Mann på (h)valen

Hval og sel har en egen evne til å vekke folks vrede og glede, tabloidpressens blodtørst og politikernes avmakt i forhold til en debatt som virvler sammen ideologi, synsing og viten i et øredøvende brøl. Men gjennom bråket har det presset seg fram et behov for sikker kunnskap - og svaret kom i form av Sjøpattedyrprogrammet under Norges forskningsråd.

I den første halvdelen av 1980-årene var det stor faglig uenighet om kunnskapsgrunnlaget for den norske vågehvalsfangsten. Diskusjonene raste både i internasjonale fagmiljøer, i Vitenskapskomiteen til Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, og internt i Norge.

- Diskusjonen dreide seg særlig om størrelsen på den nordøstatlantiske vågehvalsbestanden, og om bestanden var minkende, sier professor Lars Walløe, Universitetet i Oslo, som ledet forskningsprogrammet. Hovedresultatene blir oppsummert i boken Sjøpattedyr - om hval og sel i norske farvann (Universitetsforlaget, 1998).

Lange tradisjoner

Vågehvalsfisket har lange tradisjoner i Norge. Det er funnet hval på helleristninger, og regler for hvalfangst finnes både i Gulatingsloven og Frostatingsloven. Fangst fra fiskebåter utstyrt med harpunkanon, det som kalles den moderne vågehvalsfangsten, startet på Møre i slutten av 1920-årene. Den spredte seg raskt til Nord-Norge, hvor Vestfjorden ble et sentralt fangstområde.

De første reguleringene kom i 1938 i form av konsesjoner, og etter hvert ble det stilt krav til båtstørrelse, fangstutstyr, eierstruktur og inspeksjonsordninger. Gradvis ble det også innført kvotereguleringer, og de siste 20 årene før 1984 hadde kvotene ligget på 1500-2000 dyr pr. år. På grunn av usikkerhet om bestandsgrunnlaget ble kvoten i 1984 satt lavere, og i 1985 slo Den internasjonale hvalfangstkommisjonen alarm og stemplet den nordøstatlantiske vågehvalsbestanden som "Protection Stock".

Det ble rabalder langs Norskekysten. Hvalfangerne protesterte og så på det hele som en politisk aksjon styrt av utenlandske naturvernere. Norge protesterte formelt mot både fredningsklassifiseringen og et vedtak fra 1982 som midlertidig forbød all kommersiell hvalfangst fra 1986. Ifølge Hvalfangstkonvensjonen var derfor vedtakene ikke bindende for Norge.

Internasjonal ekspertgruppe

Det internasjonale presset mot Norge økte betydelig våren 1986, da det ble klart at den norske regjeringen ville dele ut kvoter for vågehvalsfangst også for den kommende sommeren. Regjeringen vedtok midlertidig stopp i fangsten fra etter fangstsesongen 1987 og bestemte at det skulle etableres et internasjonalt ekspertpanel. Dette skulle gjøre opp status for forskningen om hvalbestanden. Lars Walløe ble valgt som leder for denne gruppen.

Innstillingen ble avgitt i juni 1987, og to av gruppens sju anbefalinger gav viktige begrunnelser for Sjøpattedyrprogrammet. Den ene var at hvalfangsten ikke kunne fortsette uten at man etablerte et omfattende program for forskning og overvåking av hvalbestanden. Den andre handlet om at programmet ikke burde begrenses til de nåværende forvaltningsproblemer for vågehvalen, men utvides til å ta opp mer omfattende problemer ved marine pattedyr i det nord-atlantiske økosystem. Bakgrunnen for den siste anbefalingen var blant annet den store "selinvasjonen" tidligere i 1987.

- Hvordan opplevde du stemningen i siste halvdel av 1980-tallet og de diskusjonene som først førte til etablering av den internasjonale ekspertgruppen og dernest Sjøpattedyrprogrammet?

- Til å begynne med var mange norske politikere usikre: Hva er egentlig fakta? Er norske hvalfangere i ferd med å utrydde vågehval i Atlanterhavet? På den annen side ønsket verken politikerne eller den opplyste allmennhet at vi skulle bøye oss for amerikanerne uten å ha egne oppfatninger om saken. Derfor fikk Gro Harlem Brundtland full oppslutning om å oppnevne en internasjonal ekspertgruppe, sier Lars Walløe.

Etter at ekspertgruppen hadde avgitt sin innstilling og det ble klart at gruppen enstemmig mente at den ikke hadde funnet holdepunkter for noe fall i vågehvalsbestanden, var stemningen at her måtte det settes i gang forskning for å skaffe bedre bakgrunn for fangsten.

- Vi må huske at på dette tidspunktet var det offisiell politikk både i USA og Storbritannia å støtte gjenåpning av kommersiell hvalfangst, hvis det kunne dokumenteres at bestanden kunne tåle det. Det var først senere at disse landene offisielt endret politikk - i USA i forbindelse med skiftet fra Bush til Clinton, i Storbritannia med skiftet fra Thatcher til Major.

Kontroversiell person

- Du var ikke helt på bølgelengde med dine norske forskerkolleger, særlig forskere ved Havforskningsinstituttet i Bergen og Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo, som var ansvarlige for de rapporter som var blitt presentert i Vitenskapskomiteen til Den internasjonale hvalfangstkommisjonen de ti foregående årene?

- Mange av forskerne mente at de resultatene som forelå, var gode nok. Hvis det hadde vært snakk om høsting av en fiskeart eller om bestandsgrunnlaget for elgjakt, hadde de nok hatt rett i det. Men disse forskerne var ikke villige til å akseptere at hvalfangst og selfangst var spesiell i den forstand at det var sterke følelser involvert. Innenfor havforskermiljøet og fiskeriforvaltningen var det dessuten stor skepsis til valget av meg som leder, siden jeg ikke hadde noen havforskningsbakgrunn, sier Walløe.

Ekspertgruppen intervjuet vinteren 1986/87 en rekke forskere fra Hvalfangstkommisjonens vitenskapskomité. I denne perioden fikk gruppen stor - og stort sett positiv - oppmerksomhet fra forskere fra andre land, både forskere innenfor og utenfor Vitenskapskomiteen. Mange trodde at forskerne var oppnevnt av Gro Harlem Brundtland for å skaffe et rasjonelt grunnlag for den norske regjeringen til å avvikle hvalfangsten. I dag er det enkelte forskere som tror at statsministeren oppnevnte gruppen for å forsvare hvalfangsten.

- Men ingen av oppfatningene er riktige, fastslår Walløe. - Jeg vet positivt at Gro var helt åpen med hensyn til hvilke resultater vi ville komme fram til. Jeg var selv uten noen forutinntatt mening da jeg startet arbeidet, og jeg la vekt på å etablere samarbeid med forskere fra utlandet som heller ikke hadde det. Til å begynne med ble vi "oppvartet", smigret og forsøkt påvirket av begge fløyene i uenigheten i Vitenskapskomiteen. Da vi hadde avgitt vår innstilling, skiftet holdningene over natten, og fra antihvalfangstforskerne ble vi dels beskyldt for manglende kompetanse om hval, dels beskyldt for å være kjøpt av den norske regjeringen.

Da det norske forskningsprogrammet ble etablert, var amerikanerne stort sett positive, forteller Walløe. De amerikanske forskerne ønsket samarbeid, sikkert ikke bare av idealistiske grunner, men også for å finne ut om det gruppen gjorde, var faglig forsvarlig.

- Dette samarbeidet har stort sett gått svært bra, og vi har oppnådd at det ikke er noen faglig uenighet mellom norske og amerikanske forskere om hvordan våre funn skal tolkes. Andre grupper forskere var mer negative da forskningsprogrammet ble etablert. Deres taktikk var å forsøke å marginalisere oss, altså slik at de ikke gadd å være til stede på de møtene i Vitenskapskomiteen der våre resultater ble presentert, men bare generelt hevdet at man ikke kunne ha tiltro til resultater som ble presentert av norske forskere, at vi sikkert hadde funnet på data-punktene og så videre. Heldigvis fantes det nok "nøytrale" forskere i komiteen til at denne taktikken ikke var vellykket.

- Hvordan ble dere som forskere sett på av opinionen? Og hvordan ble de nye tallene for vågehvalsbestanden mottatt?

- Jeg har aldri opplevd at våre resultater ikke er blitt godtatt i Norge. På den ene siden har det vært heller vanskelig å forklare at det er mulig å gi bestandstall uten å telle alle individene, på den andre siden at bestandstallene selvfølgelig har en usikkerhet knyttet til seg.

Systematisk feilinformasjon

- Utenfor landegrensene er ikke bildet så enkelt. Opinionen i Sverige, Tyskland, Nederland og Frankrike ble i lang tid feilinformert fra egne forskere som var motstandere av hvalfangst, og av Greenpeace. De hevdet at tallene våre var et resultat av dårlig og usikker forskning, eller av direkte juks. Norsk informasjon fra Utenriksdepartementet og fra våre forskere har etter hvert lykkes i å endre dette bildet, sier Walløe.

- Engelskmennene trodde stort sett på forskningsresultatene, blant annet fordi engelske og skotske forskere fortalte publikum at resultatene var pålitelige. Engelskmenn har imidlertid et helt spesielt forhold til dyrevern, og det er avlivningsmetodene som er hovedgrunnen til at både publikum og politikere i Storbritannia er motstandere av hvalfangst og selfangst. Det har hittil ikke hjulpet særlig å påvise at avlivningen går betydelig raskere enn i den hjortejakten de selv bedriver. Men det er en betydelig splittelse i befolkningen, hvor våre synspunkter har fått god støtte i Skottland og i det landlige England og Wales.

- Hvordan er innstillingen i USA?

- Den amerikanske befolkningen bryr seg i hovedsak ikke om norsk hvalfangst eller selfangst, men av forskjellige grunner har miljøorganisasjoner betydelig innflytelse i Det hvite hus. Bakgrunnen er noe uklar, men det har sikkert med helt andre saker enn hvalfangst og selfangst å gjøre. Disse organisasjonene utøver et betydelig press på administrasjonen i en rekke saker, men administrasjonen finner det trolig lettere å gi etter i hvalfangstspørsmål enn i spørsmål av typen "prisen på bensin". Resultatet er altså at regjeringen i USA legger betydelig press på Norge i hvalsaken, som verken publikum eller Kongressen er særlig opptatt av.

Bedre faglig grunnlag

De viktigste umiddelbare praktiske konsekvensene av forskningen er at norsk hvalfangst og selfangst har fått et langt bedre faglig grunnlag. Det gjelder både kunnskap om bestandsgrunnlaget og avlivningsmetodene. På 1980-tallet trodde man at bestanden av vågehval var på omkring 15 000 dyr. Forskerne på programmet har vist at bestanden er på omkring 112 000 dyr, noe som gjør det vanskelig å argumentere mot hvalfangst med ressursargumenter.

Et av de kritiske punktene på 1980-tallet var avlivningsmetodene. I løpet av programperioden er det blitt utviklet en ny og mer effektiv granat. Walløe regner med at omkring 15 prosent av de hvalene som i dag blir skutt, føler smerte. Men det er ikke et høyt tall sammenliknet med statistikk fra for eksempel slakterier for husdyr.

Det samme gjelder avlivning av sel. Her har diskusjonene gått høyt, og mediene har gjort sitt til å piske opp stemningen ved å vise nærbilder av kosedyraktige kvitunger som avlives, eller nettopp ikke avlives, med hakapik.

- Reglene for avlivning av sel er strenge, enten de skytes eller avlives med hakapik. Også sel som er skutt, skal slås med hakapik, for å sikre en så rask død som mulig. Sett i forhold til slakting av andre dyr, er slakting av sel en meget "human" avlivning. Andelen av dyr som enten dør momentant eller umiddelbart blir bevisstløse, er nær 100 prosent.

På lengre sikt vil ny innsikt i energiomsetning og næringsvalg hos grønlandssel, klappmyss og vågehval, og om vandringene til grønlandssel og klappmyss, bli et svært viktig kunnskapsgrunnlag for en bedre forvaltning av fiske-ressursene i Barentshavet og Norskehavet, mener Walløe.

- Men til tross for innsatsen har vi ikke lykkes i å beskrive vågehvalens naturlige vandringer. Vi vet fortsatt ikke hvor i Atlanteren "våre" vågehvaler oppholder seg om vinteren, hvor de føder unger og hvor de parer seg.

For Lars Walløe er det også viktig å framheve de rent vitenskapelige sidene ved resultatene.

- Under programmet er det utviklet vesentlig bedre metoder til å estimere størrelsen på hval- og selbestander. Disse har vakt internasjonal oppmerksomhet, og metodene er tatt i bruk av en rekke andre land og for andre arter enn vågehval. Prinsippene for metodene er også innarbeidet i lærebøker på feltet, og mange fiskeriforskere mener i dag at forvaltning av fiskebestander bør skje etter tilsvarende prinsipper for å sikre en bærekraftig forvaltning, sier Walløe.

Når det gjelder forholdet mellom forskning og politikk, har Sjøpattedyrprogrammet bekreftet det Walløe lærte i arbeidet med å lede norsk forskning om sur nedbør, nemlig at det er mulig å drive seriøs forskning på emner som også har en dimensjon som er politisk kontroversiell.

- Forskere som har forutinntatte standpunkter som de ikke er villige til å modifisere, uansett resultater, er selvfølgelig farlige. Men det er de også i ren grunnforskning, sier professor Lars Walløe.

Emneord: Landbruks- og fiskerifag, Fiskerifag, Fangst Av Odd Letnes
Publisert 1. feb. 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere