Nord-Sør-samarbeid fyller 20 år

Det lille ordet 'likeverd' Enquete med 14 forskningsledere - Langt utover i 80-årene ble et likeverdig eller gjensidig samarbeid med et fattig universitet i Sør sett på som ren idealisme og som en noe tvilsom affære av mange universitetsfolk, skriver Inger Johanne Røste i denne artikkelen. Hun er rådgiver for Nord-Sør-samarbeidet ved Universitetet i Oslo.

Inger Johanne Røste er rådgiver i Seksjon for internasjonale programmer i Studie- og forskningsadministrativ avdeling, Universitetet i Oslo. Foto: Hanne Buxrud)

Nod-Sør-samarbeidet - det som tidligere ble kalt samarbeid med 'Den tredje verden' eller med 'utviklingslandene' - fyller 20 år i år. Ideen om et slikt samarbeid oppstod i en gruppe hovedfagsstudenter som kalte seg Interessegruppe for internasjonale utviklingsstudier, midt i de politisk bevisste 70-årene. Studentene var av den oppfatning at universitetets ledelse ikke tok sitt ansvar overfor 'Den tredje verden' på alvor, og etterlyste et bevisst engasjement fra universitetets side. Rent konkret ønsket de undervisning og veiledning i internasjonale utviklingsstudier. I fellesskap organiserte de det ukentlige U-landsseminaret og utga en egen skriftserie. Etter hvert vokste ideen fram om et organ ved universitetet som kunne være pådriver for forskning og undervisning på dette feltet. Rådet for internasjonale utviklingsstudier ble opprettet ved kollegievedtak i 1977 og kom for alvor i gang med eget sekretariat i mars 1979.

I de 20 årene som er gått, har barnet hatt mange navn, og med hver ny rektor har det fulgt en reorganisering. Men kjernen har vært den samme: Et sekretariat som har arbeidet gjennom et råd med representanter for hele universitetet, også Studentparlamentet. Selv om aktiviteten har favnet vidt, har samarbeidet med akademiske institusjoner i utviklingsland vært hovedbeskjeftigelsen helt fra starten.

Kontroversielt

Bak drøftingene om et slikt samarbeid høsten 1979 lå utfordringene fra FNs konferanse om vitenskap og teknologi for utvikling samme år. Her ble i-landenes forskere pålagt ansvar for å endre den skjeve fordeling av forskningsressursene i verden. 'Aktivistene' ved Universitetet i Oslo slo likeverdigheten fast som et sentralt prinsipp: Man skulle arbeide seg fram mot en ny modell for forskningssamarbeid og annet intellektuelt samarbeid som skulle bryte med den ulikhet og dominans som hadde hatt så lange tradisjoner. Prinsippet var kontroversielt. Langt utover i 80-årene ble et likeverdig eller gjensidig samarbeid med et fattig universitet i Sør sett på som ren idealisme og som en noe tvilsom affære av mange, både universitetsfolk og ansatte i bistandsadministrasjonen.

Begeistret rektor

Men det var også mange som etter hvert så at dette var veien å gå. Da rektor Inge Lønning i 1987 hadde besøkt blant annet universitetet i Zimbabwe - som var den første samarbeidspartneren - skrev han begeistret i sin reiserapport:

Den type institusjonssamarbeid som er opprettet mellom universitetene i Zimbabwe og Oslo, ser ut til å være en modell det er verdt å satse på i framtiden. Det er en modell som ivaretar det grunnleggende prinsipp om gjensidighet og likeverd, som utviklingen av kontakter mellom forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Den tredje verden bør bygge på. (...) Universitetets rolle i utviklingsproblematikken og bearbeiding av de ulike fagene i en helt annen samfunnsmessig kontekst enn vår, gir interessante tverrfaglige problemstillinger som utvilsomt kan ha en stimulerende effekt i våre egne fagmiljøer.

Ved Universitetet i Oslo begynte man nå å diskutere behovet for nasjonal koordinering på dette feltet. Liknende ideer opptok flere av de andre norske universitetene, og i 1987 nedsatte Universitetsrådet Nasjonalt utvalg for utviklingsrelatert forskning og undervisning, NUFU. Ikke minst takket være iherdig innsats fra Universitetet i Bergen, kom en finansieringsavtale på plass med Utenriksdepartementet. Rammebetingelsene for avtalen ble lagt av samtlige institusjoner i fellesskap. For Universitetet i Oslo ble et tiår med tenkning rundt likeverdig Nord-Sør-samarbeid en god ballast, i tillegg til de praktiske erfaringene med Zimbabwe. I ettertid kan det synes som om Oslos største fortjeneste her var å tviholde på det lille ordet 'likeverdig'. For heller ikke i denne forsamlingen vakte dette ordet særlig entusiasme. Begrepet 'likeverd' skulle imidlertid i de følgende år også bli NUFUs varemerke.

Uviss framtid

En tyveåring vil naturlig nok ha blikket rettet framover. Hva ønsker jubilanten seg av et helt ubeskrevet århundre? Det store ønske ville være å bli overflødig. At 'u-land' ikke var 'u-land' lenger og at Universitetet i Oslo kunne organisere sitt forskningssamarbeid med alle verdens universiteter etter samme mal. Dagens situasjon gir ikke særlig grunn til optimisme i så måte. Økonomisk krise preger svært mange av de land i Afrika hvor vi har våre viktigste samarbeidsuniversiteter. Lave lønninger ved universitetene tvinger mange lærere til å ta annet lønnsarbeid i tillegg til universitetsjobben eller får de universitetsansatte til å søke arbeid innen privat sektor. Universiteter i land med høyere lønn trekker også kapasitet fra de fattigste universitetene.

Demokrati og menneskerettigheter står også i fare i mange av disse landene. I Zimbabwe har det for eksempel den siste tiden vært flere brudd på menneskerettighetene, og mange røster har talt for at norsk bistand burde trekkes tilbake. I slike situasjoner er det viktig med støtte til det sivile samfunn gjennom et universitetssamarbeid, slik at dette står sterkere mot diktatoriske overgrep. Det er da en virkelig forstår det aspekt ved NUFU-avtalen som verdsettes så høyt fra Sør, nemlig at finansieringen av samarbeidet foregår uten statlig innblanding. NUFUs samarbeidsmodell støtter disse universitetenes autonomi og akademiske frihet overfor politiske myndigheter. I tillegg til økonomisk krise og overtramp mot demokrati og menneskerettigheter, kommer en lang rekke andre problemer, blant annet aidsspøkelset, som river ned mye av det som er bygd opp og også hemmer universitetenes kapasitetsoppbygging.

Håp

Men bildet er langt fra bare mørkt. Ser vi på vårt første samarbeidsuniversitet, University of Zimbabwe, har dette gjennomgått en dramatisk forandring i løpet av de siste 18 år. Ved frigjøringen i 1981 hadde dette universitetet bare noen få tusen studenter, de fleste hvite, og en lærerstab som i hovedsak var av europeisk opprinnelse. I dag er studenttallet ca.12 000, de fleste er svarte, og universitetet er forsynt med lokale lærere på alle nivåer. Til tross for at alle våre samarbeidsuniversiteter sliter med magre ressurser og har en skrikende mangel på lærebøker og det meste av utstyr, vet tyveåringen at samarbeidsprogrammene med Universitetet i Oslo er viktige byggestener i en tross alt positiv utvikling. Tyveåringen har også observert at ved eget universitet har kunnskapene om landene i Sør økt betraktelig i løpet av denne perioden. Forskernes/lærernes deltakelse i samarbeidsprogrammer spiller over i undervisning og veiledning og kommer på denne måten studentene til gode, som i dag har en langt større sjanse enn tidligere til å ta sine hovedfags- eller doktorgradsoppgaver i relasjon til samfunn i Sør.

Det sies ofte at vitenskapen er internasjonal og at vitenskapens verden er é;n. Dette blir imidlertid bare en myte så lenge den fattige del av verden ikke har egen forskningskompetanse og selv kan definere sine problemer og finne strategier for å løse dem.

Et universitet skal ha og ta mange utfordringer. Også solidaritetens.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk Av Inger Johanne Røste
Publisert 1. feb. 2012 12:14 - Sist endret 2. jan. 2014 09:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere