Værmann satt pris på

Arnt Eliassen bidro med vital kunnskap da meteorologien for et halvt århundre siden begynte å bruke datamaskiner. I november i fjor mottok den 81 år gamle professoren den prestisjefylte Balzanprisen i Roma.

Professor Arnt Eliassen er tildelt den sveitsiskitalienske Balzanprisen. Prisen deles ut til personer eller organisasjoner som har utmerket seg innen fredsarbeid, humanitært arbeid eller forskning. (Foto: Ståle Skogstad)

Arnt Eliassen får prisen for sin over 50 år lange innsats innen meteorologiforskning. Prisen er på cirka 2,6 millioner norske kroner.

- Det føles rart, merkelig. Jeg ble så overrasket da jeg fikk nyheten, tenkte at det måtte være feil og at det ikke kunne være meg det gjaldt, kommenterer professoren, som fra 1958 og fram til han gikk av med pensjon i 1982, har innehatt et personlig professorat i meteorologi ved Institutt for geofysikk ved Universitetet i Oslo.

Den pensjonerte meteorologen opplyser at en del av pengene skal gå til forskning, men at han selv føler seg for gammel for nye forskningsprosjekter. Han avviser at pengemangel noen gang har hindret ham i å gjennomføre forskningsprosjekter han har hatt tro på, og at de drøye to millionene således skulle komme for sent:

- Jeg er nemlig av den typen som arbeider med viskelær og blyant, sier han og ler.

Eliassen bruker ikke engang pc når han skriver. Ogdet er litt av et paradoks; dette er nemlig mannen som i sin tid var med på å legge grunnlaget for bruk av datamaskiner i analyser av været.

64 000 regneslaver

Satelitt

Arnt Eliassen var en av dem som utviklet forutsetningene for moderne værvarsling, som blant blant annet baserer seg på opplysninger fra værsatellitter.

I 1946 tok man i USA for første gang i bruk elektroniske regnemaskiner som hjelpemiddel til å forutsi været. Det ble det definitive gjennombruddet for det som i meteorologien betegnes som numeriske værvarslingsmetoder. Denne metoden går i korte trekk ut på at man tenker seg et tredimensjonalt gitter over de aktuelle landområdene. For hver rute er så alle relevante størrelser angitt med tallverdier. På bakgrunn av dette kan man ved hjelp av diverse likninger anslå hva slags vær det blir. Det er blant annet i utledningen av disse likningene at Eliassen har spilt en sentral rolle.

Det store metodiske problemet fram til 1946 hadde vært hvordan man skulle klare å utføre de enorme mengdene av nødvendige regneoperasjoner innen et døgn etter at observasjonene var gjort. For å få begrep om hvilke dimensjoner det er snakk om, kan man trekke fram engelskmannen Lewis Fry Richardsons visjon fra 1922: Han forestilte seg en diger hall - en såkalt værfabrikk - der det skulle sitte 64 000 mennesker og fortløpende foreta regneoperasjoner ved hjelp av mekaniske bordkalkulatorer. En oppsynsmann skulle lyse med en strålelykt på dem som ikke regnet fort nok.

Den prisvinnende professoren er ikke i tvil om at utviklingen av de numeriske værvarslingsmetodene er den viktigste landevinningen som har skjedd i meteorologien i løpet av hans tid.

- I den sammenheng skal man være klar over at de elektroniske regnemaskinene ikke hadde vært nok om man ikke samtidig hadde funnet ut hvordan man skulle formulere regnestykket, poengterer han, og legger til at det var de mange enkeltframskrittene som gjorde det mulig å formulere det.

Norsk tjuvstart

Da amerikanske meteorologer etter krigen tok i bruk datamaskiner for å gjøre væranalyser, knyttet de til seg de to norske meteorologene Arnt Eliassen og Ragnar Fjørtoft. I det hele tatt har det norske meteorologimiljøet gjennom den siste hundreårsperioden hevdet seg godt i internasjonal sammenheng.

- Vilhelm Bjerknes, som var en svært sentral figur i det norske naturvitenskapelige miljøet på 1920-30tallet, hadde tidlig satt som krav at meteorologi skulle være en ordentlig vitenskap. Han insisterte på at fenomenene skulle forklares ut fra teorier, minnes Eliassen.

I de fleste andre land forholdt man seg ikke til et slikt krav.

- Ettersom norske meteorologistudenter blant annet måtte lese mye hydrodynamikk og matematikk, fikk vi en tjuvstart da datamaskinene kom: Det var mange av oss som hadde lært noe som kunne brukes.

Mangelfulle observasjoner

Arnt Eliassen er født i Oslo i 1915. Han tok artium ved Frogner skole i 1933 og ble student bare 17 år gammel.

- Jeg var nokså doven i begynnelsen, forklarer han og unnskylder dovenskapen med at han nok var litt ung da han ble student.

I hans studietid måtte en realist studere hele ti bifag. Etter å ha tatt matematikk, mekanikk og fysikk overvar han tilfeldigvis en forelesning på Institutt for teoretisk astrofysikk. Selv om temaet for forelesningen ikke var meteorologi, ble det snakket en del om denne ganske unge disiplinen. Dermed var det gjort; en livslang interesse for faget var vekket.

Eliassen medgir at han som ung meteorologistudent ikke hadde trodd det var mulig for denne vitenskapen å nå så langt som den faktisk har.

- Jeg vet jo at ukevarslene ikke alltid er riktige, men de er mye bedre i dag enn de var etter krigen. På den annen side er observasjonene fremdeles ikke gode nok. På havet, for eksempel, har vi fortsatt bare en enkelt båt her og der, og målinger fra satellitter holder stadig for dårlig kvalitet.

Fjellbølger

Den pensjonerte meteorologiprofessoren sitter på sitt pcfrie arbeidsværelse hjemme i Bærum. Da han mottok Balzanprisen, ble det en æresbevisning som føyer seg inn i en allerede lang rekke av utmerkelser. Fra før av er han blant annet tildelt St. Olavs Orden, Ridder av 1. klasse, er medlem i U.S. National Academy of Science og Det Finske Videnskapsakademi og æresmedlem i Svenska Geofysiska Selskap.

Selv etter et halvt århundre i akademias tjeneste, er det med stort engasjement og entusiasme han snakker om faget sitt. Først når man spør om hva han anser som sine viktigste bidrag til vitenskapen, blir det lang pause.

- Hm, jeg tror kanskje det må være doktorarbeidet mitt, der jeg fikk orden på likningene som skulle brukes til å forutsi været.

Så blir det ny pause, og prisvinneren må lete fram listen over publiserte arbeider. - Jo, de tingene jeg gjorde med professor Enok Palm, hører nok også med blant de viktigste bidragene.

I 1961 kom de to professorene med en avhandling om såkalte fjellbølger - det vil si de bølgebevegelsene som oppstår i lufta når en luftstrøm passerer et fjell eller en fjellkjede. Palm og Eliassen påviste at fjellbølgene forårsaker en systematisk transport av bevegelsesmengde og energi opp gjennom atmosfæren. Avhandlingen la grunnlag for ny og omfattende forskningsaktivitet på dette feltet, og EliassenPalm fluxes er i dag et kjent begrep i den meteorologiske verdenen.

Våkne tilhørere

Meteorologiprofessoren forsker ikke lenger selv, men han følger med i det som skjer innenfor fagfeltet. Når han blir spurt om han føler at han har noe ugjort, trekker han på smilebåndet:

- Jeg har det ikke sånn at jeg går rundt og tenker at «det der skulle jeg ha gjort!» Jeg har noen uferdige manuskripter liggende, men jeg vet ikke om jeg orker mer. Man tror liksom ikke helt på at man blir gammel, men arbeidskapasiteten svekkes med årene.

Idet intervjuet er slutt, tar Eliassen ned et av fotografiene som henger på veggen i arbeidsværelset. Bildet er fra en tilstelning der en jubilerende kollega ble feiret i Det Norske VidenskapsAkademiet.

- Det morsomme med dette bildet er at ingen av tilhørerne sover selv om det er jeg som holder tale, humrer prisvinneren før han henger bildet på plass igjen.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Geofag, Meteorologi Av Randi Lund
Publisert 1. feb. 2012 12:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere