- Det er et behov for større grad av refleksjon rundt etiske spørsmål i forskningen og universitetsmiljøet generelt, forteller cand philol. Lene Bomann-Larsen ved prosjektsenteret. Hun har undersøkt og funnet fram til en rekke tilfeller av etiske problemstillinger fra universitetets virksomheter. Bomann-Larsen er overrasket over omfanget av tydelige overtramp ved Universitetet i Oslo.
- Det er ikke nødvendigvis ondskap som ligger bak, men heller en følge av tankeløshet. I en hard konkurranse mellom akademikere kommer ofte medmenneskelige hensyn i annen rekke, sier Bomann-Larsen. Hun viser her til kampen om å markere seg med publikasjoner og å komme ut med nyskapende ideer før andre.
Noen av eksemplene på de forskningsetiske bruddene og uklarhetene Bomann-Larsen har funnet fram til, er nedskrevet i en kasussamling, som kommer ut i løpet av høsten. Den er tenkt brukt i metodeundervisningen for hovedfags- og doktorgradsstudenter.
Kan hindre konflikter
Bomann-Larsen håper at hennes bidrag kan være med på å øke bevisstheten rundt etiske spørsmål hos den neste generasjonen av vitenskapsmenn og -kvinner. Hun tror at en slik erkjennelse kan være med på å hindre mange av de konfliktene som finner sted på universitetet i dag. Dette er konflikter som kan bunne i mangel på faglig kreditering, relasjonen mellom veileder og student, forholdet mellom forskning og offentligheten, beskyttelse av informanter og strid om forsøk på dyr og gen- og kjernekraftforskning.
- Innenfor forskningsetikk er det ofte mer fruktbart å diskutere sak enn generelle teorier, for å se på hvilke allmenne retningslinjer som bør være gyldige i de enkelte tilfellene. Ved å diskutere konkrete eksempler, er det dessuten lettere for studenter uten forskningserfaring å få et bevisst forhold til de etiske problemstillingene, sier Bomann-Larsen. Dermed oppfordrer hun til å benytte kasuistikk, en nesten glemt etisk metode med røtter tilbake til Aristoteles´ forfatterskap.
Rom for forandring
- Ved å følge rigide teorier og normer kan man risikere å ende opp med svar som strider mot sunn fornuft. I kasuistikken er det derimot rom for å vurdere hvert enkelt tilfelle, med alle faktorer iberegnet, for å komme fram til akseptable løsninger. Da samfunnet og dets verdier er i forandring, trenger vi hele tiden nye måter å møte etiske spørsmål på. Utgangspunktet kan være paradigmatiske eksempler, som nye tilfeller blir vurdert ut fra, forteller Bomann-Larsen. Hun viser til debatten om abort som et praktisk eksempel:
- De aller fleste er enige om at et foster uten hjerne skal fjernes før fødselen. Dette kan dermed være et paradigmatisk eksempel. Men viser fosteret tydelige tegn på å utvikle Down's syndrom, er avgjørelsen mer komplisert. Det er da vi må se på hva som er relevante likheter og forskjeller i forhold til det paradigmatiske eksemplet. Barnets og foreldrenes belastninger må veies opp mot om barnet vil få et leveverdig liv, sier Bomann-Larsen. Hun påpeker at hovedregelen innenfor kasuistikk er at like tilfeller skal behandles likt og at relevante forskjeller kan begrunne ulik behandling.
- Dermed kan en kasuistisk metode misbrukes for å legitimere egne overtramp.
- Det er viktig at de etiske avveiningene tas i et fellesskap, for å unngå at personlig vinning kommer foran de moralske hensynene, sier Bomann-Larsen. Hun legger imidlertid til at det ikke alltid finnes en opplagt riktig løsning på alle etiske problemstillinger. Om det bør forskes på kjernekraft eller ikke, er et slikt vanskelig spørsmål.
- Her er det viktig at man lytter til den andres argumenter og forsøker å finne best mulige løsninger, ut fra de opplysninger og kunnskaper som står til rådighet.
Unge mest utsatt
Spørsmålene rundt opphavsrett og kreditering er et aktuelt tema, som fører til mange konflikter ved universitetet. Spesielt for hovedfagsstudenter og yngre forskere kan dette være et stort problem.
- Det dreier seg om makt. Studentene er ofte redde for å ta opp klanderverdige forhold, da de ikke ønsker å komme på kanten med mennesker de er avhengige av i sin videre akademiske karriere.
Hensikten med Bomann-Larsens kasussamling om forskningsetikk er å skape debatt blant studentene i de ulike fagmiljøene.
- Jeg tror vi må jobbe på lang sikt for å bedre forskningsetikken ved universitetet. Vi ønsker at studentene skal innse at en større bevissthet rundt etiske problemstillinger er relevant for deres studiehverdag og en eventuelt videre karriere i forskningen. Jeg oppfordrer derfor studenter til å komme sammen for å diskutere forskningsetikk på en saklig måte. Dermed blir veiledere klar over at det er åpenhet rundt disse spørsmålene. I dag er ikke veilederne forpliktet overfor noen instans, og overtrampene får ingen konsekvenser. I tillegg tviler ofte studentene på deres berettigelse til å ta opp tvilsomme hendelser, da de ikke har nok kunnskap om emnet.
Beskyttelse og maktkamp
Bomann-Larsen mener at beskyttelse, maktkamp og ønsker om å stige i gradene i universitetssystemet, hindrer åpenhet og diskusjon omkring forskningsetiske spørsmål.
- De som blir utsatt for akademiske overgrep, vet ikke hvor de skal henvende seg, og de frykter at deres klager skal bli brukt mot dem senere, forteller hun. I forbindelse med arbeidet med kasussamlingen opplevde hun ofte at personer var glade for at de kunne komme ut med sine frustrasjoner, men ønsket om anonymisering og redsel for å bli gjenkjent, var sterkt til stede hos enkelte av Bomann-Larsens intervjuobjekter. Hun har likevel ikke tro på at et etisk overvåkningsorgan ved universitetet er noen god løsning.
- Det vil sannsynligvis føre til ytterligere lukkethet og mindre tilgjengelighet. Det er viktigere å få fram ting i en åpen og saklig dialog.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere