserende utvikling av gjenstander, produkter som igjen er objekter for analyse.

En slik holdning kan spores hos humanister som er blitt en del av de opprinnelige teknologiske forskningsmiljøene. Den akademiske hypertekstforskningen, som blant annet har betydd mye for utviklingen av World Wide Web, kan nevnes i denne sammenhengen.

Hvordan kan vi så, med bakgrunn i på den ene siden Gregory Ulmers initiativ og på den andre siden teknologenes anerkjennelse av og behov for humanistisk kompetanse, praktisere en fornyende analytisk-syntetisk forskning i nye medier?

Medievitenskapelige transplantasjoner

Jeg vil nevne noen beskjedne eksempler på forskning som befinner seg innenfor et slikt felt, utført av undertegnede og medarbeidere ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK).

Overgangen fra tradisjonelle medier basert på analog teknologi (litteratur, film, fjernsyn) til nye digitale medier som hypertekst og multimediedokumenter, er preget av både brudd og kontinuitet. Brukerstyring og hypertekstuell nettverksstruktur endrer grunnlaget for tradisjonell retorikk, fortellerteknikk og dramaturgi. Men likevel finnes det elementer i tradisjonelle medieformer og innsikter i medievitenskapen som det er viktig å utnytte i den nye sammenhengen. Retoriske og fortellertekniske grep fra tradisjonelle medier kan overføres til digitale dokumenter i den hensikt å utforske og utnytte teknologiens muligheter som kommunikasjonsmiddel. I våre forsøk har vi for eksempel tatt ut konvensjonen med å anvende fotnoter fra det litterære dokument og brukt den i forholdet mellom sekvenser av digital video. På den måten har vi gjort det mulig «å peke ut» av en videosekvens og referere til andre dokumenter der brukeren etter eget valg kan fordype seg. Videre viser det seg at føljetongen og serieformatets «cliff-hanger»-konvensjon fra litteratur, film og fjernsyn i høyeste grad også er relevant for hvordan en utformer og bruker lenker og lenkemarkeringer i hypermediale dokumenter. Hollywood-konvensjonen som vi kaller «continuity-editing» der filmsekvensenes brutale brudd kjedes sammen på en måte som skaper kontinuitet og flyt, viser seg også som et fullt anvendelig grep for å oppnå sammenheng og enhet i multimediale uttrykk.

Scene fra en simulert utgravning av Osebergfunnet.

Scene fra en simulert utgravning av Osebergfunnet. Brukeren er halvveis i utgravningen. Konturene av skipet og noen av gjenstandene kan tydelig skimtes. Fra CD-ROM-produksjonen «Vikinger» (Gyldendal 1996). (Universitetet i Oslo ©)

EU-basert forskning

Foreløpig finnes det ikke noe humanistisk forskningsprogram under EU-paraplyen i Brussel. Men det er etter hvert skapt åpninger i de teknologidrevne programmene, som for eksempel i ESPRIT, der humanistisk nyorientering kan utprøves.

IMK deltar her i prosjektet ARCHATOUR, som driver forskning og utvikling i bruk av tredimensjonal representasjon av arkeologiske kunstgjenstander til bruk i multimedial kulturformidling. For å gjenskape den arkeologiske forskningsprosessen, særlig utgravningens fremgangsmåte, har vi hentet en struktur fra analysen av dataspill og anvendt den i en simulert utgravning av den kjente Oseberghaugen. Brukeren kan her avdekke Osebergfunnets mange spektakulære gjenstander som tredimensjonale, dataskapte objekter og samtidig oppsøke en database med ytterligere informasjon om de ulike funnene.

I prosjektet AGORA under INFO2000-programmet er IMKs oppgave å utvikle konvensjoner for grensesnitt og design i multimediepresentasjoner som formidler kulturen i antikkens Athen. En sentral problemstilling er her hvordan en skal gi brukeren tilgang til relevant informasjon når en «beveger seg» i tredimensjonale modeller av kjente omgivelser og bygninger.

Vi prøver altså å fortsette der Ulmer stanser. I stedet for å beskrive en mulig utnyttelse av nye medier har vi som mål faktisk å gjøre det - utvikle produkter som utprøver ulike retoriske og dramaturgiske løsninger. Denne analytisk-syntetiske tilnærmingen (vi plukker både fra hverandre og setter sammen) har ikke bare en praktisk gevinst, men forhåpentligvis også en teoretisk. Det eksperimentelle arbeidet gir en ny kontekst for det teoretiske perspektivet og åpner for en teoretisk erkjennelse som kanskje ikke var mulig innen rammene av en tradisjonell analytisk virksomhet.

Gunnar Liestøl er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon. Han har publisert en rekke artikler om nye medier både nasjonalt og internasjonalt. Han har også vært redaktør og prosjektleder for multimedieproduksjonene «Kon-Tiki Interactive» og «Vikinger».

Litteratur:

Ulmer G. Heuretics, Johns Hopkins University Press 1994

Illustrasjoner: I ARCHATOUR-prosjektet samarbeider Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) med Aristotle University of Thessaloniki. På deres arkeologiske feltstasjon ved den antikke byen Dion, som er under utgravning, har en kopi av et vikingportrett fra Osebergvognen blitt skannet tredimensjonalt. Den digitale trådmodellen ble satt sammen hos skannerprodusenten Cyberware i California. Deretter ble figuren gitt trestruktur og endelig utforming av Lars A. Gundersen ved IMK. Til slutt ble figuren integrert i CD-ROM-produksjonen «Vikinger» (Gyldendal 1996), et produksjonssamarbeid mellom Gyldendal Norsk Forlag, Universitetets oldsaksamling og Institutt for medier og kommunikasjon. (Universitetet i Oslo ©)

Emneord: Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk Av Gunnar Liestøl
Publisert 1. feb. 2012 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere