Peter H. Rokseth: Blinderns bannerfører

«På Blindern, og bare der, kan det fremtidige universitet vi trenger, skapes. (...) Anlegget vil i seg selv virke samlende for dem som vanker der; det vil gi arbeidsfred og tankero; det vil være den naturlige ramme om studier og fritid.» (Fra Peter H. Rokseths bok Universitetet på Blindern.)

Året er 1945. Universitetet i sentrum er sprengfullt, og Det historisk-filosofiske fakultet trenger nye lokaler. Striden står om universitetet skal utvides i sentrum eller flyttes til Blindern. Hovedtalsmannen for det siste forslaget er professor i romansk språk og litteratur og heter Peter Rokseth. Han gir ut den lille boka Universitetet på Blindern, der han beskriver fordelene med de nærmest landlige områdene på Blindern, blant annet i «hygienisk henseende»:

«Terrenget ligger utenfor byatmosfæren og såpass høyt at man unngår for en stor del tåken og den rå sjøluften fra fjorden i vinterhalvåret. Det byr med andre ord de studerende, både under arbeidet og i fritiden, lys og ren luft i en ganske annen grad enn sentrum.»

Til Blindern!

Det var ikke bare praktiske grunner til at de humanistiske fakultetene burde flytte opp til Blindern. I 1945 hadde store deler av Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet allerede kommet dit. Og Rokseth var opptatt av universitetets enhet. Han syntes både humanister og naturforskere altfor ofte hadde vanskelig for å forstå hva den andre parten holdt på med.

«Denne mangel på gjensidig forståelse er allerede uheldig nok som den er for det moderne åndsliv; hvis kløften skulle utvides ytterligere, kunne følgene i det lange løp bli katastrofale; det ville nemlig føre til to forskjellige og uforlikelige innstillinger til virkeligheten», skriver Rokseth, «bare på Blindern er det nå gjørlig å gjenskape et enhetlig, organisk sammenhengende universitet».

Universitetet på Blindern ville også ha bedre muligheter for å skape hele personligheter, ikke bare fagfolk, av studentene. Rokseth så for seg at det skulle bli klubbhus for studentene, idrettshus og studenthjem på området og at anlegget «vil gi vårt universitet muligheter for trivsel og vekst som vi ikke engang kan drømme om å oppnå på noe annet sted».

Universitetet eide allerede store områder på Blindern, men Rokseth syntes det var meget beklagelig at en 60 måls stor tomt på Marienlyst - mellom Fysikkbygningen og Kirkeveien - ikke ble kjøpt i 1920 da man hadde den på hånden for sju kroner per kvadratmeter.

Rokseth fikk aldri oppleve at drømmen hans gikk i oppfyllelse. Kollegiet vedtok å bygge ut Blindernområdet i 1949. Men Rokseth døde senhøstes 1945.

Arkivfoto: Blindern

Slik så Blindern ut på slutten av 40-tallet. Bygningene til astrofysikk, farmasi og fysikk/kjemi var kommet opp i løpet av 30-årene. (Arkivfoto/UiO)

Til verket!

Peter H. Rokseth ble 54 år. Han kom fra Frosta i Nord-Trøndelag og studerte romansk filologi og litteratur - særlig fransk. Han oppholdt seg dels i Kristiania, dels i Frankrike og Spania. I Frankrike traff han sin kommende kone, Yvonne Richouët, som var musikkhistoriker og senere professor i Strasbourg. Med familie i Strasbourg og arbeid i Oslo, levde Rokseth på mange måter et splittet liv med mye reising mellom Norge og Frankrike.

- Jeg har bare sett Rokseth en eneste gang, sier professor emeritus i europeisk litteraturhistorie, Asbjørn Aarnes. - Han gikk over universitetsplassen i sentrum, og var en underlig, spinkel skikkelse. Men selv om han var vever og tynn, fikk jeg inntrykk av at han hadde et solid grep om realiteter og praktiske ting.

- Rokseth var en pioner i norsk sammenheng, han skapte en ny skole i litteraturforskningen. Det han gjorde, var å løfte litteraturhistorien ut av kulturhistorien, sier Aarnes.

I tiden før Rokseth var det vanlig å studere litteraturen ut fra de omstendighetene den er blitt til i. Disse ble sett på som årsaker som utløser og preger verket. Dermed ble det viktig å studere forfatterens liv. En av representantene for denne såkalt historisk-biografiske retningen, var litteraturhistorikeren Francis Bull.

Rokseth derimot, representerte en helt annen tilnærmingsmåte: I stedet for å studere biografien for å forstå diktningen, er det diktningen, dikterverket, som lar oss forstå det dype sjelelivet, og følgelig hele mennesket. «Til verket!» ble slagordet for Rokseth-skolen. Verket må oppleves, mente Rokseth, men opplevelsen av det enkelte verk kan utdypes ved kjennskap til andre verker av samme forfatter.

Motsetningene mellom Francis Bull og Peter Rokseth dreide seg ikke bare om litteraturforskningen. Mens Rokseth brant for å flytte universitetet til Blindern, var Bull blant dem som ønsket å utvide arealene i sentrum.

- Det har nok vært dønninger etter dette motsetningsforholdet i lang tid etterpå, sier Aarnes. - Men konflikten var ikke personlig. De var dannede mennesker.

Peter Rokseths plass

Dagens litteratur- og franskstudenter vandrer daglig over Peter Rokseths plass, antakelig uten å vite det. Den ligger nemlig like utenfor Det historisk-filosofiske fakultet, mellom Niels Treschows hus, Sophus Bugges hus og P.A. Munchs hus. (Foto: Nina Walin-Hansen/UiO ©)

Samtalens mester

Rokseth har ikke etterlatt seg mange skriftlige arbeider, bortsett fra doktorarbeidet fra 1928 om den franske tragedieformen og om dramatikeren Corneille.

Professor Daniel Haakonsen, som var elev av Rokseth, skriver at han var en samtalens mester: «Han var som privatmenneske, som et samtalende menneske, uendelig smidig, gratiøs, åpen for alle emner og istand til å ta ethvert emne på den rette måte. En tør derfor si at hans innflytelse i det store og hele kom til å gå mer gjennem den menneskelige kontakt med venner og kolleger og studenter enn gjennem det skrevne ord.»

«Til verket!» og «Til Blindern!» er to bevegelser som Rokseth har mye av æren for. Men Asbjørn Aarnes mener flyttingen til Blindern ikke har skapt et mer enhetlig universitet:

- Det var nok lettvint og korttenkt å tro at det blir faglig kontakt av å bo under samme tak. For å oppnå dette, må du anstrenge deg. Slikt kommer ikke rekende på ei fjøl. Det massive volumet og arkitekturen på Blindern lammer dessuten initiativet og hindrer faglig dialog, mener Aarnes.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Samtidshistorie (etter 1945) Av Marianne Tønnessen
Publisert 1. feb. 2012 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere