Streiftog i vitenskapens grenseland

I prinsippet kan vitenskapen forutsi alt som vil skje i framtiden og ha oversikt over alt som har skjedd i fortiden. Det hevdet matematikeren Pierre Simone Laplace i 1814. På 1990-tallet er vitenskapen neppe blitt allvitende. Men den har lagt de store oppdagelsene og revolusjonene bak seg. Og det er tvilsomt om den vil komme med noen virkelig vektige tilføyelser til den kunnskapen den allerede har frambrakt. Det mener den amerikanske forskningsjournalisten John Horgan i sin bok The End of Science. Har vitenskapen nådd en slik grense? Hva er vitenskapens begrensninger? Er det noen områder som fortsatt er åpne for nye og revolusjonerende oppdagelser?

Jo Sivertsen og Ragnvald Kalleberg (til høyre) tror atvi ennå er langt unna noen form for vitenskapens grense. (Foto: Ståle Skogstad)

Til å diskutere disse spørsmålene har vi invitert universitetslektor i filosofi, Jo Sivertsen og førsteamanuensis i sosiologi, Ragnvald Kalleberg. Begge var i fjor aktuelle med bøker til examen facultatum, Sivertsen som forfatter av Vitenskap og rasjonalitet (Ad Notam), Kalleberg som én av forfatterne av Samfunn og vitenskap (Ad Notam).

Apollon konfronterer dem med en populær forståelse av vitenskapen, nemlig at den er sikker på sine egne funn og en dag vil ha en forklaring på alt. Hvordan stemmer dette med deres oppfatning av vitenskapens utvikling?

Siversten (heretter S): - De fleste oppfatter vitenskapen i dag som feilbarlig. Vitenskapelig teori har i prinsippet karakter av å være hypoteser, påstander som gjelder inntil man har fått empiriske funn som strider mot konsekvensene av disse antakelsene. Når det er sagt, mener jeg også at det er noe urimelig i det å hevde at alt bare har karakter av å være hypoteser. Innenfor det vitenskapelige korpus er det noe som står mer sikkert enn annet. I naturvitenskapen er det få som vil være usikre på det periodiske system, det vil si klassifikasjonen av grunnstoffene. Et helt annet spørsmål er de mest generelle teoriene, de som gir de ytterste rammene for naturforståelsen til enhver tid. På forskningsfronten kan det skje revolusjoner som vil innebære at man velter om på helt grunnleggende begreper og forståelsesmåter.

Kalleberg (heretter K): - Det er viktige forskjeller mellom ulike fag. Det er derfor mest fruktbart å snakke om vitenskapene i flertall. I samfunnsvitenskapene ville knapt noen mene at vi får helt sikre, endelige og uttømmende svar. En viktig grunn til dette er at samfunnet er i stadig og rask endring. En uttømmende beskrivelse og analyse av familieforhold i Norge omkring 1967 ville ikke være gyldig i dag. Det har funnet sted dramatiske endringer i vårt familieliv siden den gang.

- Men i naturvitenskapen fins det noen definitive svar, Sivertsen?

S: - Jeg vil ikke si at de er definitive. Men vi må ha en avskygning mellom arbeidshypoteser som ikke er godt belagt og det som er godt belagt, slik at den som betviler det, har bevisbyrden på sin side.

K: - Et eksempel på en teori som har holdt seg svært godt, er Darwins om artenes utvikling.

S: - Det er å melde seg ut av det vitenskapelige selskap direkte å benekte sannhetsgehalten i de sentrale ideene i Darwins utviklingsteori.

- Men det er ikke å melde seg ut av det vitenskapelige selskapet å stille spørsmålet: Kan vitenskapen gi svar på alle spørsmål? Kan den det?

S: - Nei.

K: - Jeg er villig til å strekke meg svært langt i insisteringen på at det bør være mulig å få svar på de spørsmål vi klarer å stille på en meningsfylt måte.

S: - Du kommer svært nær til å bli logisk empirist, du.

K: - Jeg tror vi fortsatt kan ha noe å lære av de logiske empiristenes klargjøring av erfaring og argumentasjon. Men de opererte med et altfor snevert meningsbegrep. Ifølge dette var ikke deres egen filosofiske virksomhet meningsfull.

S: - De logiske empiristene hadde et meningskriterium: et skille mellom hva som var meningsfylte setninger og hva som bare var babling med ord. Kriteriet var om ting var testbare. Representanter for denne retningen, som dominerte vitenskapsfilosofien i 1940-og 50-årene, hevdet at utsagn om universets mening, Guds eksistens eller om at verden er uendelig oppdelbar, ikke kan testes. Følgelig er dette meningsløse påstander. Vitenskapsfilosofen Karl Popper ville imidlertid si at påstander som dette er meningsfylte, men ikke vitenskapelige så lenge du ikke kan teste dem. Han skiller altså mellom det at noe er testbart og det at noe er meningsfylt. Vanlig norsk språk, eller common sense, gir mening. Det synes vel også å stride mot sunn fornuft å hevde at spørsmål som «Hva er meningen med livet?» og «Hvorfor er jeg her?», er meningsløse. Kanskje en dybdeanalyse vil vise at de er det, men det krever en annen argumentasjon enn at disse påstandene ikke er testbare.

- Hører slike spørsmål hjemme i vitenskapen, slik du ser det?

S: - Spørsmål om Guds eksistens eller livets mening, er metafysiske eller etiske spørsmål. Det er en grense for hva vitenskapen kan gi gyldige svar på. Vitenskapen kan likevel kjempe med disse spørsmålene, ved blant annet å peke på forhold som undergraver tidligere metafysiske standpunkter. Teologien kunne ikke bli den samme etter Darwin. Likevel ligger slike problemer i en annen divisjon enn spørsmål om etablering av lover eller årsaksmekanismer for ulike fenomener.

K: - Ifølge moderne vitenskapsteori blir fornuften i dagliglivet ikke oppfattet som vesentlig forskjellig fra fornuften i vitenskapen: All vitenskap er systematisert, sunn fornuft. Både i og utenfor vitenskapen bør vi bøye oss for kraften i de bedre argumentene. Et slikt synspunkt setter også grenser for vår toleranse for meninger, både i vitenskap og dagligliv. For en tid tilbake var det et intervju i NRK med sognepresten i Gildeskål. Der har man på søndager begynt å be i kirken om godt og tjenlig vær. Hensikten er å påvirke det framtidige været. Han lanserte også en årsaksforklaring på det dårlige været de senere årene: man hadde tatt ut været av kirkebønnen for 20 år siden. Men dette er en årsaksforklaring som det går ille med i diskusjon og i praksis, både i dagliglivet og i vitenskapen. Jeg aksepterer ikke som et argument at noen avslutter diskusjoner om dette med henvisning til sin «tro». Men vi lever naturligvis i et samfunn med ytringsfrihet, der både prester og andre har rett til å forfekte slike meninger.

S: - Antropologene Pascal Boyer og Dan Sperber er opptatt av at mennesker stort sett er like over hele verden når det gjelder common sense-forståelse. Det gjelder selvfølgelige forhold som vårt praktiske grep om tyngdekraft - at ting du ikke understøtter, vil falle og vår umiddelbare forståelse av familieforbindelser, at de omfatter en mor, en far og barn. I dagliglivet forholder vi oss til dette som sant eller falskt. Denne typen påstander setter disse antropologene i motsetning til myter eller politiske ideologier, for så vidt også universelle vitenskapelige teorier. For den enkelte framstår disse systemene som en slags kvasipåstander som er knyttet til mytiske eller uobserverbare fenomener. Mennesker handler ikke direkte ut fra disse oppfatningene på samme måten som de handler ut fra common sense. Selv om man er en svoren tilhenger av astrologi, tar man ikke de fleste av sine avgjørelser ut fra astrologi.

K: - Her er det altså ikke samsvar mellom lære og liv?

S: - Pascal Boyer har undersøkt synet på overnaturlige fenomener i et stammesamfunn i Kamerun, og han fant en uoverensstemmelse mellom hva samfunnsmedlemmene sa de trodde på og hva de faktisk handlet på bakgrunn av.

K: - Slike uoverensstemmelser finner man også i forskersamfunn. Når vi i dag ser tilbake på de forventningene som samfunnsforskere for 40-50 år siden hadde til sine vitenskaper, virker de overspente. De trodde at man skulle oppdage samfunnets bevegelseslover på liknende måte som i flere naturvitenskaper. Disse ville også gjøre det mulig å forutsi samfunnsutviklingen, på samme måte som astronomer kunne forutsi solformørkelser. I ettertid har blant annet en ledende fransk samfunnsforsker, Raymond Boudon, omtalt seg selv og andre som forført av Laplaces demon. I et skrift fra 1814 forestilte «Frankrikes Newton» seg en bevissthet som både kjente til posisjonen til alle partikler i universet og de lovene som styrte dem. En slik ånd, den samlede vitenskap, ville i prinsippet både kunne forutsi alt som skulle hende i framtiden, og alt som tidligere hadde hendt.

Men vi samfunnsvitere fant ingen slike underliggende bevegelseslover. I forhold til en ambisjon om å vite alt, er vi blitt mye mer beskjedne.

- Er man blitt like ydmyk på den andre siden av det tradisjonelle skillet i akademia, altså i naturvitenskapen?

S: - Det er forskjellige tendenser. Dette er omstridt, og jeg er ingen ekspert på området, men såkalt kaosteori kan gi opphav til en viss form for resignasjon. Selv om det er en matematisk teori og det ikke er noe mystisk ved den, undergraver den Laplaces' tro på at evige lover og kunnskap om utgangsbetingelser skulle gi mulighet for å forutsi alt. En konsekvens av kaosteorien er at selv om verden var deterministisk, det vil si at alle hendelser i prinsippet kunne beregnes, trenger vi en enorm regnekraft for å kunne beregne forutsigelser for antakelig de aller fleste naturlige systemer. Klassisk mekanikk beskriver fenomener hvor følsomheten overfor utgangsbetingelsene ikke er så stor. Du kan tenke deg at du skyter ut en kanonkule av et løp. Vipper du litt på vinkelen på kanonløpet, vil kula bevege seg litt forskjellig, skjønt ikke så mye. Men for kaotiske fenomener er denne følsomheten enorm. I åpningsstøtet i biljard, i «brekket», vil en slik sensitivitet være meget stor. Hvor på bordet alle kulene vil falle til ro, er i praksis umulig å forutsi. Hvis mange av naturfenomenene er kaotiske i den forstand at de er følsomme overfor utgangsbetingelsene, må man gi avkall på å kunne beregne alt presist.

- Sånn sett bør jo denne teorien innby til en ydmyk holdning?

S: - Her kan det ligge en vitenskapens grense.

- Forskningsjournalisten John Horgan mener at kjernefysikere nå er henvist til å bedrive en form for matematisk lek?

S: - Med de akseleratorene man har i dag, kan man splitte atomkjerner og koble energimengder slik at man har greid å identifisere toppkvarken. Men for å komme lenger, for eksperimentelt å kunne identifisere fenomener som gjør seg gjeldende på så små avstander at gravitasjonskraften blir merkbar for elementærpartiklene, må man ut fra dagens forståelse lage akseleratorer som er mange ganger større enn solsystemet. Dette er hinsides hva som er teknisk mulig, og danner da også noe av grunnlaget for Horgans påstand om at kjernefysikere nå driver med matematiske leker. Når man lager en matematisk beskrivelse av hvordan verden oppstod av intet, er dette for Horgan vakker matematikk, men uten det samspillet mellom eksperiment og teori som har kjennetegnet fysikken i vårt århundre.

- I sin kontroversielle bok «The End of Science» hevder Horgan at det vil bli vanskelig å bidra med noen vektige tilføyelser til kunnskapen den allerede har frambrakt når man tar i betraktning hvor langt vitenskapen er kommet. Kommentar?

K: - Jeg kjenner bare overflatisk til Horgans bok. Så vidt jeg forstår, mener han med «science» først og fremst naturvitenskaper. Horgan ville kanskje kunne lære ydmykhet fra samfunnsvitere. Få samfunnsvitenskapelige øvelser har vist seg så mislykkede som å forutsi framtidig, sosial utvikling. Ikke bare fordi sosiale systemer er så komplekse, men også fordi alle mennesker er nyskapende vesener. Å forutsi vitenskapelig utvikling er et risikabelt prosjekt.

- For Horgan er mye av samfunnsvitenskapen «ironic science», det vil si spekulativ, ikke-empirisk vitenskap. Det gjelder for eksempel freudiansk psykologi. Dette er muligens fruktbart for mennesker som ønsker å leke seg med teori, men det er ikke ordentlig vitenskap.

S: - Det interessante er at han er en vitenskapelig realist, det vil si at han tror at vitenskapelig teorier, i den grad de er sanne, faktisk avspeiler virkeligheten slik den er. Det er greit når vi snakker om dagligdagse ting som at «koppen står på bordet». Det er enten sant eller falskt. Det er ikke så åpenbart når man snakker om bitte små kvantemekaniske fenomener som sies både å ha partikkel- og bølgekarakter.

K: - Samfunnsfagene står sterkt, både empirisk og teoretisk. Vesentlige framskritt i vitenskapsteorien de siste 40 år har tydeligvis gått Horgan hus forbi. Samfunnsvitenskapene er dessuten «ironiske» på en dypere måte. Det følger av at vi studerer skapende vesener og at det er kommunikasjon mellom samfunnsvitere og det studerte samfunn. Mennesker i samfunnet kan lære nye ting om seg selv fra samfunnsforskere. En slik kommunikasjon finner naturligvis ikke sted mellom naturvitere og den studerte natur.

S: - Det er kanskje forskjell på naturfag og samfunnsfag her. Horgan sier at naturen er der med sin struktur, og vår erkjennelse av den går ut på å avdekke denne strukturen. Fysikere begynner med noen fliker av virkeligheten og danner seg et foreløpig kart. Gjennom teoridannelse og eksperimentering forbedres de teoretiske beskrivelsene, og etter hvert stemmer hele kartet med terrenget. Stemmer kartet, er vitenskapen slutt. Det er et logisk poeng. En annen posisjon hevder at verden er uendelig. Stephen Hawking antydet dette som en mulighet i begynnelsen av 1980-årene. Naturen er som kinesiske esker. Sterkere instrumenter vil stadig avdekke nye lag. Noen avsluttet vitenskap kan ikke eksistere fordi naturen selv er uendelig lagdelt. Fysikere, som Hawking selv, synes denne muligheten er ubehagelig. De fleste trives med en situasjon hvor naturen i prinsippet kan forklares fullstendig, men hvor dette sluttpunktet ennå er langt unna.

- Én ting er om vitenskapen kan svare på alle de spørsmålene vi stiller oss. Et annet spørsmål er om vitenskapen bør svare på alle de spørsmålene den kan forventes å kunne gi svar på.

S: - Spørsmålet om vitenskapen skal få lov til å utvikle seg, er sensitivt. Tenk på hvordan diktere opp gjennom tidene har hatt et skjevt øye til den. Etter at mekanikken ble innført, tvilte William Blake og William Wordsworth på om vi lenger kunne se på regnbuen og solnedgangen på samme måte: Trolldommen er blitt brutt, verden er blitt død og mekanisk. Romantikken på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet gjorde front mot vitenskapen. Vi har noe av det samme i dag ved at mange ikke ønsker vitenskapens kontroll over fenomener.

- Er det ikke forståelig at folk ønsker å sette grenser for vitenskapen?

S: - Det er forståelig at folk er bekymret hver gang man kommer med noe nytt. Men det er umulig og skadelig å si at det er noe vi ikke bør vite. At vi ikke bør avdekke dette området, for da kan Frankenstein komme. Dette er en gammel myte i vår kultur. Har vi først fokusert vår oppmerksomhet på et punkt, er det noe selvmotsigende ved å mene at vi da ikke bør gå videre. Vi kan ikke la være å gjøre det.

K: - Diskusjoner om det bør settes grenser for vitenskapen, bygger ofte på en urealistisk forutsetning: at vitenskapen i dag utvikler seg bare ut fra sin egen, indre dynamikk. Det er allerede noen folk som setter grenser for den. Den samlede vitenskap i verden i dag er styrt av sterke politiske og økonomiske krefter. Det er anslått at mellom fjerde- og femteparten av verdens totale satsing på forskning og utviklingsarbeid på 1980-tallet gikk til framstilling av militære teknologier. Vitenskapene påvirkes av samfunnet, og de påvirker samfunnet. De utgjør en ressurskrevende og risikabel virksomhet, men det er grenser for hvor mye personell og penger man kan bruke på dem. Vitenskapene vil alltid måtte være underlagt begrensninger og prioriteringer. Utfordringen er å utvikle ordninger hvor vi både tar hensyn til den indre dynamikken i fagene, vårt vitebegjær, samtidig som demokratiske prioriteringer styrer viktige deler av satsingen.

Nevn noen områder av vitenskapen hvor mye fortsatt er ubesvart.

S: - Personlig tror jeg at vi er langt unna noen form for vitenskapens grense. Ennå forstår vi ikke noe særlig av hvordan komplekse systemer som organismer og samfunn dannes, fungerer og utvikler seg. I biologien vet man fortsatt altfor lite om den detaljerte forbindelsen mellom gener og utviklingen til ferdige organismer. Nevrobiologien som grunnlag for mentale fenomener og kognisjonsvitenskapen er ennå på begynnerstadiet.

K: - Karl Popper hevdet en gang at selv om det er store kunnskapsforskjeller mellom personer og grupper, er vi vesentlig like i vår uendelige uvitenhet. Jo mer vi vet, jo mer forstår vi at vi ikke vet. Vi er neppe nær noen kunnskapsgrense. Når jeg hører de fascinerende populærvitenskapelige foredragene om hjerneforskning som vår egen professor i nevrofysiologi, Per Andersen, holder, blir jeg styrket i denne oppfatningen.

Ett av de områdene i samfunns- og kulturfagene hvor mye er ugjort, er vitenskapsstudier, den systematiske utforskning av vitenskapelige institusjoner. Tatt i betraktning vitenskapenes enorme betydning i moderne samfunn, er denne underprioriteringen underlig. Hvorfor fikk vi den vitenskapelige revolusjon for 400 år siden i det tilbakeliggende Europa og ikke i det mer avanserte arabiske området? Hvorfor fikk vi i det hele tatt en så usannsynlig kulturell omforming som den vitenskapelig revolusjon? Hvorfor opplever moderne samfunn det paradokset at samtidig som stadig større andeler av befolkningen får høyere utdanning, kommersialiseres og banaliseres massemediene? Vi har ikke overbevisende svar på så viktige spørsmål.

Hvordan legger man forholdene til rette for best mulig forskning på slike felter?

S: - Man kunne begynne i skolen og få gjeninnført et positivt syn på vitenskapen. I dag forbindes vitenskapen med hvite frakker og den gale vitenskapsmannen som lager atombomber.

K: - Universitetene har ikke vært seg sitt ansvar tilstrekkelig bevisst overfor skolen, vår viktigste kulturinstitusjon. Vi har råd til å styrke det underprioriterte feltet vitenskapsstudier.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere