Innsamling av folkemusikk: Kunst eller vitenskap?

- Når man skal samle inn og skrive ned folkemusikk, kan man være kunstner,vitenskapsmann eller begge deler, sier professor Tellef Kvifte ved Norsk Folkemusikksamling.

Tellef Kvifte, selv både musiker og musikkviter, mener det er viktig å vite når man er kunstner og når man er forsker. Foto: Ståle Skogstad

- I Norge har vi to tradisjoner for innsamling og bearbeidelse av folkemusikk. Disse kan grovt sett kalles den kunstneriske og den vitenskapelige. Catharinus Elling (1858-1942) kan stå som representant for den første. For ham, og mange andre nasjonalromantikere, er det om å gjøre å formidle folkemusikken som en samling kunstskatter. «Det gjelder at stille Melodien paa Benene», har han uttalt. Man bryr seg ikke mye om hva utøveren faktisk gjør, men er først og fremst på jakt etter den gode melodi. O.M. Sandvik (1875-1976) kan stå som eksempel på en mer vitenskapelig tradisjon. Han forsøkte å notere det han hørte, og så fonografen og lydopptak som et viktig fremskritt for å unngå oppskrivernes unøyaktigheter.

- Er den kunstneriske tradisjonen nå nedkjempet av dere musikkvitenskapere?

- Nei, det gis fortsatt ut bøker som står klart i den nasjonalromantiske, kunstneriske tradisjonen. Utgivelsen av materiale fra Edvard Bræins etterlatte samlinger av folkemusikk fra Nordmøre i 1990 står for eksempel klart i den kunstneriske tradisjonen. Den nye, store serien «Slåtter for vanlig fele» fra vårt institutt, er derimot vitenskapelig orientert og forsøker å fortelle så mye som mulig på trykk om hvordan musikken faktisk utøves.

- Hvor plasserer du Eivind Groven?

- Han var både kunstner og vitenskapsmann. Men i notasjonen av den inuittmusikken som Helge Ingstad tok opp på bånd, bestreber Groven seg på å gjengi best mulig hva utøveren faktisk synger. En annen sak er at utgangspunktet han hadde for sine analyser, ikke lenger er særlig aktuelt for dagens musikkforskere. Det gir seg blant annet utslag i at mange i dag vil legge mye større vekt på å forstå musikken i dens sosiale og kulturelle sammenheng, også om man er opptatt av svært musikktekniske forhold slik Groven var.

- Du spiller selv både hardingfele og sjøfløyte, i tillegg til at du er jazzmusiker. Er ikke du også kunstner?

- De fleste musikkforskere er selv utøvere på ett eller annet nivå. Det er ingen ulempe i det vitenskapelige arbeidet ­ for meg oppleves det faktisk som en nødvendig forutsetning for å være forsker. Men det er selvsagt viktig å vite når man er kunstner og når man er forsker og holde det klart for seg selv og sine mulige lesere. Det er når kunstneren utgis for å være forsker og forskeren utgis for å være kunstner, at problemene oppstår.

Emneord: Språk og kultur, Musikkvitenskap Av Johan L. Tønnesson
Publisert 1. feb. 2012 12:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere