Den store algeoppblomstringen - et tiårsminne

Det er i år ti år siden den store oppblomstringen av planktonalgen Chrysochromulina polylepis. Store algeoppblomstringer har forekommet både før og senere. Men denne oppblomstringen var langt mer dramatisk enn andre, den var enestående i sitt slag, og den hadde viktige konsekvenser.

Det første varselet om at noe var galt på Sørlandet kom 13. mai 1988, da et parti fisk døde i et opp-drettsanlegg ved Arendal. Årsaken var i første omgang ukjent, også for fagfolk. Men fem dager senere, etter en intens arbeidsinnsats, kunne marinbotanikere ved Universitetet i Oslo fortelle at årsaken var Chrysochromulina polylepis. Denne algen hadde vært kjent lenge, men bare for spesialister. Den hadde aldri tidligere oppført seg på denne måten.

Deretter fulgte tre dramatiske uker da rapporter om algen og dens herjinger preget avisenes førstesider med krigstyper. Oppdrettsfisk i Agder og Rogaland var dødsdømt så sant anleggene ikke kunne trekkes langt innover i en eller annen fjord innen algefronten dro forbi på sin ødeleggende frem-ferd. Enda mer skremmende var meldinger om at også vill fauna og flora ble utryddet i stor skala. Dagsavisene skrev at "Alt liv i Skagerrak kan dø" (Agderposten 28. mai) og "Alt liv i fjæra kan være drept!" (Aftenposten 30. mai). "Dødt hav til Nordkapp?" spurte Dagbladet (30. mai) med tre og en halv centimeter høye typer over to sider.

Formuleringene var journalistenes, men det var intervjuer med fagfolk som lå til grunn. Bildet av en miljøkatastrofe av uant omfang begynte å avtegne seg i den alminnelige bevissthet.

Frykten var overdreven

I ettertid viste det seg heldigvis at frykten var overdreven. Tapet av oppdrettsfisk var betydelig, 800 tonn, men utgjorde likevel mindre enn Žn prosent av den norske årsproduksjonen. De naturlige dyre- og plantesamfunnene kom raskt på fote. 1988-årsklassen av Skagerrak-torsk ble utradert, annen strandfisk uten handelsverdi led overlast, men for øvrig lot ettervirkningene seg knapt spore etter et år eller to.

God beredskap

Fiskerimyndighetenes og miljøforvaltningens håndtering av denne fullstendig uventede hend-elsen stod det respekt av. I løpet av få dager ble en kommandosentral organisert; skip, fly og satellitter ble tatt i bruk i varslingen av alge-frontens bevegelser. Oppdretterne mottok fortløpende de beste råd som kunne gis. Ikke minst av hensyn til eksportmarkedet var det viktig å sikre kvaliteten på oppdrettsfisken. Det ble raskt påvist av fagfolk, og bekreftet av fiskerimi-nisteren, at den fortsatt var giftfri.

Kort sagt var det ingenting i veien med beredskapen, i den grad man kunne være beredt på noe som selv den største ekspert ikke kunne forutse muligheten av. Oppblomstringen førte til full mobilisering av de forholdsvis få spesialister på planktonalger som finnes i landet. I tillegg til disse ble et stort antall fysiske oseanografer, toksikologer, fiskefysiologer og så videre rådspurt. Og de stilte mer enn villig opp. Det fortonte seg i maidagene 1988 som om landet med ett var fullt av eksperter på alger. Stemningen i forskerkretser bar preg av vill vest, for nå satt forskningsmidlene løst. Det kunne være nok å ta en telefon til et departement eller et direktorat for å sikre seg et sekssifret antall kro-ner til egen forskningsvirksomhet.

Nitrat-hypotesen

Men snart avtegnet det seg forventninger fra myndighetenes side om at forskerne ville fastslå den endelige årsaken til oppblomstringen. De som meldte seg da, var særlig representanter for det sterke oseanografiske fagmiljøet i Bergen, havforskere som vet hvordan man beregner havstrømmer ved hjelp av komplisert matematikk og store datamaskiner. Her gjaldt det å komme først, og allerede i juli 1988 hadde noen av disse regnemestere funnet ut at oppblomstringen skyldtes havstrømmer som hadde transportert nitrat, et viktig næringssalt for alger, fra Storbritannia tvers over Nordsjøen. Dette ble formidlet til publikum via Aftenposten 9. juli, men avfødte få dager senere et brev fra den brit-iske ambassade som- på et helt korrekt kunnskapsgrunnlag- av-viste hypotesen.

Snart etter forbedret oseanografene sine modeller, slik at søke-lyset fra nå av var rettet mot Elben, Rhinen og andre forurensede elver som munner ut i eller nær Tyskebukten. Disse reviderte modellene stemmer med kjemiske målinger i vannet som viser at det hvert år, om våren, kan være mer nitrat i åpne deler av Skagerrak enn det som naturlig hører hjemme her. Det betyr at Skagerrak er "eutro-fiert", dvs. overgjødslet med nitrat som delvis stammer fra kloakk, landbruk og industri på kontinentet.

Hypotesen holder ikke

Likevel kan det fastslås at slike transportmodeller kommer til kort når det gjelder å forklare hva som skjedde våren 1988. Langs Norskekysten er det hvert eneste år oppblomstringer av alger. I noen av disse er det så tett med algeceller at vannet får en sterk gul, brun eller rød farge. Det var ikke tilfellet med Chrysochromulina-oppblomstringen. Den var meget stor i utstrekning, 75 000 kvadratkilometer på det meste, men det var ikke særlig stor algemasse under hver kvadratkilometer. Hver celle av denne algen er uhyre liten, og inneholder tilsvarende lite nitrogen. Det krevdes derfor ikke mer nitrat til å bygge opp algebestandene langs Sørlandskysten i mai 1988 enn det som finnes i helt rent, uforurenset sjøvann. Av den grunn ble det allerede samme året reist tvil fra forskerhold om hvor-vidt oppblomstringen virkelig kunne skyldes tilførsler av nitrat fra land.

Menneskelig hovmot

Ikke desto mindre er det nettopp denne oppblomstringen som da og senere er blitt fremholdt av forvaltning og politikere- og med støtte fra noen av fagmiljøene- som det beste bevis for at den økende eutrofieringen har ødelagt øko-logien i Skagerrak. Allerede i en brosjyre utgitt av Statens informasjonstjeneste sommeren 1988, med vid distribusjon, ble det slått fast at oppblomstringen var en logisk konsekvens av menneskets mis-bruk av havet gjennom kloakkvann, landbruksavrenning og industriutslipp. Teksten ble inn-ledet slik: "Denne våren har vi fått merke at naturen kan slå tilbake når vi ikke viser respekt for den økologiske balansen. En encellet, mikroskopisk, grønn alge ved navn Chrysochromulina polylepis be-gynte plutselig å formere seg." (I parentes kan det her bemerkes at algen er gulbrun, ikke grønn.)

Det er ikke underlig at oppblomstringen i manges bevissthet føyde seg inn i rekken av tegn på en omfattende, global miljøkrise fremkalt ved menneskets hovmot. Ordet "alge" hadde plutselig fått en uhyggelig, truende klang. For de filosofisk anlagte kan professor Egil A. Wyllers ord i Aftenposten (6. juni 1988) ha vært dekkende: "Nordmenn bør se algekatastrofen som et tegn og varsko fra Gud. Når mennesket ustoppelig bryter med skaperverket, blir vi grimme i sjelen. Det er dårskapens konsekvens."

Brukt i politisk spill

Andre så mer pragmatisk på det. Regjeringen Harlem Brundtland så sitt snitt til å stramme opp kloakkbehandlingen i kommunene langs kysten. Mange av disse kommunene hadde vist liten interesse for vedlikehold og utbygging av lokale kloakkrenseanlegg. Allerede 6. juni foreslo regjeringen ekstra-bevilgninger til avløpssektoren. Dette fikk Stortingets tilslutning uken etter, og det ble gitt godkjenning til å bruke til sammen 145 millioner kroner. I tillegg til kloakkrenseanlegg skulle pengene gå med til å forbedre praksis og kontrollordninger i landbruket, dette siste for å hindre unødig av-renning av kunstgjødsel fra land. Ifølge Aftenpostens referat (14. juni) dreide alt dette seg om "prosjekter som må forseres for å kunne redusere faren for at alge-oppblomstringen skal kunne gjen-ta seg i årene som kommer".

Denne operasjonen var en køpenickiade fra Gro Harlem Brundtlands side. Av det nitrogen-et som sirkulerer i det øverste 50 meter tykke vannsjiktet i Skagerrak, dvs. sjiktet der lyset er godt nok til at algene kan gro, utgjør de samlede norske utslippene i form av nitrat fra kloakkvann, industri og landbruk høyst tre prosent. Bidraget fra andre land kan være fire-fem ganger større, mens natur-en selv står for det øvrige, det vil si det aller meste. I virkeligheten var Chrysochromulina-oppblomstringen, som allerede påpekt, irrelevant for hele spørsmålet om over-gjødslingen av Skagerrak. Det var nærmest en bløff å fortelle lokalpolitikere og publikum i kystkom-munene at oppblomstringen ville komme tilbake hvis det ikke ble ordnet opp i kloakkbehandlingen. Kloakkrensing kan ganske visst motvirke grønske og annen uhumskhet i de nære utslippsområdene, og for så vidt er det god miljøhygiene å beholde næringssalter som nitrat og fosfat på land-jorden. Men regjeringen hadde nok først og fremst et annet og videre siktemål med sitt initiativ sommeren 1988. Det var viktig at landet ikke fremstod som en miljø-sinke. Under Nordsjø-konferansen året før hadde Norge sammen med syv andre land forpliktet seg til å halvere utslippene av nitrat, fosfat og andre forurensninger innen året 1995.

Også andre, helt og holdent positive, tiltak fulgte av Chryso-chromulina-oppblomstringen. Et nasjonalt nettverk for algevarsling ble organisert, og i vekstsesongen hvert år sendes det nå ut ukentlige rapporter om algeforekomster langs hele kysten, og især om eventuelle oppblomstringer av alger som er skadelige.

Gav opphav til forskning

Forskningen i årene etter 1988 nøt også godt av hendelsen. Det ble startet et nasjonalt forsknings-program med tittelen "Skadelige alger" som varte frem til 1993. Programmet ble støttet av det da-værende Norges fiskeriforskningsråd. Det førte blant annet til at vi nå vet meget mer om Chryso-chromulina polylepis- men like-vel langt fra nok til å forklare alle sider ved oppblomstringen. Denne algen finnes hvert år i Skagerrak. Både i sjøen og i laboratoriet er den stort sett uskadelig. Forhold-ene i Skagerrak i mai 1988 var preget av en helt uvanlig kombinasjon av stor ferskvannsutstrøm-ming fra Østersjøen, sterk solinnstråling og høy vanntemperatur. Algen kunne herje slik som den gjorde fordi det særegne hav-miljøet fremkalte giftegenskaper som den vanligvis holder skjult. Men nøyaktig hva som regulerer denne giftigheten, er fortsatt en gåte.

Eystein Paasche er professor i marinbiologi ved Biologisk institutt, Universitetet i Oslo.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag, Marinbiologi Av Eystein Paasche
Publisert 1. feb. 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere