Pasienten vet best hvor skoen trykker

Hvis helsepersonell systematisk kartlegger hva slags pleie og behandling pasientene foretrekker (deres preferanser) og bruker denne informasjonen i sin planlegging, kan pasientene oppnå atskillig bedre helseresultater etter sykehusoppholdet. Dette konkluderte Cornelia M. Ruland med i sin doktoravhandling i sykepleievitenskap.

Det er blitt en økende bevissthet blant publikum og helsepersonell at pasientenes verdier og preferanser må bli tatt med i beslutninger om sykepleie og behandling. Pasientenes problemer har tradisjonelt blitt definert ut fra helsepersonells faglige perspektiv uten å spørre pasientene om disse vurderingene også er riktige ut fra deres synsvinkel. Sykdom, lidelse, behandling og sykepleie har forskjellige konsekvenser med forskjellig meningsinnhold for den enkelte pasient. Hva helsepersonell oppfatter som vellykket behandlingsresultat, blir ikke nødvendigvis opplevd på samme måte av pasientene. For eksempel kan en innsetting av en hofteprotese være teknisk vellykket, men resultatet kan være utilfredsstillende for pasienten når han likevel opplever store problemer og begrensninger, som for eksempel nedsatt funksjonsevne, smerter eller redusert evne til å klare seg på egen hånd.

Flere studier har vist at helsepersonell ikke automatisk kan slutte seg til hvilke kliniske beslutninger som best ivaretar pasientenes interesse. Det er også blitt avdekket at helsepersonell ofte har svært lite kjennskap til hvordan helseproblemer fortoner seg for pasientene. Når man har spurt både pasienter og deres behandlere om pasientens problemer, så som smerter, pustebesvær og utmattelse, og om alvorlighetsgraden av problemene, fant man overhodet ikke noe samsvar mellom pasientenes og behandlernes oppfatning av pasientens problemer. Underliggende uoverensstemmelser mellom pasienters og helse-personells oppfatninger av hva som er pasientenes hovedproblemer og riktige tiltak for å løse dem, kan føre til ineffektiv behandling og sykepleie, og dårlige resultater. Det er derfor vesentlig at beslutninger og prioriteringer i sykepleie og behandling inkluderer pasientenes individuelle verdier og preferanser.

Hver enkelt pasient er spesiell

I forskningslitteraturen har man i den senere tid blitt mer fokusert på at hvor gode behandlingsresultater er, er avhengig av resultatene for hver enkelt pasient, ikke gjennomsnittspasienten. I flere studier har man testet systematiske metoder for å hjelpe pasienter med å klargjøre sine preferanser når de står overfor valg mellom flere behandlingsalternativer. Slike metoder har vist seg svært nyttige for å hjelpe pasientene med å komme frem til det valget som står mest mulig i samsvar med egne verdier og preferanser. Man vet også at pasienter meget godt er i stand til å formidle svært personlig innsikt i sin egen situasjon og kan gi helt konkrete vurderinger om viktige resultater. Systematiske metoder for å klargjøre pasientenes preferanser for behandlingsresultater kan derfor også være svært nyttige for helsepersonell for å integrere pasientenes preferanser i sykepleie og behandling.

Det er videre blitt hevdet at dersom helsepersonell kjenner pasientenes preferanser, kan dette forbedre kliniske beslutninger og pasientresultater, men hvorvidt dette er riktig, er det hittil forsket lite på. Spesielt har man visst lite om helsepersonell er villig til å inkludere informasjon om pasientenes preferanser i planleggingen av sykepleie og behandling, og om dette medfører bedre resultater for den enkelte pasient.

Disse to spørsmål ble utgangspunkt for min doktoravhandling. I denne undersøkelsen kartla jeg eldre pasienters preferanser for egenomsorgsfunksjoner og formidlet denne informasjonen til sykepleierne. Hensikten var å teste om dette hadde effekt på at sykepleien som ble gitt til pasientene, var mer i samsvar med pasientenes prefer-anser, og om pasientene oppnådde bedre resultater, så som større grad av preferanseoppnåelse, fysisk funksjonsnivå og pasienttilfredshet ved utreise fra sykehuset.

Eldre pasienter oppga sine preferanser

151 eldre pasienter som var innlagt for akutte medisinske problemer eller kirurgisk behandling, deltok i undersøkelsen. Felles for disse pasientene var at deres funksjonsnivå og evne til egenomsorg var redusert. Dette er et vanlig problem for eldre pasienter som legges inn på sykehus, og vanskene varer ofte ved etter at de er kommet hjem. Pasientene ble spurt om sine preferanser for egenomsorgsfunksjoner ved innkomst ved hjelp av et preferanseskjema som inneholder 13 egenomsorgsfunksjoner. Pasientene ble bedt om å gå nøye gjennom hvert funksjonsområde og angi på en skala hvor viktig det var for å forbedre hvert funksjonsområde. Pasientene ble oppfordret til å reflektere bevisst over sine preferanser, og å klargjøre hvor viktig hvert funksjonsnivå var ut fra deres livssituasjon og verdivalg.

Informasjonen om pasientenes preferanser ble gitt til sykepleierne i et oversiktlig format, slik at de kunne bruke den til pleieplanlegging. Tiltaksgruppen ble sammenlignet med to kontrollgrupper. I den ene kontrollgruppen ble pasientene spurt om sine preferanser for egenomsorgsfunksjoner på samme måte som i tiltaksgruppen, men denne informasjonen ble ikke formidlet til sykepleierne. Den tredje gruppen fikk sykepleie i samsvar med avdelingens vanlige rutiner.

Bedre resultater for pasientene

Resultatene viste at når sykepleierne hadde informasjon om pasientenes preferanser tilgjengelig, ble sykepleien betydelig mer i samsvar med pasientenes preferanser enn i kontrollgruppen. Videre, når sykepleierne integrerte informasjonen om pasientenes preferanser i sykepleien, opplevde pasientene betydelig større preferanseoppnåelse sammenlignet med pasientene i kontrollgruppen. I tillegg forbedret pasientene i tiltaksgruppen også sin fysiske funksjonsevne fra innleggelse til utskrivelse atskillig mer enn kontrollgruppene. Dermed klarte pasientene i tiltaksgruppen seg bedre når de kom hjem fra sykehuset. Disse pasientene var også atskillig mer tilfredse med sykehusoppholdet. Det vil si, jo bedre de opplevde at de fikk sine preferanser for egenomsorgsfunksjoner oppnådd, dess mer tilfredse var de med sykepleien de hadde fått under sykehusoppholdet.

Pasientens preferanser brukt i behandling

Dersom man bruker systematiske metoder for å kartlegge pasientenes preferanser og formidler denne informasjonen til sykepleierne på en meningsfull måte, kan dette være viktig klinisk beslutningsstøtte for å forbedre pasientresultater ut fra pasientenes perspektiv. I forskningslitteraturen er min undersøkelse den første studien der dette er blitt dokumentert. Selv om denne studien ble gjennomført med sykepleierne som målgruppe, er funnene av mer prinsipiell karakter og antakelig overførbare til andre helseprofesjoner. Redskaper og metoder man hittil har brukt for å innhente informasjon om pasienten, har gitt helsepersonell liten støtte til å klargjøre pasientenes preferanser og bruke denne informasjonen i forhold til den enkelte pasient. Denne studien peker ut en ny og anvendbar metode som fører til mer pasientfokusert sykepleie og behandling og bedre pasientresultater. Metodikken med å spørre pasientene systematisk om deres preferanser i denne studien, er generell og kan brukes til andre grupper enn pasienter med redusert egenomsorgsevne.

Pasienten - en samarbeidspartner

Undersøkelsen avdekket også at pasienter har mye kunnskaper om egne begrensninger, behov og preferanser for behandlingsresultater. Men helsepersonell kan bli mye flinkere til å samarbeide med pasientene og bevisst bruke pasientens innsikt i sin egen situasjon og kombinere dette med egen fagkunnskap. Helsepersonell må lære å se pasienten som en samarbeidspartner med felles mål. Dette er imidlertid en utfordring fordi det berører maktforholdet mellom behandler og pasient. For enkelte helseprofesjoner som tradisjonelt har vært vant til å ta beslutninger på vegne av pasienten, kan dette kreve en betydelig holdningsendring.

Undersøkelsen viser også at det er gjennomførbart og relativt enkelt å spørre pasienter om preferanser for resultater de ønsker å oppnå. Pasientene i denne studien hadde en klar forståelse av egne problemer, og hadde ikke vansker med å sette ord på hvilke egenomsorgsfunksjoner som var mest viktig for dem, uansett alder, utdanning, sykdom eller funksjonsevne. Mange av de helseproblemer som kom frem under samtalen med pasientene, inngår vanligvis ikke i den rutinemessige vurderingen og blir derfor lett oversett.

Helsepersonell bør ikke undervurdere verdien av pasientene som informasjonskilde i planleggingen av behandling og sykepleie. Pasientens kjennskap til egen situasjon og preferanser er verdifull informasjon som kan fremme en felles forståelse mellom behandler og pasient. Denne kunnskapen er viktig for å oppnå de behandlingsresultater som er viktige for den enkelte pasient.

Cornelia M. Ruland, Ph.D. er stipendiat ved Institutt for sykepleievitenskap.

Emneord: Medisinske fag, Helsefag, Sykepleievitenskap Av Cornelia M. Ruland
Publisert 1. feb. 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere