print logo

Myten om ryggsekk-biologien

Idet jeg er i ferd med å pakke ryggsekken for noen dager i felt (populasjonsundersøkelser av antatt sjeldne plantearter i Oslofjorden), mottar jeg manuskriptet «Fargerik urokråke», en presentasjon av liv og lære formidlet av instituttbestyrer ved Biologisk institutt, professor Norbert Roos. Apollon har pekt ut biologi som tema. Den nye redaktør ønsker debatt, og han ante at synet på hva biologisk forskning er og bør være, kanskje ikke er fullkomment homogent og harmonisk innen MN-fakultetets største institutt. Han hadde på forhånd spurt meg om jeg ville lese intervjuet før det gikk i trykken og eventuelt kommentere og opponere. Norbert Roos er laboratorie-biokjemiker, og jeg er hovedsakelig feltbotaniker. Jeg sa ja.

Først, både ja & amen til det meste Norbert Roos ytrer: «Det er umulig å si hva vi bør satse på og hva vi bør bygge ned om fem eller ti år. Vi er landets største biologiske institutt og er avhengig av bredde og dybde» ... «I Forskningsrådets styrende organer er det et urovekkende stort innslag av personer fra utviklings- og industrimiljøer. Jeg tviler på at disse er i stand til å gi grunnforskningen en rettferdig behandling» ... «Vi må sørge for en økt forståelse for hvor viktig biologisk grunnforskning er» ...

Det er når Norbert Roos skal karakterisere de ulike retninger innen biofaget, at han er på villspor, eller kanskje jeg heller skulle si enspor. Biologi er en uhyre komplisert vitenskap - fagfeltet spenner fra forskning på cellens aller minste molekyler til forskning på klodens mest kompliserte økosystemer - det være seg tropiske regnskoger eller arktiske havområder. Denne nødvendigvis mangfoldige forskning hevder Norbert Roos at vi kan todele: «De klassiske biologene og molekylærbiologene. Den klassiske biologien er deskriptiv ... Men vi molekylærbiologer nøyer oss ikke med å registrere det vi ser. Vi går et skritt videre og spør: Hvorfor er det slik, og hvordan fungerer ting?»

I Norbert Roos' biologiske verdensbilde er det altså bare de som jobber i mikrokosmos, som spør «hvorfor?» og vi som jobber på noe større skala, nøyer oss bare med «å registrere det vi ser». Det må bety at vi bare i stand til å si "hva?" og at vi dermed er ute av stand til å forske på årsakssammenhenger. Jeg tror ikke han mener det. Det er bare så enkelt å henfalle til klisjeer om at biologi er delt i systematikk (ryggsekk) og molekylærbiologi (hvit frakk). Hvor ble for øvrig økologien av?

Et hvilket som helst forsøk på todeling av biologifaget er nødt til å bli kunstig og tilfeldig - ikke minst i vår tid hvor alt bindes sammen i evolusjonsbiologi, og hvor DNA-alfabetet er blitt et felles verktøy for alle.

Når Norbert Roos kryper ned på mikronivå ved hjelp av elektronmikroskop og avansert teknologi, hva gjør han da? Jeg vil tro at han observerer og beskriver. Han har sikkert en modell, og stiller selvsagt spørsmål og fremmer hypoteser for testing. Men det gjøres i all biologisk forskning - helt uavhengig av på hvilket nivå eller i hvilken skala en jobber. Vitenskapsfilosofisk er det ikke vesensforskjell på å studere strukturer og prosesser i mikrokosmos i forhold til i makrokosmos.

Forskningen knyttet til det biologiske mangfoldet blir relativt dårlig representert i det planlagte biologi-temaet i neste nummer av Apollon, hvor en molekylær cellebiolog, en genetiker og en atferdsøkolog er valgt - den siste har stort sett brukt é;n eneste art i sin ellers utmerkete forskning. Jeg tillater meg derfor å minne om at biologene ikke er i nærheten av å ha fastslått antall arter som eksisterer på kloden. Det er vitenskapelig registrert ca. 1,5 millioner, konservative estimater anslår ca. fem millioner, mens enkelte ekstrapoleringer har antydet opp mot 50 millioner arter. Ikke engang til nærmeste tier-potens kjenner vi altså denne virkeligheten. Like mye er altså uløst i makrokosmos som i mikrokosmos! Vi vet at mennesket i våre dager utrydder arter i et ukjent, men uhyggelig høyt tempo. Når artsantallet er så dårlig kjent, er det åpenbart at interaksjoner, økologiske og evolusjonære sammenhenger mellom artene er ytterligere mangelfullt utredet. For ikke å snakke om innholdsstoffene, som forsvinner med artene. Noen av disse kunne kanskje gitt nøkkelen til nye medisiner mot aids, kreft og andre alvorlige sykdommer på frammarsj.

Biologer ved vårt universitet er med og finner ny kunnskap om dette biologiske mangfoldet i global målestokk, fra tropiske regnskoger og savanner til den arktiske tundra, for ikke å snakke om en meget betydelig innsats for å utrede livet i vann, ferskt så vel som salt, og igjen fra det tropiske til det arktiske. Det er viktig nok å skrive bok om «Sopp i Norge» som Roos lettere nedlatende referer til. Men mangfoldsforskningen er også så mye, mye mer. Og disse forskerne nøyer seg altså ikke bare med å spørre hva som finnes hvor. Hvorfor er noen arter sjeldne, hvorfor representerer enkelte områder evolusjonære "hotspots"? Hvorfor er noen arter på frammarsj og andre så åpenbart på tilbakegang?

Og dette bringer meg tilbake til ryggsekken min. Gjennom de siste 30 år er det oppdaget tre relativt sjeldne arter i Oslofjorden: østersurt, gul hornvalmue og strandkål har en ekstremt forskjellig dynamikk - de to første åpenbart i sterk tilbakegang, mens den siste er på frammarsj. Er det slik at tidligere økologiske balanser i vår kjære strandsone er forrykket? Skyldes det artenes ulike respons på menneskelig slitasje? Endringer i beiteregimene langs fjorden? Klimaendringer - varme vintre som tillater frammarsj for de lite vinterherdige? Første fase er selvsagt observasjonene og kartleggingen i fortid og nåtid. Andre fase er eksperimentet - dyrkningsforsøk i fytotronen under ulike regimer og/eller transplantasjon av artene i feltforsøk. Er det mulig at ulik flyteevne for frøene har noe med saken å gjøre? Arten på frammarsj har kan hende mer effektiv spredning enn de andre? I zoologenes akvarieavdeling konstruerer vi eksperimenter som gir oss svar på slike spørsmål. Kan det tenkes at de artene som er på tilbakegang, lider av genetisk innavlsdepresjon i for små populasjoner? Når vi vil finne ut av dette, ifører også vi «ryggsekkforskere» oss en mer eller mindre hvit frakk og søker svar i variasjonsmønsteret i molekylene.

Om det ikke eksisterer en todeling av biologien, eksisterer det kanskje en todeling av biologene? De som hevder at helheten og årsakene kun kan finnes i laboratoriet og vi som vet at helheten og årsakene også må studeres utendørs. Og da er ryggsekk kjekt å ha.

Inger Nordal er professor i botanikk ved Biologisk institutt, Universitetet i Oslo

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag Av Inger Nordal
Publisert 1. mar. 1998 00:00