print logo

Få er «alternativt religiøse»

Religionssosiologen Pål Repstad, professor ved Høgskolen i Agder og professor II ved Universitetet i Oslo, har diktet og kommentert ytterligere to portretter av typiske religiøse personer i dag.

Sigrun (snart 50) er full av motstridende følelser overfor kirken. (Ill.-foto: Ståle Skogstad)

Sigrun:

Sigrun nærmer seg 50, men holder seg godt. Hun vokste opp i en sørlandsby, var ivrig med i kristelige barneforeninger, senere i laget og i ungdommens misjonsforening, satt i styrer, arrangerte turer og gledet seg når noen nye kom med i bussen til leirstedet. En slags indre distansering begynte vel på gymnaset, men det var først da hun flyttet til Oslo og begynte å studere, at hun gikk i religiøs passivitet. På gymnaset fikk hun noen følelsesmessige og tankemessige problemer med fortapelsen, og hadde ikke noe å stille opp da en skoleflink og litt truende humanetisk innflytter stilte spørsmålet i et frikvarter om hvordan en allmektig Gud kan tillate all lidelsen i verden og likevel være full av kjærlighet. Men teologi var tross alt noe hun ikke var så sterkt engasjert i.

Opprøret hennes mot den pietistiske foreningsarven var først og fremst et livsstilsopprør. Hjemme ble hun nektet å gå på kino, unntatt hvis det var garanterte naturfilmer eller filmatisert bibelhistorie - som for øvrig kunne være ganske saftig i cinemascope og rødlige farger. Det ryktes blant opprømte venninner at hun hadde gått med leppestift sammen med ikke-kristne i byen på kino en kveld, og hun kjøpte etter hvert flere plater med Beatles enn med kristne tostemte sangduoer fra de indre bygder. Da interessen for tungetale kom til byen og bønnemøtene ble lengre, fikk hun det ikke helt til. Hun syntes det var flaut å holde vitnesbyrd, og hun følte at de ordene hun hadde lært å si, ble for store i munnen hennes.

Da hun kritiserte musikkvalget og møteopplegget i ungdomsforeningen overfor en litt eldre mannlig leder, beklager jeg å måtte si at han taklet det uklokt og stilte spørsmål ved om hun ikke egentlig var på vei bort fra Gud. Hun hadde ikke akkurat tenkt så grunnleggende, men kom etter hvert til at det var kanskje det hun var. Etter å ha følt seg som en tilkortkommer i forhold til kristne krav et par år, begynte hun gradvis å oppdage at hun egentlig var uenig i ganske mange av de herskende normer og oppfatninger i miljøet. Men hun hadde stadig nesten alle vennene sine der, og det var som sagt først da hun skulle etablere seg som student i Oslo, at ukene gikk uten at hun tok kontakt med de lagsvenninnene som hadde reist året i forveien.

I Oslo skjedde det mye sist på 60-tallet, og hun var snart politisk aktiv langt ute på venstrefløyen - inntil hun gikk i passivitet også der etter at hun hadde avsluttet studiene og fått jobb i Oslo-skolen. Det å trekke seg ut av det politiske liv, hadde forresten mange likhetstrekk med tilbaketrekningen fra det kristelige foreningslivet, tenkte hun siden.

Nå er hun tilbake i byen hun trodde hun hadde forlatt for godt, passe lykkelig gift og med to tenåringsbarn, yrkesaktiv som ungdomsskolelærer og med noen gode venninner, men uten kontakt med de jentene som ble boende i byen og som fortsatte med kristelig arbeid. Hun har forsiktig og litt nervøs nærmet seg kirken igjen, først på noen kirkekonserter i byens romslige hovedkirke, så på noen familiegudstjenester i sin egen bydel, der ungene sang, falskt og vidunderlig, bak transparenter som for opp og ned mellom himmel og jord. Fremdeles kan hun som ikke spesielt radikal feminist krympe seg over hva prester kan prestere å skrive i avisen om feminisme, homofili og gjengifte (et ord hun bare finner i kaldt kristelig debattspråk), men hun har truffet folk som ikke er så ulik henne i kirken, og hun ble aldri ferdig med Jesus. I alle årene etter gymnaset ba hun nærmest ordløse bønner når noe var vanskelig, og hun hadde et åndelig liv der Gud og Jesus, kjærlighet og omsorg, men også skyld og tilgivelse befolket hennes indre landskap. Det har vært et høyst privat åndelig liv, som hennes hyggelige, men etter hvert noe fjerne og religiøst helt likegyldige ektemann aldri har fått se inn i. Hun ser at det er mye som kan bringe ungdommer ut på skråplanet i den moderne byen, og ved siste valg stemte hun Kristelig folkeparti, full av motforestillinger, glad for at det er hemmelige valg i Norge, og med sterk anger da hun noen uker senere så en fjernsynsdebatt om kirkemøte og homofili. Men det er noe med verdier som venstresiden ikke helt har fått tak på, tenker hun. Hun er ellers full av motstridende følelser i forhold til kirken. Det beste er å kunne sitte i en kveldsgudstjeneste og slippe prekenen. men samtidig ser hun jo at det faktisk er hyggelige og omsorgsfulle folk i miljøet, noen av dem har tilmed selvironi. Hun føler ingen trang til å skifte ut sitt nåværende travle udramatiske liv med barn, lærerjobb og gode venninnetreff og fly på møter flere kvelder i uka. Hun lurer på om det går an å gå til gudstjeneste og nattverd av og til, uten å måtte ta hele pakken av kirkekaffe, ferdige meninger og atferdsmønstre.

Fakta rundt Sigrun

Ifølge Religionsundersøkelsen i 1991 sier omtrent 4 av 10 spurte at de har vært aktive i religiøse sammenhenger, men at de har sluttet med det. De fleste av disse har vært aktive i barne- og ungdomsarbeid og har gått i passivitet som tenåringer eller i begynnelsen av 20-åra.

Religionsundersøkelsen viser også at mange av de som har trukket seg tilbake fra organisert kristen aktivitet, ikke kan peke på noen spesiell grunn til det. Men av de som oppgir en grunn, er det omtrent dobbelt så mange som peker på miljømessige forhold som de som peker på trosproblemer. Noen av de som går i passivitet, kommer tilbake igjen til organisert kristenliv i forbindelse med oppdragelse av egne barn, for eksempel som medhjelpere og tilhørere i kristne barnekor, som speiderledere og lignende. En kvalitativ intervjuundersøkelse om religiøs passivisering, Fra ilden til asken av Pål Repstad (Universitetsforlaget 1984), tyder på at kvinner som går i passivitet i langt større grad enn menn beholder en privat kristentro.

Linda:

Linda (18) er søkende og følger seg tiltrukket både av sjamanisme, astrologi og stille kirkerom. (Ill.-foto: Ståle Skogstad)

Linda er 18, har den islandske artisten Bjørk som favoritt, fryser store deler av året på navlen for skjønnhetens skyld og ville skåre høyt på enhver meningsmåling om sympati for alternativ religiøsitet. Hun jobber i kiosk på kveldene, leser alle horoskopene i alle ukebladene hun selger og ser X-files og andre okkulte serier hvis hun ikke jobber. Hun har vært forelsket i en pakistansk gutt og slitt seg igjennom noen sider i Koranen i den forbindelse, og samtidig er det fineste hun vet når bestemor på landet synger salmer. Hun forbinder neppe noe med ordet postmoderne, men hun lever det ut, på sitt vis. Hun synes Jahn Teigen er forholdsvis teit når han legger ut i Allers om sitt forrige liv, men lurer litt selv på hva hun kan ha vært. Linda har nylig tegnet abonnement på bladet Alternativt nettverk. På interrail, som hun fikk lov til for første gang i fjor, gikk hun alltid inn i åpne kirker, tente lys og tenkte på bestemor, gamle kjærester og nye muligheter. Fremdeles er hun med sin mor på kirkegården på julekvelden, nyttårskvelden og allehelgenssøndag og tenner lys på bestefars grav. Hun har hatt alternativt livssyn på skolen og lurte en stund på å la seg døpe, men fant ut at hun mest ville gjøre det for å tirre sine overveiende humanetiske foreldre, så hun lot være. Hun er åpen for at det er mer mellom himmel og jord enn en ser til daglig. Men samtidig har hun bare latter til overs for at et par av hennes mer rølpete klassekamerater ble omtalt som satanister i lokalpressen for tre år siden, fordi de hadde drukket pils og deretter skåret et kors opp-ned i treverket på gravkapellet. Hun vet bedre, de er nokså ynkelige smågutter som skal tøffe seg. Året etter hadde de nazistøvler, til mødrene deres omsider så tegnene og ordnet opp. Nå er de igjen alminnelig rølpete ungdom uten spesielt ideologisk ekstrautstyr, og det er i grunnen slik Linda har sett på dem hele tiden.

Linda har funnet ut at hun er en åttendedel same og har lånt bøker på skolebiblioteket om sjamanisme. Hun synes det høres kult ut. Tanken har streifet henne at det kanskje er noe i slekta som hun er kalt til å føre videre, men hun tenker nok også at det må være ganske kjedelig å sitte der og tromme i timevis, så hun har slått fra seg tanken om å gå på kurs. I det siste har hun tenkt mye på hva hun skal bli. Noe med mennesker, tenker hun. Hun har fått en brosjyre for et kurs i healing, men det virket litt uklart hvilke yrker det kvalifiserte til. Dyrt var det også, så nå heller hun mer og mer til å prøve å komme inn på barnevernsstudiet på høgskolen i hjembyen. Det blir nok det. Men først vil hun på en lang interrail!

Fakta rundt Linda

Mens det er en klar tendens til at kristen tro og deltakelse i kristen aktivitet stiger med alderen, er interessen for alternativ religiøsitet sterkest blant ungdom. Mange hevder at interessen for alternativ religiøsitet har økt i de senere år. Det er imidlertid vanskelig å si noe presist om dette på grunn av manglende sikre data før vår egen tid. Interessen for teosofi, antroposofi og andre «alternative «retninger går over hundre år tilbake, og i vår tid er det nok lett å få et overdrevent bilde av interessen i befolkningen. Mediene fokuserer gjerne på det eksotiske og ekstraordinære, og det hender konservative kristne ledere overdriver omfanget av de alternativreligiøse strømningene for å vekke til kristent motengasjement. Religionsundersøkelsen fra 1998 viser at 3 % av befolkningen er helt sikre på at mennesker kan ha levd et tidligere liv, mens 2 % leser horoskoper regelmessig og synes det er viktig. Andelen i befolkningen som er interessert i alternativ religiøsitet, synes å være lavere i Norge enn i andre land i de nordlige deler av Europa.

Ordliste til portrettene

Alternativt nettverk

Norsk tidsskrift etablert i 1992, opplag i 1999 16 000. Utkommer annenhver måned og er et viktig forum for alternativ religiøsitet, healing, selvutvikling, astrologi m.v. Tidsskriftet utgjør en viktig annonserings- og dialogplass for dem som tilbyr kurs, gruppevirksomhet osv. innenfor alternativ religiøsitet. Det må sies selv å ha bidratt til utformingen av slike retninger i Norge, blant annet ved i sin redaksjonelle profil å betone koblinger mellom økologisk ansvar og alternative livstolkninger.

Fortapelsen

En sentral forestilling, særlig i den vekkelsespregede utformingen av den kristne tradisjon, går ut på at mennesker står overfor valget mellom å bli frelst og å gå fortapt, og at dette valget vil få følger for livet etter døden. De mer konkrete utformingene av hvordan f. arter seg, har variert ned gjennom kirkehistorien og i ulike kristne miljøer. Til tider har den kristne forkynnelse utpenslet ganske konkrete, billedrike og skremmende tilstander av f., med ulike former for tortur og med innslag av folkereligiøse elementer. I økende grad har imidlertid kristne forkynnere betont det symbolske ved bilder av f., og markert at f. først og fremst er et liv uten Gud. En i norsk sammenheng mindre utbredt variant av læren om fortapelse, er den såkalte annihilasjonslæren, som går ut på at de som ikke blir frelst, blir utslettet etter døden og ikke har noen eksistens. Det finnes også andre oppfatninger i kirkens historie om livet etter døden, jfr. den sk. apokatastasislære om at Gud i siste instans vil frelse alle. I nyere norsk kirkehistorie ble f. et sentralt diskusjonstema i den sk. helvetesstriden på 1950-tallet, der hovedaktørene var biskop Kristian Schjelderup og professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet.

Laget

Dagligdags forkortelse for lokalavdelinger av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, stiftet i 1924 etter teologisk uenighet i det daværende Norske Studenters Kristelige Forbund ved Universitetet i Oslo, der den liberale formannen Kristian Schjelderup ble utfordret av den konservative professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet. Schjelderup ble gjenvalgt, og mindretallet brøt ut og dannet en ny organisasjon. L. ble snart større enn Forbundet, både i antall medlemmer og antall virksomhetssteder og har vært det siden, men har hatt noe stagnerende medlemstall i de senere år.

Vitnesbyrd

Muntlig bekreftelse av kristendommens betydning og verdi, gjerne i form av tale eller sang, og gjerne med vekt på erfaringer om hva kristendommen har betydd for en personlig. Å holde v. har tradisjonelt vært et innslag på møter i kristne sammenhenger i Norge, særlig i frikirker og kristelige organisasjoner. En vanlig utforming av v. har vært å ta utgangspunkt i et bibelsitat og utdype hva bibelordet har betydd i ens eget liv.

Er Linda for lett og Sigrun for tung?

Pål Repstad intervjuet av Johan L. Tønnesson

Apollon: - Din eneste representant for alternativ religion er en jente med naken navle som framstår som en «light-utgave» av de religiøse. Hvor representativ er hun?

Repstad: - Vi har forskningsmessig belegg for å hevde at det finnes svært få personer i Norge med et dyptgripende forhold til alternativ religiøsitet. Det er vanlig at deres engasjement er ganske privat og flyktig. Noen av mine kolleger har ellers påpekt at de «alternative» ofte er mer konsumenter enn kirkegjengerne: Den organiserte religionsutøvelsen, om du vil, foregår i bokhandler og på kurs i stedet for i gudshus.

Apollon: - Er din egen skepsis med på å danne dette portrettet?

Repstad: - Nei, selv har jeg sans for Linda. Hun er søkende og langt fra fanatisk. Jeg tror ikke det fra min side er snakk om en kirkelig basert skepsis til noe ukirkelig, jeg håper iallfall ikke det i en faglig sammenheng. Men det kan nok tenkes at det mer er den lett aldrende professor som er overbærende overfor et meget ungt menneske, jeg ser det når jeg nå leser igjennom mitt eget portrett av Linda. Hvis jeg ellers skal trekke inn personlige synspunkter, mener jeg nok at tilhengere både av kristendom og humanetikk bør kunne gjøre felles sak mot det bevisst irrasjonelle og verdensfravendte som kan prege enkelte «alternative».

Apollon: - Det har foregått en debatt mellom deg og det religionsvitenskapelige miljøet ved Universitetet i Bergen om hvordan dere forskere forholder dere til alternativ religiøsitet.

Repstad: - Ja, vi har hatt en liten disputt. Det er drevet mye god forskning om alternativ religion i Bergen, men jeg har kritisert miljøet for å gjøre fenomenet viktigere enn det er. Forskerne har skrevet ting som kan tolkes slik at dette er omfattende og voksende former for religiøsitet, og jeg har ment at vi også må interessere oss for tallenes tale. Den talen viser at «Linda» tilhører en liten minoritet.

Apollon: - Du har portrettert to kvinner denne gang. Hvilke forskjeller har du funnet på kvinner og menn?

Repstad: - Selv om kvinnene er mest religiøst engasjert, er ikke forskjellene særlig store når vi spør hva kvinner og menn tror på. Men at kvinner er mer aktive i organisert religiøst liv, er godt stadfestet. Her er det for øvrig en selvforsterkende tendens: Kvinnedominerte miljøer rekrutterer flest kvinner.

Apollon: - Er det kvinners natur å være religiøse?

Repstad: - Jeg tror ikke naturforklaringer har noe for seg her. Men i og med at kvinner jevnt over har flere omsorgsoppgaver enn menn, kommer de tettere inn på slike grunnleggende prosesser som at nytt liv blir til eller ebber ut. Med omsorg for syke følger også opplevelsen av hjelpeløshet. Alt dette er egnet til å aktivisere religiøse tanker og følelser.

Apollon: - I forrige nummer presenterte du den trofaste bedehuskvinnen Tomine (80). Kommer Sigrun til å bli en ny Tomine på sine eldre dager?

Repstad: - Det er lite sannsynlig. For Sigrun har vært i opposisjon nettopp til det Tomine står for. Hvis Sigrun skal begynne å vanke på bedehuset, må nok bedehuset endres ganske kraftig først.

Apollon: - Hva gir Sigrun selv som forklaring på sin trofasthet mot Jesus? Hun har jo både vært venstreradikal aktivist, feminist og skuffet iakttaker av kirken ...

Repstad: - Jeg tror hun vil skille ganske sterkt mellom Jesus og kirken. Hun lar ikke Jesus hefte for alt galt kirken har gjort. Sannsynligvis er hun glad i å lese om Jesu opprør mot fariseer og skriftlærde.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Språk og kultur, Teologi og religionsvitenskap, Teologi Av Pål RepstadTekst: Johan L. Tønnesson
Publisert 1. apr. 1999 00:00