All makt til argumentene!

Om vitenskapelig og demokratisk dannelse. Artikkelforfatteren er førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Oslo og leder innsatsområdet etikk.

«Den åpne og saklige diskusjon står helt sentralt i visjonen om universitetet.»

Ordet dannelse gir mange mennesker assosiasjoner til sosial snobbethet, irrelevant forfinethet og unyttig kunnskap. Reaksjonen er ikke uten berettigelse. Betegnelsen er derfor nokså besværlig. Men den kan også vise til uunnværlig virksomhet i liberale samfunn.

Hva er ‘vitenskapelig dannelse'?

Ønsket om å utvikle og opprettholdele vitenskapelig dannelse bygger på mange tradisjoner. En av dem er den viktigste reform i universitetenes tusenårige historie- den såkalte Berlinermodellen av 1810 - som vi gjerne knytter til forskeren og politikeren Wilhelm von Humboldt. Modellen hadde to kjerneelementer, av idé;messig og institusjonell, individuell og kollektiv karakter. For det første vitenskapelig autonomi i uavhengige universiteter, garantert av staten som moralsk fellesskap. For det andre troen på vitenskapens kulturpregende kraft i storsamfunnet.

Uavhengig grunnforskning skulle bringe fram en fruktbar sammenkopling av kunnskaps-, personlighets- og folkedannelse. Samspillet mellom vitenskap og individuell dannelse skulle være basert på den karakterutvikling som følger med deltakelse i kollektiv sannhetssøking, i fellesskap mellom studenter, medstudenter og lærere.

Humboldt-modellen fikk virkning i institusjoner, ideologier og visjoner. Som andre reformer bidro den til en rekke utilsiktede virkninger: Ambisjonene forfalt etter hvert i stor grad til ideologi, forsvar av sosiale privilegier og udemokratisk, aristokratisk kultur. Men den bidro også til å gjøre tyske universiteter til verdensledende på andre halvpart av 1800-tallet. Amerikanske akademikere valfartet i tusenvis til de nye kunnskapskatedralene i Tyskland. Både de nye ideene om universitetet og de institusjonene som ble utviklet viste seg å ha stor livskraft. Ideene har inspirert fram til våre dager. I dag preges de mest vellykkede institusjonene i det internasjonale systemet, amerikanske forskningsuniversiteter og colleges, av denne arven.

Den åpne og saklige diskusjon står helt sentralt i visjonen om universitetet. De tyske opplysningsmennene reflekterte over samme saksforhold som grunnleggerne av The Royal Society, i London på 1660-tallet, hadde gjort før dem. Senere har sosiologer som Robert Merton og Jürgen Habermas og filosofer som Karl Popper søkt å bringe de samme kommunikative erfaringer på begrep.

Overbevisningsmakt

Det er en eiendommelig form for makt som preger velfungerende forskersamfunn: argumentativ makt, overbevisningsmakt eller kraften i de bedre argumenter som Habermas uttrykker det. Hvis gjennomslagskraften til et synspunkt bestemmes av vane, økonomiske interesser, politisk nytte eller teologiske dogmer, fungerer ikke systemet. For å sikre denne eiendommelige makt er det ikke nok med individer og ideer. Man må også ha kollektive institusjoner og tradisjoner. 'Institusjoner' som kollegakontroll (peer review) kan sikre at det først og fremst er argumentasjonsmakt som preger meningsdannelsen.

Lære ved å gjøre

Et 'dannet' individ er i stand til å delta i og bidra til slike argumentasjonsprosesser. Dannelse på et bestemt kunnskapsfelt krever konkrete kunnskaper og generelle innsikter, men også evne til å fremme, forsvare og forandre oppfatninger med argumenter. Som ved andre former for personlighetsdannelse, skjer karakterutviklingen først og fremst ved at man faktisk deltar i slike prosesser, om det nå er i forskning eller utdannelse. Man lærer ved å gjøre, ikke ved (bare) å høre. I slike samhandlingsprosesser dannes vitenskapelig moral (Merton) og kommunikasjonsetikk (Habermas). Slik etikk og moral er preget av vilje og evne til å lytte til argumenter for og imot et standpunkt, sannferdighet, organisert selvkritikk og universalisme.

Dette er krevende verdier å virkeliggjøre i intersubjektive dannelsesprosesser. Det stiller f.eks. store krav til universiteter som studiesteder, som ‘steder å lære'. Norske universiteters ensidige vekt på slutteksamener og tilsvarende nedtoning av aktive studier hvor studenter stiller selvstendige spørsmål, henter inn informasjon, diskuterer og skriver, kommer i et kritisk lys. Det er naturligvis ikke noe galt med forelesninger og pensum i seg selv, men det er noe galt med læringsprosesser som i overveiende grad er preget av svar på spørsmål den studerende ikke har stilt.

Debatt, dannelsespråk og demokrati

Åpen, offentlig debatt og saklig argumentasjon er også vesentlig i velfungerende demokratier. Demokrati skal være en form for selvstyrt læreprosess hvor menings- og viljesdannelse utvikles gjennom dialoger mellom frie og like samfunnsborgere. Denne ideen er like gammel som demokratiet selv. Også denne gav de tyske opplysningsmennene, med Immanuel Kant i spissen, en inspirerende utforming. Den har i vår tid blitt utviklet som gjennom tanker om dialog- eller diskurs-demokrati (Habermas).

Like lite som i vitenskap, kan demokratisk meningsdannelse skje i privathet. Deltakerne, om det er i rollen som forskere eller samfunnsborgere, må etablere offentlige arenaer hvor man kommuniserer, korrigerer og kontrollerer hverandre. I likhet med det som skjer i forskersamfunnet er det samfunnsborgerne som oppdrar seg selv gjennom prosesser av gjensidig overbevisning. I diskusjonen mellom borgerne i et demokratisk samfunn er det bare likeverdige deltakere. Dette er grunntanken i ideen om ‘folkeopplysning' og ‘folkedannelse'.

På tysk finnes et ord for det språk som den offentlige diskusjon finner sted i, Bildungssprache (‘dannelsesspråk' - Max Scheler). Dannelsesspråket er forskjellig fra uformelle dagligspråk og formaliserte vitenskapsspråk. Men det finnes oversettelsesrelasjoner mellom språkene. Mediet for offentlig samtale er et språk for formidling av mest mulig sakssvarende beskrivelser, vurderinger og anbefalinger. Det er ikke bare snakk om meningsdannelse, men også om handlingsrettet 'viljesdannelse'.

Det er ikke så enkelt!

Sammen med andre institusjoner har universitetene ansvar for å opprettholde og fornye demokratisk dialog. Dette har også med personlighetsdannelse, folkedannelse og dannede borgere å gjøre. Dialogen bør være 'dannet', preget av evne til å forvalte uenighet på måter som er saklige og bygd på gjensidig respekt. Som ansvarlige borgere trenger vi ikke bare konkret kunnskap. Vi trenger også generelle innsikter, f.eks. om menneskerettigheter eller om moderne samfunns kompleksitet og de mange forskjellige og motstridende hensyn. En grunninnsikt for moderne mennesker bør være: «Det er ikke så enkelt!» Det innebærer også å kunne se saker i sin historiske sammenheng, en oppgave som blir stadig vanskeligere i moderne samfunn, preget av tiltakende historisk provinsialisme. Og vi trenger å utvikle dømmekraft i avveiingen av motstridende hensyn. En dannet samfunnsborger er et menneske som i aktuelle saker både kan se de konkrete individer, de tunge strukturer og de historiske tradisjoner, uten å miste evnen til å handle ansvarlig.

Utfordringer for universiteters forskningsformidling

Universitetene skal ifølge lov og tradisjon bidra til den offentlige meningsdannelse med sin forskningsformidling til 'lekfolk'. Det er to hovedtyper av slik formidling: a) direkte formidling av kunnskaper, innsikter og tilnærminger fra et fagområde og b) friere, faglig basert deltakelse i den offentlige debatt, inklusiv det å sette nye saker på den offentlige dagsorden.

Mye diskusjon om forskningsformidling blir uklar fordi man tenker i foreldede forestillinger om en liten intellektuell elite og en stor, u(ut)dannet 'folkelig allmue'. I et samfunn hvor mellom 40 og 50 prosent av hvert nytt årskull får høyere utdannelse, kommer vi galt av sted hvis vi fanges av fortidens forståelsesformer. Lekfolket er dem som ikke er medlemmer av det aktuelle fag, og omfatter dermed de forskjelligste grupperinger, fra spesialiserte forskere i andre fag til folk uten høyere utdannelse. I denne forstand tilhører vi alle i nesten alle sammenhenger lekfolket. Som Karl Popper sa det for noen år siden: «Vi er alle like i vår uendelige uvitenhet.»

En av de viktigste utfordringene i dagens samfunn, er å popularisere for lekfolket i andre fag. Oversettelsesproblemene mellom de forskjellige familier av fag kan være betydelige, f.eks. oversettelser mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap . Når man beskriver utfordringen på denne måten, blir det lettere å se at forskningsformidling dreier seg om toveis kommunikasjon mellom kunnskapsrike personer innenfor forskjellige kunnskapsområder.

En begrunnelse for tradisjonene fra opplysningstiden går ut på at samfunnet opprettet spesialiserte, vitenskapelige institusjoner for å utforske områder av felles interesse i natur, samfunn og kultur. Denne spesialiseringen har ført til radikale framskritt i kunnskap og innsikt og lagt et kunnskapsgrunnlag for teknologiutvikling. Den spesialiserte virksomhet er i stor grad lukket for utenforstående, også for forskere fra andre fag. Det er et esoterisk område, med mange elementer som bare spesialister er interessert i og kan vurdere. Men samtidig utvikler man kunnskaper og innsikter som har allmenn interesse. Ifølge opplysningstidens perspektiv har vitenskapene et mandat som også omfatter det å bringe nye innsikter og helhetlige perspektiver tilbake til et ansvarlig publikum av samfunnsborgere.

Fagidioter

Moderne universiteter preges av en tiltakende spesialisering, mellom fag og innenfor fag. Innenfor fagene knyttes prestisje og resursser til spesialisert, nyskapende forskning Denne utviklingen kan gjøre det vanskelig å begripe komplekse problemer, som naturødeleggelse og sosial disintegrasjon. Hvis ikke slik tverrfaglighet stimuleres i de ordinære studiene, er det vanskelig å skape forståelse og interesse for slike overgripende spørsmål senere. Da kan man med rette kritisere spesialiserte forskere og universitetsutdannede for å være ‘fagidioter', som avskjærer seg fra de allmenne utfordringer vi møter som samfunnsborgere. Et av de temaene som diskuteres i mange land er derfor hvordan man skal skape mer kontakt og bedre balanse i dette feltet, innenfor fag, mellom fag og mellom vitenskap og samfunn. Utfordringen består i å integrere, for eksempel gjennom tverrfaglige forskningsprosjekter og studieopplegg eller ved å syntetisere, settes sammen kunnskap fra fragmenterte kunnskapsfelter (Boyer).

Formidlingen mellom forskjellige fagområder letter formidlingen ut av institusjonen. Slik diskusjon skaper også en form for tverrfaglig kollegakontroll, med likheter til den man har innenfor velfungerende disipliner. Dette kan styrke det dialogiske forhold til verden utenfor forskningen. Derfor bør evnen til oversettelse mellom delkulturer inngå i kravet både til akademisk og demokratisk dannelse. Vekten på saklig argumentasjon knytter sammen vitenskapelig og demokratisk dannelse.

Komplekse samfunn kan ikke klare seg uten statlige inngrep og velfungerende markeder, men heller ikke uten uavhengig menings- og viljesdannelse i et sivilt samfunn. Kommunikative dannelsesverdier i det sivile samfunn trues i dag av politisk-administrative og kommersielle verdier. Politisk-administrativ styring, instrumentell lobbyvirksomhet og markedsføring har trengt inn på områder som kan og bør styres av kraften i de bedre argumenter. Velfungerende liberale samfunn er avhengige av å opprettholde lønnsomhetsfrie soner, noe som ikke minst er viktig for et velfungerende næringsliv. Å legge til rette for tilstrekkelig allsidighet og egentyngde i offentlig diskusjon, er en av de store utfordringer i moderne samfunn.

Litteraturhenvisninger

Boyer, Ernest L. (1990): Scholarship Reconsidered. Priorities of the Professoriate. Carnegie Foundation, Princeton, NJ.

Engelstad, Fredrik, Carl Erik Grenness, Ragnvald Kalleberg, Raino Malnes (1998): Samfunn og vitenskap. Ad Notam Gyldendal, Oslo. Revidert utgave (se særlig kap. 11)

Habermas, Jürgen (1999): Kraften i de bedre argumenter. Ad Notam Gyldendal, Oslo (se særlig s. 113-136)

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Pedagogiske fag, Allmennpedagogikk Av Ragnvald Kalleberg
Publisert 1. feb. 2012 12:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere