Bortkastet behandling av psykiske lidelser?

- Det er helt avgjørende at de økte ressursene som psykiatrien er blitt lovet, tas i bruk i behandling som vi vet hjelper. Behandlingsforskning kan hindre at vi kaster bort tid, krefter og penger på behandlingsmetoder som ikke virker, sier professor Per Vaglum ved Institutt for medisinske atferdsfag.

Det har vært gjort flere store omveltninger i psykiatrien i etterkrigstiden. Bare en liten del av behandlingen er fulgt opp med forskning, som kunne fortalt om disse omveltningene førte til forbedringer.

- Behandlingsforskningen kan finne ut om de behandlingsmetodene som brukes, er virksomme. Denne forskningen kan også føre til at det blir utviklet nye metoder, sier professor Per Vaglum.

Han deltok for kort tid siden på en konferanse i regi av Norges forskningsråd og Rådet for psykisk helse, der man oppsummerte ny viten om behandling av psykiske lidelser.

- Psykiatrien bruker i dag metoder som kan vise seg ikke å ha noen effekt på de pasientene de blir praktisert på. Det er ikke sikkert at selv svært populære behandlingsmetoder som behandlerne liker å bruke, er de mest virksomme for pasientene, sier Vaglum.

I en undersøkelse Vaglum gjorde på 1970-tallet blant unge psykotiske pasienter, viste han at til tross for at man økte antall behandlere med 50 prosent, ble behandlingsresultatene redusert til det halve sammenliknet med tidligere.

- Poenget her var at man med stor entusiasme gav en behandling pasientene ikke hadde godt av.

Erfaringsbaserte metoder

- Hva vet man om de metodene som brukes i dag?

- De metodene vi bruker, er som ellers i medisinen i stor grad basert på erfaring. Men i dette ligger det ikke noen garanti for at den er til beste for pasientene.

Professor Svein Friis har i en undersøkelse vist hvor forskjellig behandlere og klienter kan oppfatte hva som er et godt behandlingsmiljø. Undersøkelsen av psykoseavdelingene ved psykiat-riske sykehus viste hvordan behandlerne oppfattet et godt miljø. Det var slik de ville likt å ha det hvis de hadde vært psykotiske.

- Et av problemene med å vurdere behandlingstiltak innenfor psykiatrien er at tilbudet ofte eksisterer i form av pakker. En pasient får for eksempel medisiner, individuell psykoterapi og gruppebehandling og deltar i tillegg i en aktivitetsgruppe. Hvis det hadde vært slik at jo flere typer behandling, desto bedre, så hadde det vært greit, men det kan tenkes at disse forskjellige tiltakene kan motarbeide hverandre, sier Vag-lum.

- Er behandlingsmetodene i psykiatrien dårlig vitenskapelig fundert?

- Nei, jeg vil ikke si det. Hovedproblemet i psykiatrien er at de metodene som har vist seg virksomme, ikke blir brukt. For en del pasientgrupper vet vi hva som er den riktige behandlingen, men vi har ikke mulighet til å gi den fordi vi mangler folk med den rette kompetansen og penger til å sette slike tiltak i gang.

Trender i behandlingen

- På 1970-tallet hadde vi et skifte fra intensiv institusjonsbehandling av rusmisbrukere til hovedvekt på poliklinisk behandling. Men det forelå ingen data på at det å arbeide poliklinisk vil være bedre, og det er heller ikke blitt fulgt opp med forskning på hva man faktisk kan oppnå med poliklinisk behandling.

- Hvorfor endrer man behandlingsmetodene?

- Svært mange av hjelpetiltakene styres av ideologiske og poli-kliniske strømninger. Det skifte vi så på 1970-tallet, falt sammen med den grønne bølgen, fra sentrum til periferi. Jeg sier ikke at det var galt å gå fra behandling i institusjon til poliklinisk behandling, men vi bør undersøke om vi faktisk får bedre resultater på denne måten.

I dag er trenden at distriktspsykiatriske sentre dels skal erstatte de psykiatriske sengeinstitusjonene. Denne politikken bygger, ifølge Vaglum, ikke på forskning som viser at dette gir bedre resultater for pasientene.

- Behandlingsforskning kan bremse mot raske skift i hva som er riktig behandling og hva som ikke er det, sier Vaglum.

Han deltok i et forskningsprosjekt på 1970-tallet knyttet til et skifte fra individuell orientert behandling av psykotiske pasienter til gruppeterapi etter den terapeutiske samfunnsmodellen. Forskerne konkluderte med at den terapeutiske samfunnsmodellen faktisk var direkte skadelig for schizofrene pasienter.

- Hadde ikke vi påvist dette, hadde disse pasientene fremdeles vært i denne behandlingsmodellen. Det er ikke bare et spørsmål om å finne ut hva som er den beste behandlingen, men også hva som kan forverre og forlenge lidelsene.

Kan ikke hjelpe alle

Psykiatrien har ikke metoder som kan helbrede alle. Vaglum mener det er langt igjen til man kan finne behandlingsformer for alle former for psykiske lidelser. Det gjelder også alvorlige psykiske lidelser som schizofreni.

- Når det gjelder schizofreni, er det ikke bare et spørsmål om å finne behandlingsmetoder, men også å forstå årsakene. Årsaksforskning er uhyre vesentlig for å komme videre.

- Har pasientene noen sikkerhet for at behandlingen de får, virker?

- Problemet er at forskningen sammenligner grupper. Det er ikke sikkert alle i gruppen har like stor effekt av behandlingen, selv om gruppen som sådan fikk bedre resultat enn den gruppen som ikke fikk slik behandling.

- Har dere behandlingsmetoder som dere vet virker, men ikke tar i bruk?

- Ja, har du for eksempel fått diagnosen panikkangst, så vet vi hvilke metoder som er virksomme både når det gjelder medikamenter og psykoterapi. Generelt sett vet vi fra 40 års forskning at psykoterapi øker behandlingseffekten, men det er bare et fåtall av pasientene som får kvalifisert psykoterapi. Vi har ikke ressurser til å gi alle med slike lidelser den optimale behandling, sier Vaglum.

Manglende økonomiske ressurser er ikke det eneste problemet man støter på. Også behandlerne selv er skeptiske til forskningsresultatene. Det kan i dag ta svært lang tid fra forskere har dokumentert at en behandlingsform er virksom, til metoden blir tatt i bruk. På begynnelsen av 70-tallet ble det, gjennom flere undersøkelser i ulike land og kontinenter, vist at hvis man gav familier til schizofrene pasienter en bestemt form for pedagogisk støtte og hjelp, så reduserte man tilbakefallet fra 70 til 15 prosent.

- Når dette er så godt dokumentert, skulle man tro at psyki-atrien ville kaste seg over metoden og gitt familier med disse problem-ene dette opplegget. Men fortsatt, over 20 år seinere, er behandlingen ikke utbredt i Skandinavia.

Skepsis mot nye metoder

- Hva skyldes det?

- Ésn grunn kan være at samtidig med at man fant dette, ble en annen type familieterapi veldig populær. Selv om ingen har vist at denne formen for familieterapi har samme gode virkning som det pedagogiske familieopplegget, er det fortsatt mange som bruker den, sier Vaglum.

Men det er ikke bare populære metoder som hindrer at nye vel-dokumenterte behandlinger ikke tas i bruk. Klinikere er ofte skeptiske til forskere og deres forskningsresultater. Det er også en innebygd motstand i systemet mot forandringer av etablert praksis.

- En omlegging vil kreve både at terapeutene lærer noe nytt og at psykiatrien omorganiseres. Behandlingsmetoder velges ofte mer ut fra ideologi og menneskesyn enn ut fra dokumenterte effekter. Klinikere bruker også bare de metoder de behersker, uten å ta hensyn til om det er den beste for den enkelte pasient.

Vaglum peker på at det i dag er opp til hver enkelt som arbeider i psykiatrien å ta videreutdanning eller holde seg oppdatert. Økonomisk får de svært lite igjen for å spesialisere seg.

- Bør myndighetene utøve større press for å få psykiatrien til å ta i bruk nye, godt dokumenterte metoder?

- Myndighetene i Norge er mer opptatt av å unngå bråk fra psykiatriske pasienter enn å spørre om innbyggerne får den behandlingen de har krav på. Vi vet for eksempel hva som er minimumsbehandling av en førstegangs psykotisk pasient. Men jeg har ennå ikke opplevd at noen i fylkeskommunen spør psykiatrien om innbyggerne i deres fylke får denne behandlingen. Det er helt opp til psykiatrien selv å avgjøre om man vil og kan starte en slik behandling.

- Som representanter for pasientene burde myndighetene være mer opptatt av om pasientene faktisk får den behandlingen de trenger. Men det vil kreve at innsatsen for psykiatrien målrettes for å øke kvaliteten av tilbudene. Det er ikke nok å bringe pasienter og behandlere sammen.

Kamp om knappe midler

- Vårens tragiske hendelser med psykiatriske pasienter i fokus har forsterket kravet om mer ressurser. Hvor mye av dette vil gå til ny forskning?

- Det vet vi ikke. Mange behandlere mener de har kunnskap nok og bare mangler ressurser til å sette i gang tiltak. Dermed blir forskningen en konkurrent om knappe midler. Faren er at vi kan komme til å bruke mange millioner kroner på behandling som egentlig ikke virker for de pasientene som blir gjenstand for den. Det vil være uforsvarlig å øke satsingen på psykiatrisk hjelp hvis dette ikke følges opp med forskning.

- Hvorfor hører vi ikke krav om penger til forskning i psykiatrien?

- Mange av dem som driver psykiatrisk forskning, driver også som behandlere, men de tar sjelden på seg forskerhatten når de uttaler seg. Det er noe vi i mye større grad bør gjøre, avslutter Vaglum.

Emneord: Medisinske fag, Klinisk medisinske fag, Psykiatri, barnepsykiatri Av Bente Iversen
Publisert 1. feb. 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere