Tvil kom ikke tiltalte til gode

Liland-saken er en av flere kjente saker som er blitt tatt opp igjen av rettsvesenet i 1990-årene. Privatpersoner oppdaget mer eller mindre tilfeldig at domfellelsen bygd på utilstrekkelig bevismateriale, og engasjerte seg. Det viste seg at tvil ikke hadde kommet tiltalte til gode.

At tvilen ikke har kommet tiltalte til gode, er en av de viktigste anklagene som rettes mot rettsvesenet i jusprofessorene Anders Bratholms og Ulf Stridbecks undersøkelse om rettssikkerheten i praksis. De sendte spørreskjemaer til norske forsvarsadvokater. Advokatene rapporterte om saker der de mener deres klienter er blitt uskyldig dømt.

Morderen slapp fri

Per Liland satt 14 år i fengsel for å ha drept to svirebrødre med øks i Fredrikstad julen 1969. Sommeren 1995 frikjente Høyesterett ham. Han fikk leve noen år til. Men rettsvesenet hadde ødelagt livet hans.

Mordet skjedde i «Lille helvete», der byens alkoholikere holdt til: Klokken 11 på formiddagen julaften 1969 ble de to likene oppdaget. Legen som gjorde den første observasjonen, konstaterte at begge var kalde og stive. Noen timer senere ble tre personer pågrepet. En av dem var Per Liland. En annen var den personen som flere i dag anser som morderen. Han døde i 1982. Liland ble anholdt, mens de andre ble sluppet fri.

Opprinnelig gikk politiet ut fra at mordet var begått enten den 23. eller 24. desember 1969. Dette var i overensstemmelse med rettsmedisinernes opprinnelige oppfatning av tidspunktet for dobbeltdrapet. Tre måneder etter mordet fikk aktoratet inn en rettsmedisinsk vurdering som sa at mordene teoretisk sett kunne ha skjedd den 22. desember. Med utgangspunkt i denne teoretiske muligheten henviste så aktoratet til «rettsmedisinsk uomtvistelig bevis» for at den22. desember var den eksakte dato for forbrytelsen. Dermed så man bort fra de 20-25 vitneobservasjoner som tydet på at ofrene levde den 22. og 23. desember. Om mordet hadde skjedd den 23. eller 24. desember, kunne ikke Per Liland ha vært gjerningsmannen. Derimot kunne han ha vært det om tidspunktet ble satt til den 22. desember.

Tre av hundre kan bli uriktig dømt

I Liland-saken var det uenighet om tidspunktet for dobbeltdrapet. Likevel ble han dømt. Bratholm og Stridbeck (sistnevnte er både jurist og sosiolog) har regnet ut risikoen for å bli uskyldig dømt i Norge.

De sendte ut spørreskjemaer til alle faste forsvarere i Norge. De fikk svar fra knapt halvparten, men de som svarte, var erfarne advokater. 92 prosent svarte at de i de siste ti årene hadde vært forsvarere for tiltalte som ble funnet skyldige, enda bevisene etter forsvarernes mening ikke var sterke nok for domfellelse. Forsvarsadvokatene anslo at dette til sammen gjaldt tusen saker i løpet av ti år, altså hundre saker per år. Fordelt på det antall advokater som besvarte spørsmålet, blir det rundt regnet é;n sak om året per forsvarer. De forsvarerne som besvarte spørsmålet, har i gjennomsnitt hatt 30 saker i 1995. «Under forutsetning av at forsvarernes mening om domfellelsene på grunnlag av utilstrekkelige beviser er riktig, er risikoen for at tiltalte blir funnet skyldig og dømt på grunnlag av utilstrekkelige beviser 3 %» (Bratholm/Stridbeck i Lov og rett 6/98).

Svarene gir uttrykk for en utbredt skepsis blant advokatene til domstolenes bevisbedømmelse. Bratholm og Stridbeck synes det er bekymringsfullt at bare åtte prosent av forsvarerne fant bevisbedømmelsen i orden i alle saker hvor de hadde vært forsvarere.

Flest sedelighetsforbrytere blant de «uskyldig dømte»

Advokatene skulle også svare på hvilke straffbare handlinger deres tiltalte ble uskyldig dømt for. Den største kategorien, hele 28 prosent av de 83 straffbare forholdene som ble rapportert, gjaldt sedelighetsforbrytelser, som voldtekt og utuktig omgang. Dessuten var advokatenes klienter antatt uskyldig dømt for legemskrenkelse (17 prosent), narkotikaforbrytelser (13 prosent) og tyveri eller annen vinningsforbrytelse (12 prosent).

I 90 prosent av tilfellene ble straffen fengsel. 41 prosent fikk mer enn ett års fengsel.

Alle de alvorlige sakene gjaldt narkotika (6 saker) og drap (4 saker). To av de antatt uskyldig dømte fikk dommer på ti års fengsel. Den ene for narkotikaomsetning, den andre for forsettlig drap. Ellers forteller undersøkelsen om é;n dom på åtte år, to på sju år, tre på seks år, to på fem år og é;n på fire år.

Engasjerte privatpersoner

Liland nektet skyld fra første stund og forsøkte flere ganger å få saken gjenopptatt. Dommerne som i 1975 avgjorde at saken ikke skulle tas opp igjen, var de samme som hadde dømt ham i 1970. (Dette er det ikke lenger anledning til i Norge.) Beslutningen ble anket til Høyesterett, som avslo begjæringen om gjenopptakelse i 1976.

Ekteparet Sten og Vibeke Ekroth engasjerte seg i saken fordi de trodde på Lilands uskyld. De hadde fått høre om saken ved en tilfeldighet, tok med seg lydbåndopptakeren sin og stilte i Sarpsborg herredsrett under Liland-saken våren 1970. Ekteparet tok rettssaken ulovlig opp på bånd, intervjuet aktuelle vitner og foretok undersøkelser på egen hånd. Gjentatte ganger forsøkte de å få tatt saken opp igjen. Først da journalist Tore Sandberg i 1992 ga ut boken «Øksedrapene i lille helvete» på grunnlag av deres materiale, ble det fart i sakene. Kanskje dette kan si noe om den gode fortellers betydning når det gjelder å påvirke andre. Advokat Cato Schiøtz, som forlaget brukte som konsulent under utgivelsen, fattet interesse for saken. Han tilbød seg å stille som advokat for Liland i en gjenopptakelsessak hvis han fikk med seg en strafferettsadvokat. Det ble Ole Jakob Bae. Igjen var det tilfeldige omstendigheter som styrte Lilands skjebne i rettsvesenet.

Tilfeldig om en sak blir gjenopptatt

I Liland-, Hetle-, El Abtah-, Rødseth- og «bumerang»-sakene ble gjenopptakelse besluttet etter en langvarig innsats fra privatpersoner. Disse hadde mer eller mindre tilfeldig blitt oppmerksom på at domfellelse hadde skjedd på utilstrekkelig bevisgrunnlag. I saker hvor man ikke får et slikt engasjement, synes sannsynligheten for gjenopptakelse å være meget liten, selv om bevisene er svake.

Det er ikke bygd inn godt nok sikkerhetsnett i det norske rettsvesenet, som fanger opp de som er uskyldig dømte. Den samme domstolen som dømmer, skal vurdere gjenopptakelse. I Danmark har de en egen klagerett, der jurister avgjør spørsmålet om gjenopptakelse. Både den danske og den norske modellen er passive, det vil si at det savnes adgang og ressurser til å gjennomføre egen kompletterende etterforskning. Stridbeck går inn for en modell som han nylig studerte i England: Criminal Cases Review Commision (CCRC) startet sin virksomhet i 1997. Denne kommisjonen har en selvstendig stilling i forhold til domstolene. Den kan drive etterforskning for å følge opp usikre spor eller spor som tidligere ikke er fulgt. Dersom kommisjonen antar at dommen kan bli endret, kan den henvise saken til domstolene for gjenopptakelse. Kommisjonen har 14 medlemmer. Den er tverrfaglig sammensatt, men de fleste er jurister. En del av ikke-juristene har erfaring som sakkyndige i rettsvesenet, for eksempel som rettspsykiatere.

Sakkyndiges uttalelser avgjørende

De sakkyndige spilte en meget sentral rolle i Liland-saken. Rettsmedisineres uttalelser var avgjørende da dommen falt i 1970. I 1995 var det uttalelser fra seks nye sakkyndige som førte til at Liland ble frikjent. Da ble seks professorer fra Norge, Sverige og Danmark koblet inn. Disse nye sakkyndige tolket protokollen fra obduksjonen av likene fra «Lille helvete» slik at den ikke viste at mordet måtte være begått den 22. desember. Med utgangspunkt i de sakkyndiges uttalelser, kom Lagmannsretten til at Liland ikke kunne være morderen. Han hadde alibi for drapstidspunktet. Saken ble anket til Høyesterett.

Svarene i undersøkelsen til Bratholm og Stridbeck tyder på at de sakkyndige spiller en viktig rolle i mange tilsvarende saker.

Manglende objektivitet en trussel mot rettssikkerheten

I Liland-saken mener Stridbeck at politietterforskerne satte alt inn på å følge ett spor, nemlig det som talte for at Liland hadde begått dobbeltdrapet. Samtidig var de ikke åpne for alternative gjerningsmenn. Dermed lot de den virkelige morderen gå fri. Dette fenomenet kaller amerikanerne «targeting».

Forsvarsadvokatene i undersøkelsen til Bratholm og Stridbeck ble bedt om å foreslå noe som kunne føre til at færre blir uskyldig dømt. De mente at kvaliteten på politietterforskningen må bli bedre. Man burde i større grad tilstrebe en upartisk etterforskning. Dessuten burde rekrutteringen til politiyrket legges under lupen.

Flere av forsvarerne rettet kritikk mot påtalemyndigheten for mangel på objektivitet. De brukte ord som «sportskonkurranse» og «amerikanisering». Stridbeck og Bratholm forklarer dette med at påtalemyndighetens representanter er preget av en utpreget systemlojalitet eller identifisering med egen gruppe, i dette tilfellet aktorgruppen, på bekostning av saklighet og objektivitet. Nils Christie har kalt dette fenomenet «oversosialisering».

Svarene i undersøkelsen trakk også fram den manglende erfaringen til dommerfullmektigene som en trussel mot rettssikkerheten. Mange av dem kommer rett fra eksamensbordet, og de blir ofte satt til å dømme i straffesaker.

Bedre føre var ...

Liland gjennomgikk et helvete som neppe kan kalles lite etter øksemordet i «Lille helvete». 13,7 millioner kroner i erstatning ble etterpåklokskapens pris for samfunnet. Kanskje kan Stridbecks og Bratholms grundige undersøkelse hjelpe det norske rettsvesen til å lære av Lilands skjebne.

Litteratur:

  • Ulf Stridbeck: «Liland-skandalen. En modern rättshistoria om tillfälligheternas och strukturernas betydelse för rättvisan» i Retfærd nr. 69, 19. årgang 1995.
  • Anders Bratholm og Ulf Stridbeck: «Rettssikkerhet i praksis. En empirisk undersøkelse» i Lov og rett nr. 6, 1998, Universitetsforlaget.
  • Ulf Stridbeck: «Tverrfaglig, aktiv kontroll av domfellelser». Kronikk i Aftenposten 21. juli 1998.
Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Offentlig rett Av Margareth Bredal Bentsen
Publisert 1. mars 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere