Brennevinsavgifter berget Blindern

Universitetet i Oslo fikk stor glede av de drastisk økte apotekavgiftene under brennevinsforbudet i mellomkrigstiden. Dette var bare én av flere kreative måter man møtte den økonomiske krisen på. Førsteamanuensis John Peter Collett, forsker ved Forum for universitetshistorie, forteller i denne artikkelen om sist det var krisetid for universitetet.

Den storstilte Blindernreguleringen fra 1925 ble aldri realisert. I 1927 var hele utbyggingen truet av sparepolitikk, men universitetet viste evne til å slå tilbake.

Som alle andre offentlige virksomheter var Universitetet i Oslo sterkt preget av den økonomiske krisen som slo inn over Norge i 1920-21. Myndighetene møtte krisen med streng sparing i offentlig økonomi. Statens virksomhet hadde svellet ut under verdenskrigen. Nå ble kreftene satt inn på å stramme inn.

Kulturpause

'Kulturpause' er blitt stående som en overskrift over sparepolitikken slik den slo ut i utdannelse og forskning. Uttrykket ble formulert av Bondepartiets Johan E. Mellbye i Stortinget i 1927, i debatten om et forslag om et nytt professorat i historie. Sparepolitikken skulle prege statshusholdningen frem til slutten av 1930-årene.

Det ble en brå overgang fra vekst til stagnasjon. Tiåret fra 1912 til 1922 hadde vært en enestående vekstperiode i universitetets historie. Lærerstaben av professorer og dosenter var økt med 40 prosent. Store byggeprosjekter var realisert (blant dem museene på Tøyen og Universitetsbiblioteket), og i 1920 hadde Stortinget vedtatt at et nytt Fysisk institutt skulle bygges på Blindern, hvor det ble kjøpt inn tomt til et stort nytt universitetsområde.

Færre lærere, flere studenter

Sparepolitikken gjorde øyeblikkelig slutt på veksten i stillingstall. Fra 1923 til 1934 ble det opprettet fem nye professorater og ett dosentur, men samtidig ble to stillinger inndratt, og to professorater var dekket av midler utenom statsbudsjettet. Faktisk ble det en reduksjon av antall lærere, siden ledige stillinger ble stående ubesatt for å spare lønnsmidler. På det meste, i 1933, var ti professorater og dosenturer ledige. Det tilsvarte nesten 10 prosent av lærerstillingene. Samtidig ble driftsbudsjettene skåret ned.

Den faktiske reduksjonen av lærerstaben ble enda mer følbar ettersom den falt sammen med en sterk økning i antallet studenter. Studenttallet hadde ligget jevnt på 1500 i flere år før det begynte å stige mot slutten av verdenskrigen. I 1920-årene skjøt veksten voldsom fart. Studenttallet ble fordoblet fra 1920 til 1929, da det var kommet opp i 3600. Veksten fortsatte til over 4000 i 1934, og det ble liggende på dette nivå frem til 1940.

Stortinget sa nei til lukking

I den første del av perioden var søkningen særlig sterk til medisinstudiet. I 1922 hadde Det medisinske fakultet 700 studenter. Det tilsvarte en drøy tredjepart av det samlede studenttall og gjorde fakultetet til universitetets klart største, målt i antall studenter. En slik studentmasse mente fakultetet at det ikke hadde kapasitet til å gi ordinær undervisning, slik målene for legeutdannelsen var formulert. Det medisinske fakultet og kollegiet foreslo som en nødløsning å begrense adgangen til medisinstudiet. Forslaget fikk støtte av regjeringen, men ble nedstemt i Stortinget i 1923. Stortinget ønsket at alle universitetsstudier skulle være åpne. Som et kompromiss ble det vedtatt at bare hundre studenter skulle opptas til annen avdeling hvert år. Denne ordningen slo ut i store ventekøer og skapte mange problemer, og i 1939 foreslo universitetet på nytt at medisinstudiet skulle adgangsbegrenses. Dette ble vedtatt av Stortinget i april 1940. I den tiden myndighetene presset Det medisinske fakultet til å holde studiet åpent, fikk fakultetet bevilget bare é;n ny stilling over statsbudsjettet.

Fattige studenter

Det mangler ikke på samtidige utsagn om utstyrsmangel, plassmangel og vanskelige arbeidsforhold ved universitetet i krisetiden. Bildet blir verre hvis vi også tar med studentenes livssituasjon. Den økonomiske krisen gjorde det ytterligere vanskelig for studenter som ikke hadde en velstilt familie i ryggen. For mange av dem ble studietiden en ren nødstid.

Samtidig er det nødvendig å nyansere bildet av mellomkrigstiden som en ren krisetid. Budsjettene ble skåret kraftig ned, fra 3,6 millioner kroner i toppåret 1921-22 til 2,7 millioner i bunnåret 1933-34. Men samtidig steg pengeverdien som følge av regjeringens deflatoriske politikk. Målt i faste kroner var bevilgningene i 1933 femti prosent over bevilgningene i 1921. Denne regnemåten er imidlertid misvisende. Størsteparten av universitetets budsjett var bundet til lønninger og tilsvarende utgifter som ikke gikk ned tilsvarende det gjennomsnittlige prisnivå. Den vesentlige del av realøkningen i budsjettet gikk til en økning av de ansattes reallønn, som hadde vært kraftig beskåret under inflasjonen under verdenskrigen.

Redningsmannen Sem Sæland

Samtidig greide universitetet å slå tilbake de mest omfattende forslag om nedskjæringer. I 1927 satte regjeringen ned en komité; som skulle foreslå reduksjoner i budsjettene til universitetet og de vitenskapelige høyskoler. Blant punktene i mandatet var om professorater kunne inndras og om den planlagte bygging av Fysisk institutt kunne utgå. Dette ville i så fall true hele den planlagte Blindernutbyggingen, som universitetet hadde store forhåpninger til.

Universitetets representant i komiteen, professor i fysikk, Sem Sæland (rektor 1928-1936), greide å vende komiteen til universitetets fordel. Den leverte en overbevisende argumentasjon for at universitetet og landet trengte et fysisk og et kjemisk institutt på Blindern, og at ingen lærerstillinger ved universitetet var overflødige.

Komiteens anbefalinger ble tatt til følge. Bare to lærerstillinger ble varig inndratt, og byggearbeidene på Fysikk- og kjemibygningen på Blindern startet i 1930. Den stod ferdig i 1935. Da var allerede Farmasøytisk institutt og Institutt for teoretisk astrofysikk reist som de første bygningene på det nye universitetsområdet.

Lotteri, apotekavgifter og donasjoner

Byggene på Blindern demonstrerte samtidig hvordan universitetet var nødt til å gå nye veier for å finansiere store prosjekter. Institutt for teoretisk astrofysikk var bygd for en gave fra Rockefeller Foundation. Farmasøytisk institutt var bekostet av Apotekavgiftsfondet. Fysikk- og kjemibygningen var dels bekostet av Apotekavgiftsfondet og dels av Pengelotteriets overskudd. Ikke noe av byggesummen var bevilget over statsbudsjettet.

Apotekavgiftsfondet kom med det største bidrag. Det hadde lenge vært planer om et farmasøytisk institutt knyttet til universitetet, hvor farmasøytene kunne få en organisert utdannelse. Planene var utsatt til apoteknæringen selv kunne skaffe pengene gjennom innbetalte avgifter. Rett etter første verdenskrig skjøt Apotekavgiftsfondets inntekter i været. I de årene det var brennevinsforbud i Norge, kunne brennevin lovlig bare selges på resept gjennom apotek. Dette slo ut i kolossal økning av apotekenes omsetning og fortjeneste, og noe av fortjenesten ble inndratt i form av høyere apotekavgift. Med brennevinspengene kunne planene om Farmasøytisk institutt bli til virkelighet. Siden farmasøytene også skulle få undervisning ved Fysisk og Kjemisk institutt, fikk universitetet utvirket at Apotekavgiftsfondet dekket en tredjedel av byggesummen for Fysikk- og kjemibygningen. I tillegg gikk Stortinget med på å la universitetet få del av Pengelotteriets overskudd, som ble holdt utenom statsbudsjettet.

Rikfolk betalte forskningen

Institutt for teoretisk astrofysikk ble bekostet av Rockefeller Foundation, som disponerte rockefellerfamiliens kolossale gaver til vitenskapelig forskning. Rockefeller Foundation finansierte flere forskningsoppgaver ved Universitetet i Oslo - i tillegg til astrofysikk blant annet innenfor genetikk og sosialøkonomi. Bidraget til Institutt for teoretisk astrofysikk var knyttet til Svein Rosseland, som hadde et stort navn internasjonalt. Rockefeller hadde også forutsatt at instituttet gav arbeidsrom til Vilhelm Bjerknes, Halvor Solberg og Carl Størmer. Her skulle fire av verdens fremste geofysikere sikres gode arbeidsvilkår. Rockefeller Foundation gav bidrag til en stor regnemaskin - en differensialanalysator - som ble bygd i instituttet. Da den stod ferdig i 1938, ble den regnet for å være en av de største matematikkmaskiner i verden. Slike bidrag kunne oppnås på områder hvor norske forskere var internasjonalt anerkjent.

Gaver kom også fra norske rikfolk. Johan Throne Holst, grunnleggeren av Freia Chokoladefabrik, gav midler til et professorat og et institutt for ernæringsforskning. Han ga også midler til sosialøkonomisk forskningsarbeid. Professoratet i ernæringsforskning var det andre gaveprofessorat universitetet hadde mottatt. Det første var et professorat i forsikringsrett bekostet av forsikringsnæringen.

Den største gaven som universitetet mottok i mellomkrigstiden, var et bidrag fra skipsreder Wilhelm Wilhelmsen til oppførelse av et nytt bakteriologisk institutt. Kaptein Wilhelm Wilhelmsen og Frues bakteriologiske institutt ble reist på Rikshospitalet i 1940.

Professorer med nese for penger

Noen forskere viste særlig talent for entreprenørskap, for å skaffe midler til forskning. Professor Theodor Thjøtta hadde gjennom personlige kontakter utvirket gaven fra skipsreder Wilhelmsen. Andre forskere oppnådde støtte fra offentlige kilder. Marinbiologen Johan Hjort bestyrte et statlig institutt for hvalforskning vegg i vegg med Institutt for marin biologi. Geokjemikeren Victor Moritz Goldschmidt var siden krigsårene formann i Statens råstoffkomité; som gav midler til utstyr og forskningsassistanse.

Vesentlige bidrag kom fra forskningsfond som var satt av i de pengerike årene rett etter verdenskrigen, og som steg i verdi ettersom kronen ble mer verd. Statens forskningsfond av 1919 finansierte Institutt for sammenlignende kulturforskning, som gjorde det mulig med store forskningsprosjekter, blant annet innenfor studiet av kaukasiske språk hvor professor Alf Sommerfelt fikk en fremstående posisjon.

Et sterkt universitet

Krisetiden er derfor også en tid hvor Universitetet i Oslo stod sterkt på en rekke fagområder. Som eksempler i tillegg til dem som allerede er omtalt, kan nevnes historikeren Halvdan Koht, teologen Sigmund Mowinckel og juristen Fredrik Stang som internasjonalt kjente navn. De to senere nobelprisvinnere Odd Hassel og Ragnar Frisch ble knyttet til universitetet i disse årene.

Mellomkrigstiden ble en periode for faglig fornyelse. I 1930-årene ble universitetet et laboratorium for nye tanker om hvordan vitenskapen kunne bidra til å forme et nytt samfunn, hvor tilsvarende kriser ville være ukjente. Sosialøkonomer, pedagoger, medisinere, jurister og andre bidro til det idé;messige grunnlag for en velferdsstat styrt etter vitenskapelige prinsipper. I arbeidet for å avhjelpe studentenes problemer ble det også gitt en modell for løsning av sosiale problemer. Studentsamskipnaden i Oslo fra 1939 ble en modell for etterkrigstidens institusjonsbygging.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800) Av John Peter Collett
Publisert 1. feb. 2012 12:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere