Mennesket, skammen og kulturen

Knut Inge Riksen disputerte våren 1998 for den filosofiske doktorgrad. Hans avhandling - Im Anfang war die Scham - I begynnelsen var skammen - er ment som et bidrag til å rehabilitere skammen som en siviliserende kraft i mennesket. Riksens avhandling har fått atskillig presseomtale. I denne artikkelen presenterer Riksen selv for første gang sine synspunkter på norsk. Tidvis blir dette århundre omtalt som skamløshetens århundre. Det er nå både tid for å skamme seg og å erkjenne at skammen virker siviliserende på oss.

Ut fra et tvilsomt frihetsbegrep hvor uavhengighet og uavlatelig frigjøring står sentralt, er det åpnet for en nesten uhemmet individualistisk kultur. I denne kulturen er det nærmest et moralsk imperativ å bryte med tradisjonelle verdier og nedarvede tabuforestillinger. Typisk for de moderne samfunn er derfor en presentasjon av skamløsheter av enhver art som invaderer de ulike mediene: Enten det gjelder en persons legemlige eller mentale forhold, blir det ansett som prisverdig å blottstille og avsløre dem mest mulig, uten tanke på den personlige integritet.

Hvis denne kulturutvikling skal snus, må frihetens prinsipper kombineres med ærefrykt. I Augustins flerdimensjonale ærefryktsbegrep: «Det som er over oss, nemlig Gud; det som vi selv er, det som er ved siden av oss (medmenneskene) og endelig det som er under oss (naturen)» ligger det vesentlige svaret på samtidens kulturkrise. I intim tilknytning til ærefrykten står skamfølelsen fordi den tjener til å beskytte og bevare den menneskelige verdighet.

Skammen siviliserer oss

Allerede i mytene kommer skammens grunnleggende siviliserende betydning klart til uttrykk. Både i Bibelens skapelsesberetning og i Platons verk fremstilles skammen som begynnelsen og fundamentet til kulturen. I den før-moderne, vestlige tradisjon ble skammen betraktet som en av grunnfaktorene ved den menneskelige eksistens. Denne tradisjon bør vi igjen gripe fatt i. På forskjellige nivåer og i ulike livssammenhenger melder skammen seg og fungerer som en slags seismograf som registrerer våre svar på bestemte eksistensielle situasjoner. En slik indre seismograf gjør vi klokt i å benytte oss av.

Evnen til å kjenne skam er spesifikk for mennesket og ett av kriteriene på vår generelle psykiske utrustning. Vår skam utløses særlig i situasjoner hvor vi blir blottstilt og erfarer vår egen utilstrekkelighet og feilbarlighet. Samtidig virker skammen tilbake på selvbevisstheten og selvfølelsen. Dette er bakgrunnen både for den tidligere strafferettslige praksis å stille en lovovertreder i gapestokken og for dagens avsløringsjournalistikk. Gapestokk og avsløringsjournalistikk er funksjonell for så vidt som denne praksis er beskjemmende for det rammete objekt. Men vi trenger ikke å bli «hengt ut» offentlig for å skamme oss. I sitt lønnkammer kan den enkelte skamme seg og finne hele sin situasjon så uutholdelig at han kan trekke dynen over ansiktet og kjenne skamrødmen stige til hodet.

Fordi skammen lar oss erkjenne at vi ikke er fullkomne i oss selv, men at vi til enhver tid er knyttet til medmennesker, har skamfølelsen dypest sett en beskyttelsesfunksjon: Den bidrar til å avskjerme og skjule forskjellige defekter eller mangler ved oss selv. Den representerer ikke bare et «fikenblad», men er generelt en bekreftelse på at man har nådd et visst bevissthetsnivå, en viss evne til å erkjenne skyld, feil eller personlig ufullkommenhet. Når denne form for selverkjennelse er levende, vil skammen sivilisere oss ved at vi streber mot å skjule mangler av forskjellig karakter. Dermed kan den verne individet mot en redusert selvaktelse og bevare og beskytte oss mot en ødeleggende fortvilelse over vårt skrøpelige selv.

Når det enkelte kultursamfunn gjennom tidene har utviklet bestemte regler for moral, anstand og etikette, har det vært for å tøyle et uhemmet driftsliv og forebygge forhold som hindret gode mellommenneskelige relasjoner. Å fastlegge slike regulerende «instanser» har stått i en dialektisk sammenheng med menneskets medfødte evne til skam. I denne siviliseringsprosessen er det forutsatt at vesentlige grunnvilkår er oppfylt: For det første er en individualisering av mennesket betinget av bevissthet og dermed av en evne til å skjelne mellom det gode og det onde. For det andre innebærer denne bevissthetsprosessen en personlig erkjennelse av egne feiltrinn og forsømmelser. For det tredje innebærer det at skammen anerkjennes som en veiledende kraft. Disse eksistensielle grunnforhold reflekteres med all mulig tydelighet i ulike myter som forteller om kulturmenneskets tilblivelse og den moralske genese.

Lærdommen fra syndefallet

Adam og Eva skammet seg ikke over sin nakenhet så lenge de levde i intim paradisisk og uskyldig enhet med naturen og Gud. Men i det øyeblikk de ble selvhevdende og viste ulydighet, kom skammen over deres nakenhet. Dermed erkjente de sin skyld og ville skjule seg overfor Gud som Den Andre. Evnen til å skamme seg blir dermed først manifest i mennesket når bevisstgjøringen faller sammen med følelsen av en allerede eksisterende ufullkommenhet. Som metafysisk følelse er skammen identisk med anfektelsen eller evnen til anfektelse. Skammen opptrer som en moralsk-perspektiverende følelse idet mennesket er modent for den mer eller mindre likefremme erkjennelse av at det ikke bare evner å være god eller uskyldig, men også svak og endog preget av ondskap. Med andre ord: Evnen til å være god eller ond forutsetter bevissthet. Som et apropos til denne fremstilling kan det være høyst aktuelt å minne om noen ord av den kinesiske filososofen Mencius (ca. 370-290 f.Kr.):

«Barmhjertigheten er grunnlaget for menneskeligheten, skammen (...) er grunnlaget for det rette. Følelsen for riktig og galt er visdommens grunnlag.»

På denne bakgrunn er det derfor høyst påfallende at skammen har vært mer eller mindre fraværende i den moralfilosofiske diskurs i de siste 250 årene, altså innenfor det tidsrom som rommer moderniteten. Ser man nærmere på det moderne opplysningsprosjekt, er ett trekk gjennomgående og symptomatisk, nemlig oppfatningen av cogito-tanken eller den vitenskapelige fornuft som grunnlaget for all vesentlig erkjennelse og virkelighetsforståelse. På de forskjellige stadiene i opplysningsprosessen fra Kant, Hegel og den tyske transcendentalfilosofien via Stirner, Nietzsche og frem til Husserl, Heidegger og Sartre i vårt eget århundre - er det åpenbart hva retningen i det moderne opplysningsprosjekt innebærer: Opplysning som en sammenhengende bevegelse for en frisatt autonom fornuft. Dette har i vesentlig grad bidratt til å utslette det hellige og nåderike, det okkulte og det undergjørende. Som «poetiske» elementer er disse blitt utradert fra menneskets livserfaring. Det som dermed går tapt, er det uutgrunnelige, det vi ikke kan begripe rent intellektuelt. Men nettopp dette er etter min oppfatning en uavhendelig dimensjon ved all menneskelig tilværelse.

Den moderne vantro tilintetgjør alle de meningsbærende måter man kan forholde seg til det uutgrunnelige på. Grunnleggende holdninger som ærefrykt og blygsel blir gjort til intet, og i stedet trer den augustinske «curvatio in se ipsum», det intellektuelle hovmod, som desintegrerer og oppløser siviliserende menneskelig kultur.

For å beskrive hva som må gjøres for å motvirke modernitetens negative konsekvenser, er den tyske religionsfilosofen Romano Guardinis ord fra 1963 høyst tankevekkende:

«Kanskje kan man si at all virkelig kultur begynner med at mennesket trer tilbake. At det ikke er påtrengende, ikke river til seg, men skaper avstand slik at det oppstår et fritt rom der personen med sin verdighet, verket med sin skjønnhet, naturen med sin symbolmakt kan bli tydelige.»

Overmot

Når det moderne mennesket maksimerer sin selvutfoldelse og i akselererende tempo forlanger at naturen underkaster seg ham, kan det best karakteriseres som overmot, hybris. Med en økende grad av selvtilstrekkelighet og «vilje til makt» i Nietzsches vitalistiske forstand oppgis den «poetiske» eller religiøse dimensjon ved tilværelsen, de siste forbehold utgjør ikke lenger noen grense. Dermed blir denne faustiske siden ved moderniteten til en åpning og en inngang - for skamløsheten liksom nihilismen - til menneskets ulike livssfærer. Når den inderligste erfaring av en siste forbeholdenhet og av tilværelsens uutgrunnelighet ikke lenger er levende, gjør skammen og blygselen exit. For skammen er ikke en følelse i oss som vi kan ha eller gi avkall på uten at det har virkninger tilbake på hele vår livssituasjon. Skammen har slike skjellsettende konsekvenser, fordi den er knyttet til menneskets verdighet som person.

Skam og samvittighet

En levende samvittighet er en forutsetning for etisk bevissthet, og i samvittigheten er skammen en uunnværlig bestanddel. Siden Marx har det nærmest vært en form for politisk teologi å tillegge samfunnets institusjoner en determinerende innflytelse på individet. På denne bakgrunn er det nå på tide å forstå mennesket ut fra personlige kriterier og ikke som en slags marionettfigur for konkurrerende samfunnsmessige instanser. Mennesket bør altså betraktes som et fritt åndsvesen. I sin bevissthet om skam og dermed i sitt forhold til det gode eller onde, manifesterer mennesket nettopp det Goethe kalte menneskets guddommelige natur: Det «skjelner, velger og dømmer».

Da det ikke eksisterer noen definitiv viten om samvittigheten, er det opp til enhver i sin generasjons kontekst å bestemme seg for et samvittighetsbegrep som kan gjenspeile hans/hennes personlige verdighet. Idet skammen forstås som en filtrerende emosjonell komponent ved siden av fornuften, fremtrer et mer dekkende bilde av samvittigheten enn det som har vært retningsgivende fra Kant og hans tolkning «innenfor fornuftens grenser». Uten skammens impuls taper samvittigheten nærheten til Den Andre og dermed taper den også moralsk tyngde. For skammen danner som samvittighetens emosjonelle delområde den sensurinstans som filtrerer den enkelte forsømmelse eller svikt før fornuften eller den rasjonelle motpart opptrer som en dømmende instans.

Skammen: Navlestreng og livsnerve

I den moralske skammen finnes en sensitivitet eller mottagelighet for Den Andre som Jeg (det etiske subjekt) er ansvarlig for i rollen som medmenneske. I den grad skammen er til stede i mennesket og ikke blir fornektet eller desavuert gjennom en nihilistisk eller selvforaktende livsholdning, utgjør den selve navlestrengen i menneskets moralske utrustning. Når den blir skåret over og individet baserer seg på en isolert og rasjonell opererende samvittighet etter Kants modell, forvandles hele gravitasjonsområdet for den moralske avgjørelse: Idet skammen avnavles fra den moralske totalprosessen, får den i det vesentlige en ren intellektuell karakter. Det resulterer i en form for intellektualisme som svekker kvaliteten og forstyrrer retningen for etisk forståelse. Når det rasjonelle alene blir avgjørende, funderes en estetiserende og distanserende grunnholdning. I stedet for nærheten og sårbarheten overfor Den Andre, fjerner man seg fra den gjensidighetens dialektikk som skammen er knyttet til. Der skammen er virksom, vil den ha en kommuniserende betydning idet den binder mennesket til en livssammenheng. For det etiske er orientert mot Den Andre, mens det estetiske - slik Kierkegaard så det - forblir udialektisk, hvilende i seg selv.

Da skammen således er selve livsnerven i en medmenneskelig fundert etikk, bør den betraktes som komplementær i forhold til samvittigheten. Dersom skammen forsvinner, fjerner man seg samtidig fra en human og medmenneskelig forpliktende etikk.

Da skammen, slik vi har sett, er det følelsesfilter som gir mennesket en impuls til å distansere seg fra seg selv, er den en vesentlig side ved selve dannelsesprosessen: Gjennom skamfølelsen kan den enkelte iaktta seg selv og blir dermed i stand til å se seg selv i relasjon til en høyere norm. Og denne norm - uttrykt i den etiske fordring - vil overskride subjektiviteten og gi et grunnlag for det gode som betyr kommunikasjon mellom det etiske subjekt og Den Andre. Når skammen derimot ikke er til stede, aktiveres ikke de dannelsesforskrifter som ellers virker siviliserende på omgangen mellom mennesker. Det er derfor betegnende i denne sammenheng at det «styggeste menneske» i Nietzsches Zarathustra er mennesket uten skam. Dessuten bør det legges til: Idet han i samsvar med denne forståelse skisserer bildet av sitt nye menneske eller overmennesket - uten noen form for medlidenhet, barmhjertighet eller kristne dyder - fremholdes det at mennesket må avlære skammen. Og i litteraturen fremstår Dostojevskis Stavrogin-figur i romanen «De Besatte» som en uhyggelig og umenneskelig skikkelse nettopp som følge av sin skamløshet.

Skammen er hellig og umistelig

Skammen refererer seg til kjernen i det personlige rom, og i denne betydning som det rommelige senter for identiteten, representerer den noe hellig og umistelig for personen. Denne følelsen kan sammenliknes med en kvalitetssans: Den bidrar til å forsvare det individuelle særpreg. Dermed er skammen kallet til å gjøre individet fullkomment. Fordi mennesket er relatert til det absolutte eller en metafysisk dimensjon, og som åndsperson er gitt en optikk for en høyeste norm som inkarnerer det gode, det skjønne og det vakre, kan det også erkjenne sine mangler og sin ufullkommenhet. I lys av en slik betraktning kan derfor Emmanuel Levinas fastslå følgende når han beskriver grunnlaget for den moralske bevissthet:

«Idé;en om det fullkomne er ikke idé;, men begjær. Mottakelsen av den andre, begynnelsen på den moralske bevissthet, er det som stiller spørsmål ved min frihet. Denne måten å måle seg på mot det uendeliges fullkommenhet er altså ingen teoretisk betraktning. Den fullbyrder seg som skam; i skammen oppdager friheten sin morderiske karakter; dette å måle seg skjer gjennom skammen; idet friheten oppdager seg selv i bevisstheten om skam, skjuler den seg i skammen selv. Skammen har ikke bevissthetens og lysets struktur, men har sin omvendte orden. Dens subjekt er utenfor meg.»

Det som da konstituerer skammen, er relasjonen til det absolutte og erfaringen av mangelfullhet og ufullkommenhet. Men den tjener til å integrere dette negative og fragmentariske i en åndelig og personlig helhet for mennesket, som blir «dannet» på grunnlag av sitt forhold til det absolutte. Idet skammen er en stadig påminnelse om menneskets ufullkommenhet - slik det styggeste menneske i Zarathustra vitner om - blir det åpenbart hvorfor det måtte komme til en konflikt med det fremadskridende opplysningsprosjekt: Da det primære målet for opplysningen var menneskets autonomi og «sapere aude!» (ha mot til å bruke din egen forstand), innebar det å vinne over nettopp sin ufullkommenhet. Ut fra sin egenvilje og fremskrittstro betød det i praksis at skamfølelsen måtte forsvinne. Det autonome menneske som utmerker seg gjennom sin rasjonalitet, er det cerebrale menneske som ikke er hemmet av skammen. Forsøkene på å omsette dette menneskebilde i praksis har i høy grad preget de totalitære systemene i dette århundre.

Eneste sanne forbedringer

Alene det menneske som - slik det er formulert i Goethes ærefryktlære viser ærefrykt for Gud og livets under - kan ha ærefrykt for seg selv. Der disse grunnleggende forutsetninger for ærefrykten for seg selv blir borte, der blir bare egoismen og egeninteressen tilbake. Med tanke på dagens kulturkrise med manglende respekt for liv og sviktende medmenneskelig omsorg, er det kanskje på sin plass å gripe til Novalis' mer enn to hundre år gamle ord, som kunne representere en vending til det bedre: «Bare moral- og karakterforbedringer er sanne forbedringer.»

Og slike forbedringer fremmes først dersom de tre begrepene ærefrykt, respekt og skam rehabiliteres som vern om alt levende. Lenge har man innenfor den europeiske kulturkrets ensidig dyrket den saklige abstraherende empiriske fornuft og skapt en kultur som virker mer og mer fremmedgjørende fordi de grunnleggende, følelsesmessige behov ikke blir dekket. I lys av dagens situasjon må det derfor være påkrevd å minne om de dypeste siviliserende røttene til kulturen. Å gjøre det er å stake ut verdi-veier som vil bli aktuelle dersom vi ønsker en nyorientering etter et århundre preget av skamløshetens eksesser.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi Av Knut Inge Riksen
Publisert 1. apr. 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere