Samfunnsvitenskapene - en diagnose

Er samfunnsvitenskapene egnet til å beskrive dagens virkelighet, eller er metodene som brukes foreldet? Dette er spørsmål som Immanuel Wallerstein m.fl. tar opp i boka Åpne samfunnsvitenskapene. Apollon inviterte til en konfrontasjon mellom professorene Thomas Hylland Eriksen og Raino Malnes med utgangspunkt i boka.

I boka Åpne samfunnsvitenskapene, som nylig ble oversatt til norsk, kritiserer Immanuel Wallerstein m.fl. dagens samfunnsvitenskaper for å være lukkede. Samfunnsviterne tar ikke inn mange nok innfallsvinkler når de studerer den virkeligheten vi mennesker lever i, verken i vårt samfunn eller i andre samfunn i verden. "Kun en pluralistisk universalisme kan tillate oss å fange opp bredden i de sosiale realiteter vi lever i og har levd i," skriver de.

Professor Thomas Hylland Eriksen fra Institutt for sosialantropologi forklarer begrepet "pluralistisk universalisme":

- Å studere verden er som å ta et bilde gjennom et kamera. Hva man ser, avhenger av hva slags linse man bruker. Vi samfunnsvitere må stille oss åpne overfor andre måter å utforske den sosiale virkeligheten på, enten det er gjennom skjønnlitterære beskrivelser, journalistikk eller gjennom andre fag enn dem vi selv representerer.

Wallerstein m.fl. stiller altså diagnosen "lukket" på samfunnsvitenskapene og skriver ut medisinen "åpenhet", noe som blant annet betyr at forskningen må bli mer tverrfaglig. Her i Norge er det gjort mye for å utvikle tverrfaglig samarbeid, gjennom opprettelsen av tverrfaglige forskningssentre, som for eksempel Senter for kvinneforskning og Senter for teknologi og menneskelige verdier og gjennom tverrfaglige forskningsprogrammer.

- Tre av fire av de forslagene Wallerstein m.fl. kommer med, er allerede iverksatt i Norge uten at det har skapt noen palassrevolusjon, sier Hylland Eriksen. Han mener likevel boka reiser grunnleggende spørsmål som vi bør ta på alvor, som spørsmålet om hva empiri er og spørsmålet om vi trenger begreper som samfunn, men særlig spørsmålet om hvorvidt den nåværende inndelingen i disipliner er hensiktsmessig.

Samfunnsvitenskapene forenkler

Hylland Eriksen: - Mitt syn er at samfunnsvitenskapene forenkler. Jeg ønsker meg en mer kompleks samfunnsvitenskap som i større grad kan fange opp den sammensatte virkeligheten vi lever i. En mulig framgangsmåte for å sikre mest mulig kompleksitet kan samfunnsviteren oppnå ved å benytte tre forskjellige metoder, det som i metodebøkene gjerne kalles triangulering. Men uansett er kartet alltid enklere enn terrenget.

Boka vil ikke sette spor etter seg

Raino Malnes fra Institutt for statsvitenskap finner lite av verdi i boka som Wallerstein og hans medarbeidere har skrevet:

- Den er full av omtrentlig, ufullstendig og unødvendig abstrakt argumentasjon. Det sentrale begrepet "universalitet" brukes til å betegne vidt forskjellige ting. Man lærer mye mer om vitenskapsteoretiske spørsmål ved å lese klassiske arbeider av Karl Popper. Hovedstrømningene i den vitenskapsteoretiske debatten ligger milevis fra det denne boka tar for seg. Det foregår skarpe og perspektivrike diskusjoner for eksempel om realisme, om objektivitet og om selve begrepet kunn-skap.

THE: - "Universalisme" handler om en kritisk tenkemåte som er felles for vitenskapene.

RM: - Dette fungerer sikkert utmerket som intern sjargong. Men en fruktbar diskusjon krever et høyere presisjonsnivå.

THE: - Først og fremst presenterer forfatterne utviklingen i samfunnsvitenskapene. De synes ikke at disiplinene har utviklet seg i takt med virkeligheten.

RM: - Ideen om lukkede samfunnsvitenskaper beskriver en virkelighet som jeg ikke kjenner igjen. Selv har jeg opplevd en åpenhet både innenfor eget fag og i forhold til andre fag. La meg nevne to av mine egne lærere ved Universitetet i Oslo: Knut Midgaard og Jon Elster. Ingenting ville vært mer fjernt fra dem enn å bry seg om grensene mellom fag og disipliner. Men det er mulig jeg har vært spesielt heldig.

Det er tre forutsetninger som må være til stede for at noe som kaller seg vitenskap skal være egnet til å avdekke det som utforskes: Det første er at forskeren utviser skapende analytisk fantasi. Det andre er at han eller hun har talent for empirisk etterprøving, som er en stor kunst. Og det tredje er at han eller hun stiller jernharde krav til presisjon og utførlighet i argumentasjonen, fortsetter Malnes. - Samfunnsvitere kan med fordel hente sine forbilder fra moderne fysikk. I utforskningen av elementærpartikler og i studiet av universets opprinnelse gjøres imponerende forskningsinnsats.

Hylland Eriksen er ikke uenig i at det er vesentlig at forskeren behersker det håndverket som samfunnsvitenskapen er.

Hvordan etterprøve resultatene

THE: - Store deler av virkeligheten skapes innenfra, fra hvert subjekt. Dette medfører en begrensning for samfunnsvitenskapen, ettersom vi ikke kan drive med introspeksjon (selvbetraktning), ikke minst når det gjelder prosjekter som sammenlikner forskjellige kulturer.

RM: - For at etterprøvbarhet skal være mulig, må det være et tilstrebet høyt presisjonsnivå.

THE: - Det vitenskapelige språket er ikke nøytralt. Innenfor mitt fag, sosialantropologien, kan man ikke oppnå presis etterprøvbarhet. For oss har forskningen alltid et fortolkende element. En annen forsker kan komme til samme sted og oppdage andre fenomener enn den første som var der.

RM: - Frisk debatt er viktig. Enhver empirisk oppfatning er feilbarlig. God forskning er systematisk og nådeløs i sin jakt på alle feilkilder. Det er dessuten viktig at forskeren er opptatt av den språklige kommunikasjonen. Forsøkene som noen samfunnsvitere har gjort på å presentere forskning gjennom en slags skjønnlitterære framstillinger, har jeg liten tro på. Det skjønnlitterære språket er i denne sammenheng lite egnet.

THE: - Wallerstein m.fl. drøfter forskernes språk. De ser samfunnsvitenskapenes klassiske språk som en tvangstrøye som binder tenkningen. Så foreslår de en utprøvende og åpen holdning til alternative begrepsapparater og teoretiske premisser. Jeg tror personlig at skjønnlitteratur kan gi en minst like god forståelse av samfunnet som samfunnsviternes språk. Men de to tilnærmingsmåtene utfyller hverandre mer enn de kan erstatte hverandre. Et kriterium for at noe er god samfunnsvitenskap, er og blir klarhet i framstillingen, og samsvar mellom teoretiske ambisjoner og empirisk materiale.

Forskeren må være objektiv

RM: - Jeg er opptatt av at forskeren skal søke å være objektiv så langt råd er - ikke preget av for eksempel sitt kjønn eller sin etniske tilhørighet. Men så finnes det også en del fenomener som kanskje ikke lar seg forstå objektivt. Noe av det som har med bevissthet å gjøre, er muligens fenomener som rommer et element som i sin natur er subjektivt. Problemstillinger som "Hvordan er det å være kvinne?", "Hvordan er det å være innvandrer?", markerer muligens grenser for hvor langt det er mulig å gå i retning av å beskrive verden objektivt.

THE : - Wallerstein m.fl. på-peker, som mange har gjort tidligere, at enhver forsker velger ut sin del av sannheten, med sitt ståsted og sine fordommer, som bare marsboere kan frigjøre seg fra.

RM: - Forskeren bør alltid ha en skeptisk grunnholdning og for-søke å avdekke feil ved egen forskning.

THE: - Feil er én ting, tenden-siøse vinklinger noe annet, som ikke virker mindre forvrengende. For eksempel ser verden ofte annerledes ut fra et kvinnelig enn fra et mannlig perspektiv. Når kvinnene også får sin stemme i forskningen, får vi et mer sammensatt bilde. Deres perspektiv er kommet inn først i de siste 20 -30 årene.

- På hvilken måte er dagens samfunnsvitenskaper egnet til å beskrive den virkeligheten vi lever i?

THE: - Samfunnsvitenskapene kan brukes som styringsfag for statsapparatet. Statsvitere og sosiologer brukes mye på denne måten. Sosialøkonomenes tre store arbeidsplasser har tradisjonelt vært Finansdepartementet, Statistisk Sentralbyrå og Norges Bank. Mens sosialantropologene kan være nyttige innen bistandsarbeid og i forbindelse med innvandringsspørsmål. Samfunnsvitenskapenes legitimitet i forhold til staten ligger i stor grad i at de brukes som styringsfag, selv om forskningen kanskje ønsker å legitimere seg på en annen måte.

RM: - Samfunnsvitenskapene i seg selv kan ikke være egnet eller uegnet til å beskrive virkeligheten. De er det samfunnsviterne til enhver tid gjør dem til. Hvis samfunnsviterne er gode, er samfunnsvitenskapen god. Men noen av naturvitenskapene er mye mer avanserte enn samfunnsvitenskapen, og samfunnsviterne kan som nevnt hente inspirasjon hos naturviterne.

THE: - Samfunnsvitenskapene er formet med utgangspunkt i et tidligere stadium av naturvitenskapene. De befinner seg fremdeles innenfor et newtonsk verdensbilde. Vi har ikke tatt inn over oss følgene av for eksempel usikkerhetsteori og kaosteori innen teoretisk fysikk. De kunne gitt oss modeller for åpne, dynamiske systemer.

RM: - Samfunnsvitenskapene skal ikke nødvendigvis hente modeller fra naturvitenskapene. Men samfunnsvitere kan bli inspirert av det intellektuelle håndverket innenfor moderne fysikk. Der foregår det forskning som gjør framskritt.

- Har samfunnsvitenskapene en legitimitetskrise i forhold til samfunnet i dag?

THE: - De har ikke noen legitimitetskrise i forhold til staten, men i forhold til å framskaffe det som Habermas kalte "kritisk kunnskap", det vil si at samfunnsvitenskapene skulle gi innsikt som man ellers ikke kunne fått. Det bør ikke bekrefte gamle fordommer som at en sosiolog er en som bruker fem millioner kroner på noe alle visste fra før.

RM: - La oss ta én del av samfunnsforskningen: utforskningen av kollektiv avmakt. Sosialøkonomer, statsvitere og sosiologer har de siste tredve årene studert hvordan kollektive avmaktsproblemer oppstår: Hvert enkelt menneske kan handle rasjonelt, men det oppstår uønskede resultater, for eksempel når det gjelder miljøproblemer. Jeg synes da denne forskningen er nyttig. Jeg kan ikke se at samfunnsfagene i alminnelighet har noe aktuelt legitimeringsproblem.

- På hvilken måte er dagens samfunnsvitenskaper uegnet til å beskrive den virkeligheten vi lever i?

- Vi lever i en global tid, som med god grunn ofte kalles informasjonssamfunnet. Samfunnsvitenskapene bygger i stor grad på en forestilling om samfunn og kultur som er foreldet. Innenfor mitt fag har for eksempel forestillingen om det primitive samfunn lenge vært et aksiom, som heldigvis har fått alvorlige pustevansker i det siste.

Mye av forskningen gjør verden mye enklere enn den er. Jeg ønsker meg en forskning som hele tiden tar med at en årsak kan ha mange virkninger og en virkning mange årsaker og studerer dem empirisk. Positivistisk forskning risikerer å framskaffe selvfølgeligheter og å bekrefte den eksisterende ordning ideologisk. Kritisk samfunnsvitenskap gir et alternativt perspektiv, og kan derfor virke frigjørende. Samfunnsvitenskapene skal ikke bare klassifisere og kartlegge det som finnes, men tilby nye innfallsvinkler, sier Thomas Hylland Eriksen.

De to professorene kunne fortsatt debatten i det uendelige. Mon tro de representerer to forskerkulturer innenfor samfunnsvitenskapen?

Emneord: Samfunnsvitenskap Av Margareth B. Bentsen
Publisert 1. feb. 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere