Den levde morals etikk

- Som arbeidsplass, men med forskning, undervisning og formidling som spesielle oppgaver, er universitetet gjennomsyret av praktisert moral. Vi ønsker å bidra til at denne levde moral blir synlig og til at den vurderes gjennom reflektert etikk. Det sier Torben Hviid Nielsen, som leder styringsgruppen for innsatsområdet etikk ved Universitetet i Oslo.

På mange måter burde det forskrekke oss mer at scientismens fremskrittstro og autoritet kunne fortsette så lenge etter Hiroshima og DDT, enn at det nå på det nærmeste er borte, mener professor Torben Hviid Nielsen.

(Foto: Ståle Skogstad ©;)

- Etikk er altså ett av fire såkalte innsatsområder. Hva betyr det?

-Universitetet har for hvert av årene fra 1995 til 1999 satt av vel é;n million kroner som skal brukes til å koordinere aktiviteter som allerede foregår og eventuelt forsterke innsatsen. I fjor arrangerte vi en konferanse om etikk i universitetssamfunnet som det nå er blitt en interessant liten bok av. Et annet eksempel er et prøveprosjekt på Det odontologiske fakultet, som legger fagorientert etikk inn i videreutdanningen. Etter at etikk nå er blitt pensum på examen facultatum, håper vi å kunne innføre etikk også på hovedfags- og/eller doktorgradsnivå på andre fakulteter.

Er etikk noe nytt for universitetsfolk?

- Nei, og der atskiller etikk seg fra de øvrige innsatsområdene, som primært er satt i gang for å stimulere nye forskningsfelter. Som disiplin er etikk like gammel som universitetet selv. I forrige århundre ble etikken særlig ivaretatt av de store normative fagene juss og teologi - nå er den synlig til stede i alle fag.

"Etikk" betyr ofte at man setter opp skriftlige retningslinjer for skikk og bruk i en organisasjon. Dere vil noe mer enn dette?

- Vi kan skille mellom praktisert moral, som alltid er til stede hvor mennesker samhandler, og etikk, som refleksjon over og vurdering av den praktiserte moral. Vi ønsker å bidra til å synliggjøre og vurdere den praktiserte moral som reflektert etikk. Gjennom de siste årtier har den praktiserte moral på universitetet vært utsatt for voksende kritikk. Men snarere enn forfall eller tilbakefall er dette kanskje uttrykk for en økt oppmerksomhet og selvinnsikt, som kan bli begynnelsen til en forbedring. Man ser og setter ord på mer, uten at virksomheten dermed er blitt mer kritikkverdig.

Skriftlige retningslinjer og regelverk er aldri tilstrekkelig. For det første er det tillatte ikke alltid det gode. For det andre må normer alltid begrunnes, anvendes på situasjonen og motivere til handling. Vi ønsker altså å fokusere på og bidra til refleksjon over den levde moral ved universitetet som en organisasjon hvis virksomhet omfatter undervisning, forskning, formidling og faglig basert tjenesteyting som spesielle oppgaver.

Arbeidsplassen universitetet

Som arbeidsplass er universitetet en ytterst kompleks organisasjon. Vi har et milliardbudsjett og stort selvstyre. De rundt 4000 fast ansatte er en usedvanlig stabil arbeidsstokk med mange individualister, hvis arbeidsforhold er regulert av arbeidsmiljølov, tariffavtaler osv. De ca. 38 000 studentene oppholder seg derimot ved universitetet bare en kort, men viktig tid - og mange bare på deltid. De få fast ansatte og de mange deltidsstudenter gir sterkt asymmetriske relasjoner og skjeve maktforhold både ved nyansettelser, i veiledning og ved eksamen. Å regulere dette er en formidabel oppgave, som langt fra kan løses bare ved å fastsette etiske retningslinjer for undervisning og veiledning eller ved å utvide arbeidsmiljøloven til også å gjelde for studenter.

Erkjennelseslyst?

- Professor Bernt Hagtvet skapte atskillig debatt da han i pressen i sommer beskyldte studentene for å mangle erkjennelseslyst. Det står vel ikke til å nekte at det står dårlig til med den nysgjerrige forskerinnstillingen hos dem som inntar undervisningsarenaen i dag?

- Bak Hagtvets kritikk ligger den realitet at det gamle eliteuniversitet med det humboldtske ideal om allsidig klassisk dannelse er avløst av masseuniversiteter og -høyskoler, som produserer symbolarbeidere. I dagens Norge er det ti ganger så mange professorer som i 1945. I 1995 hadde 21 prosent av befolkningen over 25 år høyere utdanning. 15 år tidligere var det 12 prosent, og enda 10 år tidligere under 8 prosent. Sett fra samfunnets side innebærer denne utvikling en tiltrengt demokratisering. Adgangen til utdannelse er jo også en viktig inngang til arbeidsmarkedet, til prestisje og lønn etter endt studium.

Dagens nye studenter rekrutteres mer som masse og mindre som elite. Og når så mange i dag sirkulerer så lenge i systemet som deltidsstudenter med en splittet identitet, er det sløsing med både menneskelige muligheter og nasjonaløkonomiske ressurser. Men selvstendige og erkjennelseslystne studenter finnes det fortsatt mange av.

Personlig anser jeg universitetenes langsomme omstilling til nye kunnskapsområder og -former som en større utfordring enn det store antallet nye studenter. Fagtradisjoner, gammel prestisje og ansettelsesforhold gjør universiteter til meget trege organisasjoner. Men det er tre forhold universitetet av egen kraft kan gjøre noe med. Større del av undervisningen kan gjøres mer problem- og mindre disiplinorientert. Mer av pensum kan bli fritt, dvs. at studentene innen gitte rammer selv skal velge og bestemme det. Og eksamen kan innrettes langt mer på vurdering av studentens evne til å produsere egne tanker i stedet for å reprodusere andres.

- Hva med forskningens etikk?

- Man behøver ikke å ha tilbrakt mange semestre på et universitet for å fornemme avstanden fra den amerikanske sosiolog Robert Mertons idealer om universalisme, uegennytte, deling av kunnskap og systematisk kritikk i forskningsfellesskaper til forskningens hverdag og rutiner.

Universitetene lever daglig med, men har kanskje ennå ikke innstilt seg helt på, at forskning, viten og teknologi for alltid har mistet sin uskyld. Jeg er enig med de tre av fire i dagens Europa som ifølge en ny undersøkelse mener at balansen er positiv, at fordelene ved vitenskap og teknologi stadig er større enn ulempene. Men forskning og teknologi har både løst og skapt problemer. Og til tider har uerkjente og utilsiktede bivirkninger vært større og mer irreversible enn de klare mål. På mange måter burde det forskrekke oss mer at scientismens fremskrittstro og autoritet kunne fortsette så lenge etter Hiroshima og DDT, enn at den nå på det nærmeste er borte. Forskere kan ikke lengre med rimelighet skjule sitt eget etiske ansvar bak verdifrihetens maske og skyve alt ansvar for sine handlinger og deres konsekvenser over på politikerne.

Kunnskapens tapte uskyld er et presserende problem fordi så mye forskning - også den såkalte grunnforskningen - nå anvendes nesten umiddelbart. Mendels klassiske arvelighetslover stod ubemerket i et bibliotek de siste tre årtier av forrige århundre; i dag forsøker man genterapi ennå før hele menneskets genom, langt mindre dets interaksjon, er kartlagt. Særlig for de nye informasjons- og bioteknologier er koplingen mellom forskning og anvendelse i industri tett. Og ofte blir det her betraktet som like godt og kanskje mer prestisjefylt å oppnå et patent som å publisere vitenskapelig.

De nasjonale forskningsetiske komiteene, som ble opprettet for bare en ti års tid siden, har hatt en positiv, forebyggende betydning for forskningsetikk i snever forstand. Men den felles godkjenningsprosedyren har kanskje også utilsiktet bidratt til å bevare en viss tradisjonalisme og standardisering i forskningsdesign og metode. Ofte betones sikker viten og signifikante resultater som det eneste eller det mest moralsk høyverdige. Kanskje burde man konsentrere seg mer om å lære forskere og samfunnet å innse og mestre den usikkerhet som oftest knytter seg til viten - om ikke annet så til dens forutsetninger og anvendelse. Å sortere og vurdere viten er i dag vanskeligere enn å innhente den.

Formidlingens etikk

- Formidling, den tredje av universitetets særlige oppgaver, er i dag underordnet undervisningen og forskningen, og spiller en altfor liten rolle. Og det dreier seg om mye mer enn forskningsjournalistikk, sier Hviid Nielsen. Universitetets ansatte har et ansvar for å bidra til den offentlige debatt både med innsikt i hva som faktisk foregår i samfunnet og med forslag til hva som kunne og burde skje.

Forståelsen av vår egen identitet og våre muligheter er et godt eksempel: Er vi individer med stor valgfrihet eller er vi styrt av våre gener? Nesten daglig mottar vi to ganske motstridende impulser. Skjønnlitteraturen, mye av psykologien og sosiologien betoner at vi er blitt friere og mer selvbestemte individer. Den retning vi ønsker og planlegger for våre liv, forteller mye mer om oss enn hvor og hva vi kommer fra, hevdes det. Men biologien og medisinen forteller med stadig sterkere stemme det motsatte: Vi er langt på vei programmert av DNAs koder. Hvor vi kan tenke oss hen, er langt på vei bestemt av hva vi kommer fra. Disse to motstridende «fortellingene» blir hver for seg fortalt med stor intensitet og overbevisning, men de kan neppe forenes eller sammentenkes med begreper hentet fra de to retninger.

- Men mener du virkelig at universitetet kan fortelle resten av samfunnet hva som bør gjøres?

- Nei. Det ville stride mot alt det jeg har sagt om kunnskapens tapte uskyld. Og et demokrati må forene vitenskapens sannhetskriterier med flertallsavgjørelser. Jeg peker bare på det ikke uvesentlige etiske ansvar universitetet har for å formidle forskningsresultater også i annen form enn som undervisning. La meg nevne et par andre eksempler. Nasjonalstatenes forfatninger, som for det meste ble utformet i forrige århundre, forutsetter stilltiende en balanse mellom nasjonal og global makt og innflytelse, som ikke lenger finnes. Dette gjelder kanskje mindre tydelig for forholdet mellom stat, marked og sivilt samfunn, mellom hva som er privat og hva som er offentlig anliggende, mellom ytringsfrihet og beskyttelsen av de svake, og mellom rettigheter og plikter. Universiteter har selvsagt ikke og bør heller ikke ha é;n autoritativ mening om disse forhold. Men hvis universitetenes ansatte ikke kan tilby forståelse og vurdering av disse nye utviklingstrekk, er det rimelig om samfunnet overveide om milliardene er vel anvendte.

Du leder et innsatsområde og var lenge nestleder ved Senter for teknologi og menneskelige verdier som er lokalisert i Forskningsparken. Det begynner å bli mange sentre, parker og innsatsområder å holde rede på.

- Det kan nok virke litt uoversiktlig. Men jeg er overbevist om at disse nye, ad hoc og til dels midlertidige institusjoner er viktige bidrag til å fremme både faglig fornyelse og personlig mobilitet. Uten å forkleine universitetets rolle som formidler og nyfortolker av tradisjonen, tror jeg universitetet godt kunne ha hatt 20-30 sentre til å supplere de gamle instituttene og ivareta særlige innsatsbehov. Det burde være lettere for både forskere og studenter å være tilknyttet både et institutt og et senter på samme tid. I en så treg organisasjon som et universitet, kan mer intern fleksibilitet og mobilitet nesten bare føre é;n vei: mot et bedre arbeidsmiljø med mer faglig fornyelse.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk Av Johan L. Tønnesson
Publisert 1. feb. 2012 12:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere