Ikke Norge i svart-hvitt, men grått

De aller fleste nordmenn gikk aktivt mot den tyske okkupasjonsmakten under den annen verdenskrig. Svært mange kjempet og falt. Bare en ytterst fåtallig gruppe svek sitt land ved å samarbeide med tyskerne og endog kjempe på den tyske side. Er ikke dette riktig, professor ved Historisk institutt, Øystein Sørensen?

Den desidert største gruppen norske krigsofre var sjøfolk, altså krigsseilere. - De er virkelige helter! (Foto hentet fra verket «Handelsflåten i krig 1939-1945» 1995.©

  • Ikke helt. I Norge eksisterer en altoverskyggende konsensusforestilling om denne delen av vår historie: Det er klart hvem som er helter og hvem som er skurker - en holdning jeg som alminnelig norsk samfunnsborger deler med deg. Men som historiker synes jeg det er viktig å modifisere en enkel svart-hvitt-tolkning. Sett i en større sammenheng slapp Norge billig unna krigens redsler. Om lag 10 000 personer mistet livet som følge av krigshandlinger i løpet av en krig som anslagsvis krevde 50 millioner menneskeliv totalt. Den desidert største gruppen norske krigsofre var sjøfolk, altså krigsseilere. - De er virkelige helter!
  • Men selv om relativt få ble drept, var det da mange som kjempet med livet som innsats?- Nei, det var relativt få nordmenn som var involvert i praktisk motstand, og enda færre i væpnet motstand. Det finnes riktignok eksempler på sivile aksjoner, de mest kjente blant lærere og prester. Bildet av folks hverdag er som regel langt inne i skyggenes dal når en snakker om krigen. Hvorfor? Kanskje fordi svært mange tilpasset seg på ulike måter. De fleste var nok motstandere av det tyske regimet, men prøvde likevel å leve sitt liv i fred og ro. Særlig interessant er det å se på forskjellige grupper mennesker i ulike perioder av krigen. Fra okkupasjonen i april og ut året 1940, foregikk det mye rart. Da var det mange som sa og gjorde ting de egentlig ikke burde sagt og gjort, slik vi nettopp har fått et eksempel på i den nye Gerhardsen-biografien. Holdningsmessig markert motstand mot tyskerne var mye klarere mot slutten av krigen enn den var til å begynne med. Denne siden ved okkupasjonshistorien er lite omtalt.
  • Men de norske kollaboratørene var da ikke så mange?- Et sted mellom 5000 og 7000 nordmenn kjempet på den tyske side under krigen. Omkring 50 000 nordmenn var medlem av Nasjonal Samling (NS). I en befolkning på tre millioner, er det faktisk ganske mange. Nazismen hadde en større prosentvis oppslutning i Norge enn i mange andre land. Dette er også et område hvor det gjenstår mye forskning. Hva disse menneskene mente og hva de gjorde, er det viktig å skaffe kunnskap om, spesielt med tanke på fenomener vi misliker i vår tid, som nynazismen. Jeg synes det har vært litt for lett å diabolisere den norske nazismen og den norske kollaborasjonen. Medlemmer av NS blir altfor ofte framstilt som særlig onde og særlig dumme. Det må være mulig både å mene at dette er et fenomen man ikke liker og samtidig skaffe seg nøktern kunnskap om fenomenet.

Et annen side ved okkupasjonshistorien som jeg gjerne hadde sett at det var mer offentlig debatt om, og som det framfor alt bør forskes mer på, er rettsoppgjøret etter krigen, i juridisk så vel som i moralsk forstand. I det norske rettsoppgjøret ble det foretatt enkelte grep, det kanskje viktigste var at medlemskap i NS ble kriminalisert. Medlemmene ble gjort kollektivt ansvarlige for skader og tap partiet var skyldig i. Det er ganske spesielt i et større, europeisk perspektiv. Fienden, skurkene, forræderne ble dermed en lett avgrensbar, håndgripelig gruppe. Men det var nok også mange "gode nordmenn" som gjorde mye i løpet av okkupasjonstiden som man egentlig burde ha gått kraftig etter i sømmene. Noen ble riktignok dømt, men det var påfallende få av dem. Mange hadde produsert viktige varer for tyskerne og tjent penger på dette. En gruppe som unngikk tiltale, var norske arbeidere på tyske installasjoner. På Værnes anla norske arbeidere flyplass til bruk for tyske kampfly mens krigshandlingene pågikk for fullt i Nord-Norge.

Om man er trygg på egne holdninger, burde det ikke være noe som helst problem å nyansere dette svart-hvitt-bildet. Ta for eksempel sosialpolitikken: På visse områder var det stor overensstemmelse mellom NS-regimet og demokratiske regjeringer i Norge både før og etter krigen når det gjaldt synet på sosiale reformer. Visste du at barnetrygden ble innført av NS-regimet?

Schizofreni - den siste gåtefulle sykdom ...

Illustrasjonsfoto

Foto og montasje: Ståle Skogstad

- Fortellingen om Dr. Jekyll, legen som eksperimenterer med å skille sine gode og onde sider og inkarnerer sine mest djevelske instinkter i en skikkelse han kaller Mr. Hyde, står for meg som inkarnasjonen på en spaltet personlighet. Er det ikke dette som er schizofreni, dr.med. Håvard Bentsen?

- Nei. Schizofreni er ikke spalting mellom forskjellige personligheter. Det finnes nok noen schizofrene som tror at de er to personer, men disse er ytterst få. Schizofreni betyr spaltet sinn. Det var den sveitsiske psykiateren Eugen Bleuler (1857-1939) som skapte dette uttrykket. Han var opptatt av oppløste sammenhenger mellom mentale funksjoner, for eksempel mellom vilje og forstand eller følelse og forstand.

- Dette med spaltet personlighet er bare én av flere utbredte misoppfatninger om schizofreni. Da jeg gikk ut fra medisinstudiet for 18 år siden, trodde jeg for eksempel at det å utsettes for dobbeltkommunikasjon kunne føre til at en ble schizofren. Det har vært en masse romantiske forestillinger i litteratur og film om denne sykdommen. I "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" og "Gjøkeredet" blir hovedpersonen framstilt som schizofren, men uten å være det, i hvert fall ikke etter dagens kriterier på schizofreni. Snarere lider han av en personlighetsforstyrrelse.

- Det er blitt sagt at schizofreni, som rammer mellom en halv og én prosent av den voksne befolkningen, er den mest gåtefulle av alle sykdommer. Det har sammenheng med at hjernen er vårt desidert mest komplekse organ. Tenk bare på at det finnes en million milliard synapser, altså koblinger mellom nerveceller. Det har vært en veldig utvikling i løpet av 1980- og 1990-tallet når det gjelder forståelsen av fenomenet schizofreni.

- Ja, hvordan forstår man schizofreni i dag?- Eugen Bleuler var i sin tid svært opptatt av forstyrrelser i måten å tenke på. Dagens forskere er blitt stadig mer bevisst at schizofreni først og fremst dreier seg om grunnleggende problemer med å bearbeide informasjon. I et foredrag en amerikansk nevropsykolog holdt nylig, gikk det fram at så mange som 85 prosent av pasientene med en schizofreni-diagnose til enhver tid har en eller annen form for kognitiv forstyrrelse. Det dreier seg blant annet om sviktende arbeidshukommelse. Du slår opp et nummer i telefonkatalogen, gjentar det inne i deg, ringer - og så forsvinner nummeret fra minnet ditt. En med schizofreni vil typisk ha vansker med å få til dette. I diagnostikken legges svært stor vekt på vrangforestillinger og sansebedrag. Nå viser det seg at bare om lag 40 prosent av pasientene til enhver tid har denne typen symptomer.

- Schizofrene er en svært sammensatt pasientgruppe. Det gjelder årsakene til forstyrrelsene, som en regner med er 2/3 arvelig betinget, så vel som utformingen av dem. Faktisk kan det være slik at to personer som begge har fått diagnosen schizofreni, ikke har noen symptomer felles - det er ikke rart det blir forvirring!

- Mange pasienter mangler evnen til å skjelne mellom indre og ytre stimuli. De tar sine egne tanker for å være stemmer som kommer utenfra. Et typisk, men ikke nødvendig tegn på sykdommen, er opplevelsen av at kropp, tenkning og følelser blir styrt utenfra, for eksempel av stråling. Et annet typisk symptom er bisarre vrangforestillinger, som det å være født samtidig med Kristus eller ha tre hjerter. Blant andre symptomer er passivitet og følelsesmessig matthet.

- Behandles ikke schizofrene med store doser sløvende piller?- Når en pasient er svært urolig og voldsom, kan det nok forekomme. Men ellers er dette nok en misforståelse. I dag er vi opptatt av at pasienten skal kunne leve best mulig blant andre mennesker. Det betyr at hun ikke skal sløves ned. Vi gir derfor lavest mulig effektive dose medikamenter. Dessuten er psykososial behandling meget viktig. Det mest virksomme er å jobbe med familiene. Jeg har drevet forskning på de pårørendes reaksjoner. Det viser seg at høy grad av kritikk er svært uheldig. Det å hjelpe familien til å leve sammen på en mer støttende og mindre kritisk måte, gjør at det går vesentlig bedre med pasienten.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800) Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 12:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere