Hva skal vi med etisk teori?

De viktigste etiske problemer er ofte de som er skjulte, de man ikke tenker over. Når vi skal bringe dem frem i dagen og bygge etisk teori rundt dem, er tradisjoner, følelser og dogmer utilstrekkelige veiledere. Det er nødvendig med argumentasjon.

Hva kan etiske teorier bidra med? Etter mitt syn er deres viktigste bidrag at de gjør oss mer oppmerksom på de etiske problemer, bringer dem frem i lyset og får oss til å reflektere over dem. Etisk refleksjon kan få oss til å oppdage at vi handler, at det vi gjør, ikke er det eneste som er mulig i den gitte situasjon, at det finnes alternative måter å gjøre ting på, og at disse alternativer kan være bedre enn de rutiner vi er vant til. Altfor ofte glir vi inn i bestemte måter å gjøre ting på, vi gjør det fordi andre gjør det, fordi dette er det man gjør. Vi stopper ikke og tenker over om det er riktig eller galt.

Det å gjøre som de andre gjør, er ikke nødvendigvis galt, men det kan være galt. Det er ofte galt fordi de rutiner vi handler etter, er blitt til innenfor en relativt snever sirkel av berørte, oftest de bedre stilte, de som lar høre fra seg når noe går deres interesser imot. De er de eneste som er kommet til orde, de eneste det er tatt hensyn til når disse rutinene ble til.

Hvem berøres?

Det andre vesentlige bidrag de etiske teorier kan gi, er at de kan gjøre oss mer vare overfor dem som berøres av det vi gjør. De bør få oss til å stille to spørsmål: Hvem berøres? Og hvordan opplever de det?

Forbausende ofte er vi lite oppmerksomme på dette. Vår horisont er som regel begrenset til oss selv og dem vi har mye kontakt med. Handikappede og andre minoriteter er eksempler på grupper som ofte overses. Hvor mange år tok det ikke før det kom handikapramper på plass ved universitetsbygningene på Blindern? Det var ikke pengemangel som forhindret det, investeringene er relativt beskjedne når det hele planlegges fra starten. Da byggene ble planlagt, var det ingen debatt, hvor de som var mot handikapramper seiret. Det var simpelthen ingen som tenkte på det. Her har vi en etisk utfordring ikke bare til arkitekter, men til alle som bidrar til å forme vårt materielle og institusjonelle livsmiljø, som informasjonsteknologer, områdeplanleggere, statsvitere og jurister. Tenk etter hvem som berøres av det dere planlegger og det dere forvalter. Og prøv å sette dere inn i hvordan de opplever det.

Dette, at man må ta hensyn til hvordan forskjellige mennesker eller grupper av mennesker opplever konsekvensene av det som skjer, er en vesentlig grunn til at man i etiske komiteer har med legfolk, dvs. personer fra andre livsområder enn de som dekkes av komiteenes spesialister. Det hersker mye uklarhet om hvorfor komiteene skal ha slike legmedlemmer. Ofte gis det inntrykk av at det har noe å gjøre med demokrati, og at visse fagforeninger eller institusjoner skal være representert. Det er imidlertid viktig at disse leg-medlemmer velges med det for øye at de skal bringe inn perspektiver fra berørte som ellers ikke lett kommer til orde og som lett overses, perspektiver som det ofte er vanskelig å trenge inn i for andre.

Ikke bare handikappede og minoriteter blir oversett når vi overveier konsekvensene av hva vi gjør. Kvinner, som utgjør 50 prosent av befolkningen, har gjennom århundrer måttet tåle materielle og ikke-materielle livsbetingelser hvor lite hensyn var tatt til dem. Undertrykking har mange årsaker, é;n av dem er manglende evne eller vilje til å sette seg inn i de undertryktes situasjon. De store tekniske fremskritt på kjøkkenet kom som kjent først da menn hadde begynt å ta sin del av husarbeidet.

Hovedpersonen holdt utenfor

La meg nevne et eksempel på at man ikke tar tilstrekkelig hensyn til hvem som berøres: For fire år siden vedtok Stortinget en lov om kunstig befruktning, hvor man opprettholder den praksis man har hatt i Norge, men har forlatt i Sverige, at kunstig inseminasjon bare utføres under forutsetning av at barnet holdes i uvitenhet om forholdene ved sin tilblivelse, og at donor er fullstendig anonym. Blanding av sæd fra forskjellige givere har vært et ledd i å sikre anonymitet.

Debatten om loven illustrerer at vi har lett for å ta hensyn til dem vi har nærkontakt med og overse andre: Gynekologer og andre medisinere som kommer i nærkontakt med de par som ønsker barn, fremhever nesten utelukkende foreldrenes problemer og behov, mens påpekningen av barnas situasjon kommer fra psykiatere og psykologer som får nærkontakt med de barn som får problemer. Under arbeidet med den norske loven var det først og fremst gynekologene som ble hørt, selv om sosialministeren da hun presenterte forslaget, understreket at «det har vært hensynet til barnet som hele tiden har veid tyngst under arbeidet med denne nye loven». Men ingen vitenskapelige undersøkelser ble trukket inn for å underbygge forslaget, og de mange undersøkelser som taler mot det, blir ikke nevnt. Å gå inn for anonymitet «av hensyn til barnet» på tvers av den forskning som foreligger, er etisk forkastelig. Det vi skal lære av denne diskusjonen, er at man ikke må neglisjere den viktigste part i en sak - i dette tilfelle: barnet.

Tre dårlige og é;n god strategi

Hva slags strategier kan vi velge når vi skal håndtere etiske problemer? Jeg har allerede nevnt é;n som jeg finner utilfredsstillende: Det at man faller tilbake på en tradisjon, man gjør som man har gjort før, eller som man gjør andre steder. Vi kan kalle dette tradisjonsstrategien .

En annen er følelsesstrategien . Gynekologers og psykologers forskjellige reaksjon i debatten om anonymitet ved kunstig befruktning, illustrerer også et annet poeng enn det vi trakk frem ovenfor: Styrken i ens følelser, og hvilke faktorer man er oppmerksom på når man foretar den etiske avveining, avhenger i høy grad av hva slags kontakt og kjennskap man har til de forskjellige parter. Også fra debatten om kvinnelig omskjæring vet vi at holdninger og følelser varierer sterkt fra kultur til kultur.

Vi kan derfor ikke uten videre gå ut fra at etikk bare er et spørsmål om hva man synes eller hvordan man føler. Her kan vi stille opp et etisk prinsipp, som det ofte syndes mot: Styrken av våre følelser gir oss ikke noe direkte mål for en handlings etiske verdi.

Et enkelt eksempel er nok til å vise dette. La oss anta at vi leser i avisen at hundre tusen barn i India lider sterkt på grunn av sult og sykdom. Vi blir litt forstemt, men blar raskt over til sportssiden eller kanskje kultursiden. Hvis derimot et barn vi kjenner godt og har mer kontakt med, lider, går dette sterkt inn på oss. Vi slutter ikke av dette at det i moralsk henseende er verre at et barn vi kjenner godt lider enn at alle disse indiske barn lider. Vi er klar over at for den moralske vurdering spiller det ingen rolle om den som lider er en inder eller en vi kjenner godt. Styrken av våre følelser avhenger meget av hvor nær og langvarig kontakt vi har hatt med den som lider. Vi vet også at hvis vi lærer mer om de indiske barna og kommer i mer direkte kontakt med dem, ikke bare gjennom en abstrakt beskrivelse i en avisnotis, men gjennom bilder eller fjernsyn, går deres lidelser sterkere inn på oss. Særlig sterke blir våre følelser når de er levende til stede. Også andre faktorer påvirker styrken i våre følelser. Vår avstumpethet spiller en rolle, hvor ofte har vi handlet mot våre følelser og gjort noe som vi opprinnelig følte var galt? Det er også velkjent at det er lettere å få seg til å drepe et menneske når man slipper en bombe fra stor høyde eller ligger bak et gevær med den andre som en flekk langt borte, enn å gjøre det med kniv, ansikt til ansikt. Også likhetstrekk mellom den andre og oss selv bidrar til å styrke vår evne til medfølelse. Det er et beklagelig faktum at selv forskjell i hudfarge kan svekke ens evne til å føle med. Men det er også kjent at etter hvert som vi lærer mer om den andre, vil de forskjeller vi først festet oss ved, bli mindre dominerende og gjerne helt glemt, og vår evne til medfølelse vil bli sterkere. Oppdragelse og påvirkning er viktig her. Det som skjer, er at vi innser at ikke alle forskjeller er etisk relevante. Når vi skal ta stilling til om noe er etisk riktig eller galt, kan vi ikke ganske enkelt følge våre følelser. Våre følelser påvirkes av mange faktorer som ikke har noe å gjøre med etikk. Ved å reflektere over ulike typer situasjoner og hvordan vi ville bedømme dem moralsk, kan vi arbeide oss frem til en etisk teori, hvor vi bringer våre forskjellige etiske bedømmelser i samsvar med hverandre og finner ut hvilke trekk ved en situasjon som er etisk viktige og hvilke som er irrelevante. Eksemplet med de indiske barna viser hvordan det foregår. Vi innså der ganske lett at geografisk avstand, bekjentskap og hudfarge var etisk irrelevante, selv om disse faktorene betød meget for styrken i våre følelser. At noen led, var imidlertid etisk viktig.

Den dogmatiske strategien

En tredje strategi, som man ofte støter på, er den dogmatiske. Jeg skal nå sitere en leder i den danske avisen Information 4. januar 1994. Den illustrerer både den følelsesmessige og den dogmatiske strategi. Redaktøren, Jørgen Steen Nielsen, skriver om den skotske legen Robert Gosden, Edinburgh University, som søkte den engelske legeforenings etiske komité; om tillatelse til å bruke egg fra aborterte pikefostre ved in vitro befruktning:

Den første reaktion på dr. Gosdens ansøgning er fra mange sider et klart nej. Her går grænsen ... Når et barn kan fødes uten at dets biologiske mor nogensinde har levet, så er det for perverst.

Dette var den følelsesmessige strategi, så følger den dogmatiske. Jørgen Steen Nielsen fortsetter:

Modspørgsmålet lyder: Hvorfor? Hvad er den rationelle begrundelse for at trække grænsen lige netop ved dr. Gosdens projekt? Svaret er formentlig, at den rationelle begrundelse ikke er der. Skal man slippe bort fra den glidebane, vi allerede rutcher ned ad, er man derfor muligvis nødt til helt at afvise spørgsmålet «hvorfor»? Hvorfor, kunne man replicere, skal vi egentlig svare på spørgsmålet hvorfor? Skal den etiske debat om forplantningsteknologi blive til andet og mere end en efterrationalisering, er det måske nødvendigt at give afkald på rationaliteten og starte med at sige som børnene: fordi ... Grænsen går dé;r. Fordi vi siger det.

Den dogmatiske strategien er her tydelig nok. Legg for øvrig merke til hva som skjer i dette sitatet hvis vi legger trykket på «vi» i siste setning!

Den argumentative strategien

Det finnes imidlertid også en fjerde strategi, som tar «hvorfor»-spørsmålet på alvor, og som vi kunne kalle den argumentative. Det er mulig å argumentere rasjonelt om etiske spørsmål og gi etiske standpunkter en rasjonell begrunnelse. Denne strategien har vært utviklet av de store etikere, fra Platon og Aristoteles til vår tid.

En argumenterende strategi tar utgangspunkt i vår handling, dens motivasjon, dens konsekvenser og dens alternativer. Grunnleggende spørsmål er: Hva vet vi om konsekvensene, deres usikkerhet og hvilke verdier som står på spill? Hvilke alternativer har vi? Hvem berøres? Hvordan berøres de?

Etter dette første skritt kommer et annet, vanskeligere: Hvis de involverte parter har forskjellige perspektiver og verdier, hva så? Også her er det plass for argumenter. Noen etiske posisjoner er bedre gjennomtenkt enn andre. I en dialog eller gjennom refleksjon kan vi bli oppmerksomme på konflikter i vårt eget syn, konsekvenser vi ikke hadde tenkt på, distinksjoner som er etisk relevante, osv., og vi kan derved komme til å revidere våre etiske vurderinger og holdninger.

Et problem som ofte dukker opp, er at man stort sett deler de grunnleggende verdier og er enige om hva som er positivt og hva som er negativt, men tillegger disse verdier forskjellig vekt. Hvordan skal man for eksempel veie liv, helse, fysisk velvære, trygghet, urørt natur og økonomiske interesser mot hverandre? Og hvilken vekt skal man legge på hvordan goder og onder blir fordelt? Også her finnes det argumentative prosedyrer.

Et annet problem, som man står overfor i jus, statsvitenskap og økonomi, er å finne frem til lovverk og praktiske ordninger som gjør at man får en rimelig fordeling av goder og byrder mellom borgerne i et samfunn. Det er ikke nok at fordelingen er etisk rettferdig, det er også viktig at den blir allment oppfattet som rettferdig. En fordeling som oppleves av alle eller av de aller fleste som rettferdig, er en livsbetingelse for et velfungerende samfunn. Individer eller grupper som tilegner seg en uforholdsmessig stor del av godene, skaper ikke bare et etisk problem, de utgjør også en trussel mot de øvriges vilje til å gjøre sin del for fellesskapet. Ikke bare ulovlige handlinger, som korrupsjon og skattesnyteri, er relevant her, men også fallskjermer, honorarer eller lønnsavtaler som svært mange opplever som urimelige, for bare å nevne noen eksempler fra den aktuelle debatt.

På alle disse områder må ens standpunkter gjennomtenkes og underbygges med argumenter. Det er denne form for argumentativ strategi man opplæres i når man studerer etiske teorier. Man setter seg inn i de beste forsøk som har vært gjort på å få innsikt i etisk problematikk i tidligere tider og i særdeleshet i dag. Man ser hvilke vanskeligheter de leder til, og hvordan disse vanskeligheter dels har vært overvunnet, dels ledet til radikalt nye forsøk. I etikken, som i historien, gjelder at hvis vi ikke kjenner de feil som er gjort, vil vi gjøre dem om igjen.

Tre argumenter for den argumentative strategi

Det er fristende å spare seg for alt dette strevet og i stedet velge en av de første tre strategier. Men her er tre argumenter for å velge den argumentative strategi:

Først: Argumenter hjelper oss til finne ut hvilke synspunkter og avgjørelser som er bedre enn de andre. Denne påstanden må selvsagt begrunnes, og denne form for annen ordens begrunnelse er noe av det man studerer når man studerer etikk. For det annet: Argumenter stimulerer til videre undersøkelse.Når vi argumenterer for eller mot et syn, oppdager vi at visse faktorer er relevante, faktorer som vi ikke hadde tenkt på og som det blir viktig å utforske. For eksempel: Hvem vil berøres av det jeg gjør? På hvilken måte? Hvordan vil hun/han oppleve det? For det tredje: Argumenter uttrykker respekt for den andre. Vi nærmer oss den andre som et autonomt menneske, som er i stand til å tenke selv, ikke som en ting som kan manipuleres ved retoriske knep eller andre ikke-argumentative påvirkningsmidler. Så den argumentative strategi er selv en del av en etisk holdning som i særlig grad bør dyrkes frem i et universitetssamfunn.

Etikk i universitetsfagene

Alle studenter ved Universitetet i Oslo studerer noe etikk i sitt første semester, unntatt realistene, som har et mindre filosofipensum enn de andre, hvor det ikke er plass til etikk. Det er viktig at studentene har et slikt innslag av etikk ved begynnelsen av universitetsstudiet. Det vil forhåpentlig gjøre dem mer opptatt av de etiske sider ved fagene og gjøre dem mer innstilt på å bruke en argumentativ strategi når de støter på etiske spørsmål. Men det er ikke mye etikk man får tid til i første semester, og det ville være ønskelig at man kunne få et mer dyptgående studium av etikk i tilknytning til hovedoppgaven.

Dobbeltkompetanse ønskelig

Det er allerede innarbeidet noe etikk i undervisningsopplegget for de nye doktorgrader. Et slikt studium av etiske problemer innen et fagområde må være både faglig og etisk informert. For å kunne ta fornuftig stilling til de etiske spørsmål som dukker opp innen de enkelte fag, må man kjenne faget godt. Det nytter ikke at en filosof eller en teolog tramper inn på et område hun/han ikke kjenner inngående, og det er like ille når en fagperson ikke er fortrolig med etisk argumentasjon og i stedet faller tilbake på en av de første tre strategiene jeg har nevnt. Om ikke alle våre hovedfagskandidater og doktorander kan få en fyldig opplæringi etikk, er det ønskelig at det i alle fall i våre viktigste miljøer finnes slik kompetanse. I Norges forskningsråds etikkprogram utdannes det nå etter hvert personer med slik dobbeltkompetanse, med doktorgrad og forskningserfaring i et fagområde og en doktorgrad nr. 2 i etikk. Det er nå ca. 30 slike stipendiater, fra nesten like mange fagområder: kjernekjemi, bioteknologi, marinbiologi, økonomi, statsvitenskap, sosiologi, litteratur, osv. Mange av disse har stillinger å vende tilbake til i sine opprinnelige fagmiljøer. Jeg håper at disse vil være viktige ressurspersoner i sine respektive miljøer, og at de vil bidra til å gjøre kolleger og hovedfagsstudenter vare overfor etiske problemstillinger og gi dem innsikt i hvordan de kan behandle dem.

Dagfinn Føllesdal er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han ble portrettert i Apollon nr. 6/95. Artikkelen er en forkortet og omredigert utgave av Føllesdals bidrag i konferanserapporten Etikk i universitetssamfunnet. Rapporten kan bestilles per faks 22 69 84 71/ e-post: etikk@teologi.uio.no

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk Av Dagfinn Føllesdal
Publisert 1. mars 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere