Forskningsformidling i Universitas:Lettlest, levende og lite krevende

Hvordan formidler studenter forskning for studenter? Vi stakk innom de trange og alltid travle redaksjonslokalene til Universitas i Velferdsbygningen på Blindern og tok med oss vårens utgaver av avisen.

Det er trivelig å lese Universitas. Den er lettlest og levende. Også forskningsstoffet er presentert i et lettflytende språk og med mange gode titler, for eksempel: «Taktisk talt» om retorikken til Bondevik og Jagland. «Innrammet egotripp» om selvportrettets kunsthistorie. «Skammen ut av kroken» om en doktorgrad om temaet skam, som doktoranden forøvrig selv presenterer annensteds i dette nummer av Apollon.

Layouten er også tiltalende. Det er minst ett innslag om forskning i hvert nummer, og det blir gjerne slått stort opp med romslig layout. Det typiske foto viser den intervjuede forskeren. Gjerne med bakgrunn eller tilleggsbilde som handler om temaet for artikkelen.

Som dagsavisenes formidling

Det er gjerne aktuelle hendelser som får Universitas til å ta opp et tema: Opprettelsen av verdikommisjonen får avisen til å kontakte en professor i statsvitenskap og en professor i medievitenskap for å få noen kommentarer til politikernes retorikk. Ingen av de to har forøvrig spesialisert seg på retorikk. Medieoppslag om hemmelig raseregister følger Universitas opp ved å intervjue en professor i medisinsk etikk og sekretariatslederen i Den nasjonale forskningsetiske komité; for medisin. Den forestående åpningen av Universitetsbiblioteket på Blindern gir anledning til å presentere en hovedoppgave om ideene bak universitets- og høgskolebibliotekene her i landet. 17.mai-feiringen får journalistene til å intervjue en som har skrevet hovedoppgave om 17.mai feiring gjennom tidene og en stipendiat som har studert feiringen av nasjonaldagen i Frankrike.

Det som er typisk for norske massemediers dekning av forskning er nettopp at en aktuell hendelse får journalistene til å ringe en professor eller to for å få en kommentar til disse hendelsene med utgangspunkt i forskning. Forskeren uttaler seg da som regel på grunnlag av generell kunnskap innenfor sitt fag. Det er ikke sikkert han eller hun har forsket akkurat på det spesielle feltet som tas opp. Dette kan vi kalle «allmenn fagformidling».

Formidling av forskningsprosjekter

Noe annet er det når forskeren uttaler seg med utgangspunkt i egen forskning. Det kan vi kalle «vitenskapsformidling». Dette er tilfellet for dem som uttaler seg til Universitas om sin hovedoppgave, doktoravhandling eller et annet forskningsprosjekt.

Det meste av forskningen som Universitas presenterer, er oppslag over to sider per nummer under vignetten «kultur». I tillegg kommer den lille spalten «disputabelt» i et par av numrene, der avisen intervjuer ferske doktorander. Den vanligste presentasjonsformen er intervjuet. En og annen bokanmeldelse hører også med.

Universitas presenterte åtte hovedoppgaver i vårsemesteret 1998. De representerer en fjerdedel av vitenskapsformidlingen. Universitas er en studentavis, så det er rimelig at hovedoppgavene får en sentral plass. Men det faktum at en student skriver en hovedoppgave, er i seg selv ingen garanti for at han eller hun bedriver forskning. For at en hovedoppgave skal kunne bli karakterisert som forskning, må kvaliteten være god. Om Universitas' utvalgte er gode, vet vi ikke. I en del av tilfellene har avisen intervjuet en professor eller en annen aktuell person i tillegg til hovedfagsstudenten. De åtte hovedoppgavene er skrevet innenfor litteraturvitenskap, geografi, historie (3), medievitenskap, teologi (bokanmeldelse), sosiologi og østeuropakunnskap. De representerer først og fremst fag ved Det historisk-filosofiske fakultet.

Med utgangspunkt i bøker

I de få tilfellene i Universitas-numrene hvor professorene og amanuensene formidler det de selv har forsket på, tar artikkelen gjerne utgangspunkt i en bok de har skrevet. Et typisk eksempel på dette er intervjuet med Toril Moi, forfatteren bak boka Hva er kvinne? Kjønn og kropp i feministisk teori. Også her følger Universitas med mediestrømmen. Da Gyldendal Norsk Forlag slapp denne boka, fikk den god mediedekning. At noen utgir en bok, gir ofte støtet til å få mediedekning.

Det hender også at Universitas tar utgangspunkt i et foredrag som forskeren holder. Bladet har for eksempel intervjuet en gjesteforsker som er ekspert på Kina. Humanioradagene om «Mennesket og maskene» dekker Universitas ved å intervjue to professorer i kunsthistorie om ett av temaene som blir presentert på arrangementet, selvportrettet. Dessuten har de en reportasje om et foredrag som en stipendiat holder om Prince.

Mye humanistisk stoff

De stipendiatene, amanuensene og professorene som er blitt intervjuet i Universitas forsker innenfor følgende fag: historie (4), medievitenskap (2), kunsthistorie (2), litteraturvitenskap (2). Dessuten er en rekke andre fag ved Det historisk-filosofiske fakultet presentert ved hver sin forsker. En doktorand fra Det teologiske fakultet er intervjuet. Forøvrig presenteres forskning innen statsvitenskap (2), sosialøkonomi, sosiologi; biologi og medisin (en fra hver av de sistenenvte fagene). De historisk-filosofiske fagene er sterkt overrepresentert. Samfunnsviterne kommer som en god nummer to. De to naturvitenskapelige innslagene er små presentasjoner av doktorander under vignetten «disputabelt». Den aller største sjansen for å bli intervjuet i Universitas har du hvis du holder på med historieforskning av ett eller annet slag.

Hovedoppgavene blir slått stort opp. Doktoravhandlingene får gjerne mindre plass. Ett av unntakene er siden der Erling Sandmo blir intervjuet om sin doktoravhandling i historie. «Voldelig vennskap» heter den velskrevne artikkelen med følgende ingress: «Litt vold mellom venner behøver ikke være farlig. Før var slåsskampen ofte vennskapelig og integrerende.»

Hvor er majoriteten av forskerne?

De som sjelden eller aldri får presentere sin forskning i Universitas er de forskerne som holder på med forskningsprosjekter som ikke skal bli doktorarbeider eller hovedoppgaver. Universitas går dermed glipp av forskningen til så å si alle fast ansatte forskerne ved universitetet.

Populariserende

I alle artiklene blir forskningsstoffet popularisert. Det blir skrevet for ikke-fagfolk på området. I en del tilfeller er det sikkert historiestudenter som skriver om historieforskning og studenter i statsvitenskap som skriver om statsvitenskapelig forskning. Men likevel holder journalisten sin ekspertise skjult. Det er ikke slik at journalisten selv kommer med vitenskapelige vurderinger i artikkelen. Beskjedent lar han eller hun intervjuobjektet få tale og motta den eventuelle æren. Journalistens kompetanse kommer mer til uttrykk i innsikten, utvalget og spørsmålene. I mange tilfeller har nok ikke journalisten samme fagbakgrunn som forskeren.

Hvilken rolle journalisten spiller i teksten og hvilken rolle han eller hun gir leseren, er vanligvis definert for hele avisen. En avis kan ha et lærer/elev-forhold mellom tekstens journalist og leser. («Vi vet alle at ...» «Nå skal du huske at ...» osv) Det er ikke tilfellet for Universitas. En avis kan også presentere vitenskapen som noe sensasjonelt, som noe skjer på en fremmed klode, slik Illustrert vitenskap gjør. Det er heller ikke tilfellet med Universitas. Her er det akademikere selv som skriver om noe som foregår i deres egen verden til andre akademikere. Men avisen er ikke spesielt ekskluderende. Også lesere utenfor universitet og høyskoler er en del av det tenkte publikummet til Universitas. Avisen forutsetter ikke store kunnskaper hos sine lesere.

Det er ikke mange vanskelige ord i artiklene. Universitas holder seg stort sett unna de mest kompliserte resonnementene og de fagområdene som er vanskeligst å formidle. Men den skjeve fagfordelingen har nok også med journalistenes fagbakgrunn å gjøre, her som ellers i norsk medieverden.

Av Margareth B. Bentsen
Publisert 1. apr. 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere