Universitetet i dagens samfunn

- Noen sier at vår størrelse og alder gjør oss til en sidrumpa institusjon. Jeg sier: Tro ikke på dem! Universitetet er en sprelsk institusjon med meningssterke mennesker, fylt av levende miljøer som bobler av ideer og initiativer. Og vi venter av dere at dere bidrar til å skape liv og røre. Det sa rektor Lucy Smith i sin tale til nye studenter ved mottakelsen på Universitetsplassen da høstsemestret begynte. Apollon bringer her utdrag fra talen, der Smith legger vekt på universitetets kritiske funksjon og forsvar av ytringsfriheten.

- Vi venter at dere på alvor tar inn over dere samfunnets viktigste spørsmål. Jeg sier ikke hva dere skal mene. Men jeg sier at dere skal mene noe, sa rektor Lucy Smith til årets nye studenter på Universitetsplassen. (Foto: Xenia Isaksen ©)

Kjære nye studenter

Dere går nå inn i en ny - og på mange måter den viktigste - periode i deres liv, en tid som blir avgjørende for resten av livet. Et universitet er noe helt annet enn en skole, og dere vil bli møtt med store krav og utfordringer, men også rike opplevelser.

Et universitet har som sine viktigste oppgaver å drive forskning og undervisning. I tillegg sier universitetsloven at vi har ansvar for å formidle kunnskap om vår virksomhet, og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater.

Ved de norske universiteter er forskning og undervisning likestilte virksomheter. De fleste av våre vitenskapelig ansatte skal bruke like mye tid på forskning som på undervisning, og undervisningen skal som hovedregel være forskningsbasert. Nå betyr ikke forskningsbasert undervisning at dere bare skal få servert lærerens siste forskningsresultater. Men det betyr at innholdet i undervisningen må ha en viss nærhet til forskningen, at den må være à jour med de nyeste forskningsresultater på området, og ta opp de spørsmål som de fremste forskere arbeider med. Det må også være et krav at læreren selv har arbeidet med vitenskapelige problemstillinger og vet hva forskning innebærer av møysommelig arbeid, med slit og feilslag. En person som selv forsker, har fått en form for vaksinering mot lettvinte løsninger og mot populære formuleringer som ikke i tilstrekkelig grad er basert på primærmateriale.

Det er derfor viktig - både for samfunnet og for studentene - at våre lærere faktisk får forske så meget som de både har rett og plikt til. Universitetet i Oslo har i løpet av de siste ti årene hatt en meget sterk økning i antallet studenter, og dette har ført til at undervisning og veiledning i perioder har gått sterkt ut over tiden til vitenskap. Vi søker å hindre at det skal skje.

I den siste tiden er det reist spørsmål om ikke universitetene bør overlate lavere grads undervisning til høyskolene, slik at vi kan konsentrere oss om høyere grads undervisning og forskerutdanning. Det kan nok være riktig at de statlige høyskolene overtar noe av denne lavere grads undervisning i universitetsfag - og det skjer allerede. Men det er et sterkt og godt begrunnet ønske fra alle våre fagmiljøer at universitetet skal ha hele løpet, fra begynnelsen på lavere grad til den ferdige doktorgrad. Dette muliggjør de brede fagmiljøer som er fruktbringende både for studentene, for forskning og for forskerutdanningen.

Universitetet må øve kritikk

En særlig viktig oppgave som ikke er nevnt i loven, er universitetets kritiske funksjon. Det kan sies at denne kritiske funksjon skal være innebygd i alle våre tre hovedoppgaver: forskning, undervisning og formidling. I et utkast til vår någjeldende strategiske plan skrev jeg at universitetet må ha frihet til å øve kritikk overfor enhver etablert sannhet og alle samfunnsmessige institusjoner. En av mine medarbeidere laget en tykk krøllstrek ved denne setningen og stilte spørsmålet: Skal universitetet virkelig kritisere domstolene? Svaret er utvilsomt ja, og setningen står uforandret i planen. Også studentene skal øve kritikk, overfor alle etablerte sannheter, overfor alle samfunnsmessige institusjoner og overfor universitetet og professorene. Men kritikken bør være basert på et faktagrunnlag og ikke på rene myter.

Frihet og uavhengighet er grunnleggende betingelser for universitetenes virksomhet. Hos oss fastslår loven at vi ikke kan gis pålegg om innholdet i undervisningen og i forskningen. Denne akademiske frihet må også innebære at den enkelte forsker fritt kan velge tema for sin forskning. I andre land har det vært domstolenes oppgave å slå dette prinsippet fast. I en amerikansk høyesterettsdom sies følgende gylne ord: «Teachers and students must always remain free to inquire, to study and to evaluate, to gain new maturity and understanding; otherwise our civilization will stagnate and die.»

Det frie ordet er livsgrunnlaget

Kjernen i den akademiske frihet er ytringsfriheten. Den er en menneskerett for alle, slått fast i de sentrale menneskerettskonvensjoner. Men for et universitet er den frie tanken og det frie ordet selve livsgrunnlaget. Derfor er forsvaret av ytringsfriheten en yrkesmessig og en moralsk forpliktelse for alle som hører til ved et universitet. I dette forsvaret har norske studenter tidligere satt livet inn. Og i dette forsvaret for ytringsfriheten kjemper studenter fremdeles i flere land.

Det er riktignok visse grenser for ytringsfriheten, satt blant annet av hensyn til det enkelte menneskets privatliv, til sårbare minoriteter eller samfunnets sikkerhet. Men dette er unntakene. Og et universitet må være på vakt så ikke unntakene brer seg. Her står universitetene side om side med forfattere, med pressen og med andre forsvarere av det frie ord.

Men så må det tilføyes: Når du krever frihet for deg selv, må du også ønske andres. De allment anerkjente oppfatninger har sjelden noen vanskeligheter med å slippe fram. Husk at ytringsfrihet først og fremst er frihet for de meninger vi avskyr. Det er et av rettsstatens vanskeligste spørsmål hvor langt vi skal tillate ekstreme grupper med et annet verdigrunnlag å arbeide for sine avvikende synspunkter. Vi skal bekjempe slike meninger i åpen debatt. Men så lenge straffelovens grenser ikke overskrides, må alle meninger ha mulighet til å komme til orde på universitetet. Jeg vil legge studentene dette på hjertet: ikke la deres kanskje rettmessige harme overfor utålelige oppfatninger føre til at dere glemmer ytringsfriheten.

Det blir sagt at mange utsagn krenker menneskeverdet og at man da verner de grunnleggende menneskerettigheter ved å nekte opphavsmennene en talerstol. Man har kritisert den åpne holdning jeg her har gitt uttrykk for, og man har hevdet at dette i bunn og grunn er et spørsmål om menneskerett og ikke ytringsfrihet. Men også selve ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett!

Ordet, argumentene, den engasjerte debatt skal være våre våpen i kampen. Arne Garborg ga oss perspektivet og strategien:

Men vita skal me / og vona visst/ at ånd må vinna / på troll til sist.

Studentene skal stå for noe

Ytringsfriheten motsvares av en norm om toleranse. Men det kan være kort avstand fra toleranse til likegyldighet. Det er ikke nok å tolerere andres synspunkter, man må selv stå for noe. Universitetet i Oslo venter av sine studenter at de står for noe. Vi venter at dere går inn i deres tid og på alvor tar inn over dere samfunnets viktigste spørsmål. Jeg sier ikke hva dere skal mene. Men jeg sier at dere skal mene noe. Og jeg ønsker meg mange forskjellige meninger.

Studentene er representert i alle organer ved universitetet som har beslutningsmyndighet, og studentene skal høres i alle saker som angår dem. Dette studentdemokrati er for oss en selvfølge, og har lang tradisjon ved Universitetet i Oslo. Det er mitt sterke ønske at mange studenter også engasjerer seg i styringen av universitetet, følger med i hva de tillitsvalgte gjør, og i det minste gir uttrykk for sine meninger i valgene. Bare da får vi et aktivt og levende studentdemokrati. Studentenes tillitsvalgte har nå fått sitt eget hus midt på campus Blindern, i en gammel brun trevilla. Ikke vær redd for å oppsøke dem der!

Sprelsk institusjon

Universitetet i Oslo er landets - ja, Nordens - største universitet. Det var også landets eneste universitet fram til 1946. Alt dette har gitt oss store forpliktelser, blant annet til å ta vare på det verdifulle i våre tradisjoner. Det gir oss et ansvar for en meget stor faglig bredde, og et særlig ansvar for mange små fag. Vi skal også vedlikeholde og styrke flere museer og vitenskapelige samlinger enn noe annet norsk universitet. Noen sier at vår størrelse og alder gjør oss til en sidrumpa institusjon. Jeg sier: Tro ikke på dem! Universitetet er en sprelsk institusjon med meningssterke mennesker, fylt av levende miljøer som bobler av ideer og initiativer. Og vi venter av dere at dere bidrar til å skape liv og røre.

De fleste av dere vil avslutte yrkeskarrieren først mot midten av det neste århundre, og da i et samfunn som er dramatisk endret. Vi kan ikke gi dere all den kunnskap dere får behov for i løpet av yrkeslivet. Men vi kan lære dere hvordan dere skal lære. Mange hevder at den teknologiske utviklingen vil føre til at universitetene slik vi kjenner dem i dag, vil dø ut, og at vi får virtuelle universiteter hvor studenten sitter hjemme med sin datamaskin. Slik går det neppe. Det er riktig at universitetene i årene fremover både i forskning, utdanning og organisasjon vil benytte informasjonsteknologien i en ganske annen utstrekning enn i dag, og at de derfor på mange måter vil bli svært annerledes. Men universitetene med sitt faglige og sosiale fellesskap mellom student og lærer, mellom studenter innbyrdes og mellom lærere innbyrdes vil bestå. Maskiner kan ikke erstatte det levende lærings- og forskningsmiljø som eksisterer på en universitetscampus. Også fremtidige generasjoner vil nok få oppleve universitetet «live».

Mangfoldig faglig meny

Mange av de store problemer og konflikter som dere skal være med på å løse, er for komplekse for ett fagområde alene. Det gjelder bærekraftig utvikling, ukontrollert vekst av storbyene, overbefolkning og flyktningspørsmål, for å nevne noen områder som krever tverrfaglig kompetanse og arbeid i team. Det betyr at våre studenter - også de som har valgt et profesjonsstudium - i større grad enn hittil bør trenes i prosjektarbeid og interessere seg for andre fag enn det som er hovedvalget. Jeg kjenner en medisinerstudent som tar hovedfag i idéhistorie, en jusstudent som har mellomfag i historie, en matematikkstudent som for øyeblikket studerer psykologi, og mange andre som benytter seg av universitetets mangfoldige faglige meny. Jeg vet ikke om foreldrene eller samboerne er så veldig begeistret. Men rektor er det, og jeg vil oppfordre dere til å tenke over i hvilken utstrekning dere kan ha glede og nytte av vårt mangfoldige tilbud.

Bruk vingene!

Universitetet krever innsats av sine studenter. Det dreier seg om arbeid. Men også om noe mer - om engasjement, kreativitet, selvstendighet og om mot til å vise dette. Skal dere vokse, må dere være villig til å ta en risiko - ved å stille spørsmål som kan avsløre kunnskapsmangel og feiltenkning, ved å hevde meninger som kan være ukorrekte i egen vennekrets, ved å foreslå nye løsninger som kan vise seg ufruktbare.

Jeg kan huske over førti år tilbake, da jeg selv sto der dere står nå, med hvit kjole og sort duskelue og hørte på rektor Frede Castberg tale. Han siterte Wergeland:

Vær i Et og Alt dig Selv. / Det er Sejrens Kunst, min Sjel! Som Stefanen mellem Stene / maa du staa, om selv alene.

Og nå vil jeg som rektor sitere Wergeland for dere. Han beskriver hvordan den unge ørn flyr for første gang, og dalen ligger skremmende dypt nede.

... Det er Flugt! / Thi første Gang blev Modet brugt.

Senere kan den rolig seile om på kloden. Men:

Den første Flugt, skjøndt mindre høj / var herligst dog; thi selv han fløj.

Fra universitetets side kaller vi på dere. Kast dere ut, i faget og i studentlivet. Bruk vingene!

Henrik Wergeland (Universitetsbiblioteket)

Bildet: Henrik Wergeland (Universitetsbiblioteket)

Av Lucy Smith
Publisert 1. feb. 2012 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere