Er uvitenhet fint?

- Det er en nesten fullstendig mangel på samtale over kulturgrensene på Universitetet i Oslo. Apollon burde bli en arena for slik samtale. Men før dialogen kan komme i gang, må samfunnsvitere og humanister slutte å kokettere med sin uvitenhet om hva vi matematikere og naturvitere driver med.

Dette sier matematikkprofessor Olav Arnfinn Laudal, og fortsetter:

- Da vi skulle feire jubileum for Sophus Lie for noen år siden, var det ikke lett å finne noen i universitetets sentraladministrasjon som visste hvem mannen var. Etter min oppfatning er den store matematikeren Sophus Lie av samme kaliber som de skapende kunstnere Ibsen og Grieg. Intet universitet i verden med respekt for seg selv, kan la være å ha en lærestol i Lie-teori. Enhver norsk realist vil kunne si et par meningsfylte setninger om Ibsen og Grieg. Men når en humanist blir spurt om de mest elementære temaer i realfagene, er det nærmest litt fint ikke å vite noe som helst.

De tre kulturer

For Laudal er den engelske forfatteren og fysikeren C.P. Snows bok The two Cultures fra 1959 fremdeles rykende aktuell. Boka slo ned som en liten bombe i det studentmiljø i Paris han selv tilhørte da den utkom. Den gang delte Laudal leilighet med en fransk spesialist på gresk og latin, som ikke kunne forstå hvordan hans norske venn kunne leve uten å kunne lese Cæsars taler på originalspråket. Men Snow viste at forventningskrisen også gikk den andre veien, med sitt berømte eksempel om humanisters tafatthet når de ble bedt om å redegjøre for termodynamikkens annen lov.

- Men for tiden er Snows «A Second Look», som kom fire år senere, minst like aktuell, mener Laudal. I dette tillegget til den første boka lanserte Snow et håp om at de nye samfunnsvitenskaperne - de sosiale ingeniører - skulle komme inn og bygge bro mellom den litterært-historiske kulturen og realfagskulturen. Slik er det ikke gått. Ikke minst i Norge er samfunnsvitenskapen blitt mektig og omfattende. Men i stedet for brobygger er den blitt en ny, tredje kultur i universitet og offentlighet. På noen få unntak nær, er også samfunnsvitere likegyldige overfor naturvitenskap og teknologi som fag.

- For noen år siden var da «fraktaler» og «kaosteori» hotte ord blant alle intellektuelle. Tyder ikke det på en økt interesse for realfagene?

- I så fall ingen særlig fruktbar interesse. Her grep man ut noen løse brokker av nyere matematikk og fysikk som de færreste forstod noe særlig av. Fraktalkurvene så vakre ut, og kaos er et skremmende og fascinerende ord. Dermed omskapte man det hele i sitt eget estetiske og filosofiske bilde, uten å ha lært noe matematikk. Senere har enkelte litteraturkritikere og sosiologer gått løs på realfagenes selvforståelse, for å dekonstruere denne, vise at verden egentlig ikke finnes og slikt pølsevev. Igjen uten å ta seg bryet med å sette seg ordentlig inn i det som skulle dekonstrueres. Disse forsøkene er nå blitt slått systematisk og ganske kraftfullt tilbake, sist i Alan Sokal og Jean Bricmonts bok bok Imposture Intellectuelle, som kom i fjor. Her blir Jacques Lacan, Julia Kristeva, Luce Irigaray, Jean Baudrillard og flere andre kjente intellektuelle avslørt som trivielle bløffmakere.

Ikke krig

Men det er ikke destruktive slagsmål Laudal er ute etter. Både kreativ strid og dialog forutsetter at den ene part vet hva den andre snakker om. - Dessuten er det samfunnsmessig viktig at den store vitenskapelige revolusjonen i dette århundre ikke går oss hus forbi, mener han.

- Riktignok er det vanskelig, for ikke å si umulig, å formidle de nyeste, matematiske forskningsresultater for ikke-realister. Men det er viktig at folk vet litt om det helt grunnleggende. Hvis ikke, kan vi ikke føre en felles, fornuftig offentlig samtale, verken på universitetet eller i det store samfunnet.

Det er selvsagt naivt å tenke seg at vi i dag skal kunne reparere vår egen klokke - og snart er det også helt umulig å reparere sin egen bilmotor. Verre er det likevel at for folk flest er hele grunnlaget for klokkas og bilens teknologi en lukket bok. Det er trist og farlig. Trist fordi det er godt og trygt for mennesker å vite noe om vitenskapens modell for den virkeligheten vi lever i. Farlig fordi uvitenhet gir grunnlag for antirasjonalisme à la New Age, advarer Laudal.

- Hvorfor skulle antirasjonalisme være farlig?

- Antirasjonalisme ligger i bunnen på all fundamentalisme. Fascismen var et utslag av blant annet antirasjonalismen etter første verdenskrig. For øvrig vil jeg anbefale Apollons lesere en annen av mine favorittbøker: Dansken Hans Scherfigs Idealister. Her vises på en vittig, men skremmende måte hvor mye tåpelighet som kan komme ut av forskjellig slags mystisisme når det mystiske, ikke-rasjonelle blir gjort til ledestjerne.

Den fjerde kultur: Mediene

I tillegg til den realfaglige, den humanistiske og den samfunnsvitenskapelige kulturen, er mediekulturen kommet inn som en slags fjerde kultur med sin egen faglige - eller heller ufaglige - identitet, mener Laudal.? Etter at folkeopplysningstanken ble gitt på båten i norsk presse, har den overordnede idé vært å jakte på nyheter og avsløre. Og selvsagt vil vi høre nytt, selvsagt vil vi ikke at makthavere skal få skjule noe som er av offentlig betydning. Men når så nyheten står på trykk og sløret er tatt av, har journalisten liksom gjort jobben. Hvor blir det av den faglig samvittighetsfulle refleksjonen i mediene? Massemediene skulle jo nettopp være formidlere av den tenkning som foregår blant dem samfunnet betaler for å tenke.

Ønsker du deg aviser og TV-kanaler som fungerer som «mikrofonstativer» for akademikere?

- Nei, langt ifra. Men jeg ønsker journalister som er tilstrekkelig kompetente til å kunne skrive om hva vi holder på med. Særlig er kunnskapsmangelen skrikende når det gjelder realfagene. Jeg har ennå til gode å lese en fornuftig artikkel i norsk presse om matematikk. Enten skrives det helt formelt og faktaspekket. Eller vi får en reportasje om en matematiker hvor det virker som om journalisten står oppe på gangveien og ser ned på et merkelig dyr i bur. Jeg tolker den slags zoologisering som en dårlig skjult misunnelse mot duksen som journalisten gikk i klasse med i grunnskolen. Nå kan jeg gjerne være elskverdig og si at Apollon er langt bedre enn de fleste presseorganer. Og det sier jeg gjerne, men bladet er langt fra bra nok! Som representant for den fjerde kulturen burde Apollon være en arena for samtale mellom de tre andre.

Vi trenger sårt en møteplass, et forum for felles refleksjon. Uten en slik møteplass står universitetets idé i fare for å oppløses, avslutter Laudal.

Av Johan L. Tønnesson
Publisert 1. apr. 1998 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere