Naturvitenskapens tapte ære

Avisene melder det ofte, men det er ingen nyhet lenger: Elevene velger vekk realfagene i skolen. I alle fall de 'harde', de med mye teori, mange formler og mye matematikk. Bølgen av bortvalg brer seg oppover i systemet, færre velger naturfaglige og tekniske studier og yrker. Hvorfor? Svein Sjøberg er professor i naturfagenes didaktikk ved Universitetet i Oslo. Han er utdannet fysiker og pedagog

«... være upersonlig og objektiv, ha avstand til det man studerer, forholde seg kaldt og rasjonelt, ikke blande følelser og engasjement (...) ingen vil bli slik. Aller minst jentene.»

Særlig er det jentene som svikter. Få land har så store - og økende - ulikheter mellom jenters og gutters studievalg som i Norge. Bortvalget skyldes neppe at norske elever har fått overdoser med realfag; for statistikken er helt klar: Ifølge statistikk fra både OECD og UNESCO er det ingen land som har færre timer naturfag på ungdomstrinnet i grunnskolen enn Norge.

Jeg vil i dette innlegget argumentere for at svikt i tillit og rekruttering rett og slett kan ha gode grunner og naturlige forklaringer. Kanskje er det mange som velger seg vekk på grunn av det de vet og ikke på grunn av det de ikke vet? Kanskje er deres møte med vitenskapens kunnskaper, verdier, idealer og ideologier slik at det fungerer som en vaksine mot videre studier - og ikke som en appetittvekker?

Ungdom kan ha ulike grunner til å tenne på realfagene. Noen ser mulighetene til gode jobber og høy lønn. De fleste i denne gruppen er gutter. For dem er det ikke noe problem. De vil alltid komme, og de har i dag minst like gode grunner som før. Men det er vel ikke bare denne type rekrutter og en slik type motivasjon De naturfaglige og teknologiske miljøene (NT-miljøene) ønsker seg - eller som samfunnet trenger?

Liten plass til nysgjerrighet

Andre tenner på andre sider ved naturvitenskapen. Noen drives av nysgjerrighet, de vil se sammenhenger, de søker forklaringer, de er fascinert av det å stille spørsmål og søke svar. Denne drivkraften ligger jo nær opp til naturvitenskapens idealer og selvbilde, det er slike egenskaper som er viktige i forskning og i industrien. Men fanger vi slike ungdommer med dagens skole og utdanning? Er det slik de unge møter naturvitenskapen i sin skole og sine studier? Neppe - eller kanskje tvert imot! Få fag er så preget av 'riktige svar' som naturfagene. I skole og studier dreier disse fagene seg ofte om en sosialisering til å akseptere faglig autoritet - ikke til å tvile på den. Sjelden er det rom til egne undersøkelser, sjelden er det rom for tvil og skepsis. Og filosofiske funderinger og historiske eksempler er i beste fall anekdotisk krydder, i verste fall uønsket utenomsnakk. Studenter med slike idealer og forhåpninger blir sjelden tent av sine møter med naturfagene i skole og høyere utdanning. Store naturvitere har ofte bekjent: «Jeg valgte vitenskapen til tross for undervisningen - ikke på grunn av den! »

Brustne idealer

Andre trekkes til naturvitenskapen ut fra dens verdier og idealer. De har sett på naturvitenskapen som fornuftens kamp mot overtro og myter. De har sett på forskerne som antiautoritære og modige, som kjettere som har våget å avsløre fordommer og overtro. For dem har vitenskapen blitt oppfattet som en frigjørende kraft, forskerne som fanebærere på de undertryktes side. Slik var det kanskje en gang: Vitenskapens dristige tanker utfordret makt og autoritet, enten den var verdslig eller åndelig. Mange måtte til og med lide for sine kjetterske ideer. Og forskere framskaffet kunnskaper som ble tatt i bruk for å gi folk et bedre liv.

Dette bildet av naturvitenskapen er det ikke mange som har i dag. Få unge søker til naturvitenskapen fordi den oppfattes som en kompromissløs fanebærer for kunnskap, sannhet og rettferdighet. Vitenskapen har for lengst mistet sin uskyld og sin glorie. Først i Hiroshima, senere på utallige slagmarker og i det daglige liv. I dag blir omtrent all verdens elendighet hengt rundt halsen på vitenskapen og teknologien. Med rette eller urette. Forurensningen, rovdriften på ressursene, degraderingen av miljøet. Og forskeren som person oppfattes ikke som en kjetter og oppvigler, men som alliert med makt og autoritet. Kjøpt og betalt av industri, stat eller militærvesen. Ingen dristig kjetter, men en lydig forskeriarbeider på statsregulativ. Kanskje ikke bare en misforståelse?

Vitenskapens verdier

Også andre verdier eller ideologier i naturvitenskapen kan by på problemer. Idealene i vitenskapen innebærer at man skal være upersonlig og objektiv, ha avstand til det man studerer, forholde seg kaldt og rasjonelt, ikke blande inn følelser og engasjement. Slikt står sentralt i vitenskapens etos, men kan fortone seg som svært problematisk hvis det presenteres som 'idealer' som er gyldige også på andre områder. Riktig galt kan det gå hvis disse idealene blir oppfattet som en beskrivelse - ikke av vitenskapens logikk og metode - men av forskeren som person. Og da er slaget om elevenes sjeler tapt. For ingen vil bli slik. Aller minst jentene.

Mange elever kan også bli frustrert ved at det de oppfatter som viktig, blir definert som uvedkommende eller uviktig i naturfaget. Selv om man kan synes en regnbue og en snøkrystall er vakker, er det ikke dette som 'gjelds' i naturfaget. Også andre sider enn de estetiske er fraværende. Begreper som snill og god, riktig eller uriktig har ingen plass i den 'rene' naturvitenskapen. Naturfaget har stort sett klart å definere vekk alle de spørsmål som dreier seg om etikk eller sosiale konsekvenser. «Sikkert interessant nok - men ikke vårt bord.» Elever med interesse for estetikk, samfunn og moral blir neppe tent av skolens realfag.

Mad scientist

Noen og hver kan bli skremt av de tegningene ungdom lager når de tegner en 'typisk naturviter' og skriver om hva de gjør. Nesten alle tegner menn, ofte av typen Frankenstein eller mad scientist. Ofte er de onde eller gale. I vår del av verden er det knapt noen ungdommer som antyder at forskerne gjør noe godt for andre eller for samfunnet. Ingen skriver at de er gode, hjelpsomme eller snille.

Gjennom spørreskjemaer kan man nærme seg det samme spørsmålet på andre måter, og bildet blir enda klarere: Forskerne tillegges 'positive' trekk som å være intelligente, nøyaktige og arbeidsomme. Men verre er at de oppfattes som lukkede, egoistiske, kjedelige og autoritære. Spesielt fysikere og ingeniører. Betenkelig er det også at elevenes stereotype bilde av forskerne blir klarere jo eldre de blir - og jo lengre de er eksponert for realfagene i og utenfor skolen. Nok en misforståelse fra elevenes side, eller ...?

Enkel analyse gir enkle løsninger

NT-miljøene reagerer ofte noe furtent over den sviktende interessen og den sviktende tiltroen. Jakten på syndebukker erstatter selvransaking og analyse. Første alternativ er, som alltid når noe er galt, at det er skolen som 'har skylda', dernest er det presse og andre medier. Sjelden retter NT-miljøene søkelyset mot seg selv - sjelden vil de akseptere at ungdommen kanskje kan ha grunner til sin tvil og sin skepsis.

Noe patetisk er det også at NT-miljøene først blir interessert i skole, formidling og popularisering når det er noe som går galt - når rekrutteringen synker, når rykte og anseelse blir frynsete og bevilgningene uteblir. Da våkner plutselig interessen for en verden utenfor - for publikum. (For all del, her beises det med bred kost, det finnes mangfoldige unntak, men da er det mer snakk om personer enn institusjoner. Og den utadvendte virksomheten vekker ikke alltid begeistring blant fagkollegene.)

NT-miljøene definerer ofte sviktende interesse, kunnskap og rekruttering som mottakerens problem - ikke som sitt eget. Ofte tror de at det dreier seg om intellektuell latskap, uvitenhet eller desinformasjon. Løsningen blir like enkel som analysen: Vi må 'opplyse' de uopplyste, åpne øynene til de blinde. Vi må altså bli flinkere til å formidle vår kunnskap og vår forskning. Oppgaven blir da å lage kampanjer som kan få folk til å innse sin uvitenhet og skjønne at skepsis og tvil bare er basert på ignoranse og misforståelser. Med et slikt utgangspunkt er man nødt til å feile. Ingen liker å høre at de er dumme, og ingen liker å bli belært. Når kommunikasjonen er dårlig, er det ikke nødvendigvis mottakerens feil.

Svensk storsatsing

Bevares - også andre rike land har i dag problemer med rekruttering til realfag. Men Norge skiller seg likevel ut. Det er kanskje her det er verst - og det er i alle fall her det blir gjort minst. Det er i dag store nasjonale initiativer i en rekke OECD-land for å stimulere interessen for naturfagene blant ungdommen. USA har selvsagt satset stort, det samme har land som Tyskland og Portugal.

Våre nordiske naboland kan gi en interessant sammenlikning. Finland og Sverige har langt mindre problemer med rekruttering enn det vi har i Norge, både i skole og høyere utdanning. Likevel har begge land satset stort på å fremme interessen og heve kvaliteten på naturfag i skolen. Det finske prosjektet kalles LUMA, det svenske kalles NOT-prosjektet (Naturorientering Och Teknik). NOT-prosjektet var en femårig storsatsing på å fremme interessen for naturfag og teknologi blant svensk ungdom. Ikke fordi det var noen svikt (som i Norge), men fordi økningen ikke var stor nok!

I løpet av prosjektperioden har man satset på et bredt spektrum av ulike tiltak, og man har oppnådd mye. Flere ungdommer velger nå disse fagene i skolen. Samtidig har jenteandelen økt. Men selv om trenden er positiv, satses det nå på en ny femårsperiode. Nytt fra i år er at også matematikk får et tilsvarende prosjekt. Begge deler får noen titalls millioner kroner som grunnbevilgning.

Dannelse

Interessant er det at perspektivet i NOT har endret seg underveis. Grunnlaget for satsingen var en bekymring for rekruttering til industri og forskning. Man var opptatt av konkurranseevnen for et globalisert og høyteknologisk næringsliv. Man ville rekruttere flere og bedre ungdommer til denne sektoren. Dette perspektivet er selvsagt stadig til stede, men etter hvert har målene blitt bredere. Man er nå mer opptatt av realfagene som 'bildning', altså som dannelse. Nå tenker man også på demokratisk medinnflytelse og naturvitenskapen i kulturbildet. Det betyr også at det blir behov for noe mer refleksjon omkring utfordringene. Man har kommet til at det ikke er nok å lage aksjoner, kampanjer, møter og konferanser. Det er heller ikke nok å holde kurs for lærere og de som utdanner lærere. Man trenger å forstå hvorfor situasjonen er slik som den er: Hvorfor lar ikke unge mennesker seg tenne, friste og utfordre av naturvitenskapen? Hvorfor utvikler de ofte skeptiske og negative holdninger til naturvitenskap og teknologi? Hvorfor lar de seg så ofte rive med av mer eller mindre okkulte og kvasivitenskapelige alternativer? Og hvorfor ser det ut til at jenter - også de skoleflinke - i større grad enn gutter velger andre fag?

Veier videre

Selvsagt finnes det veier videre. Utgangspunktet må da være en vilje til selvransakelse - og en vilje til å se sine fag med noe andre øyne. For skolens fag har ikke oppstått av seg selv. De er laget av mennesker - og kan endres av mennesker. Selv ikke naturfagene er naturgitt. Noen ting er lagt vekt på, andre er neglisjert. Noen perspektiver er blitt viktige, andre skjøvet til side.

I skolens naturfag har vi lagt stor vekt på ren nytteverdi, og på å overføre mest mulig av vitenskapens kunnskaper til de arme elevene. Som begrunnelse har vi framhevet den praktiske nytten av denne kunnskapen. Men dette argumentet holder ikke vann. Vi har neppe praktisk nytte av kunnskap om fermioner, evolusjon og kovalente bindinger. Det er nesten frekt å påstå at kunnskaper i ren naturvitenskap vil hjelpe folk i en moderne hverdag. Dagens tiåringer lærer raskt å bruke pc-er, fjernkontroller og mobiltelefoner - mens naturvitere kan famle, til tross for kunnskaper i digitalteknikk og binære tallsystemer. Moderne teknologi er stort sett umulig å forstå, umulig å reparere, men uhyre enkel å bruke.

Jeg tror andre argumenter enn praktisk nytte er både bedre og viktigere. Da må vi finne fram ord som demokrati og kultur. Vi må snakke om dannelse. Og antakelig må vi være villige til å foreta grundige revisjoner av læreplaner, lærebøker og vår utdanning av lærere. Kanskje også av de framtidige forskerne.

Ulike trekk ved naturvitenskapen - og motsatsen til dette. Poengene er satt på spissen for å få fram kontrastene. Ikke all naturvitenskap kan karakteriseres på den måten som er gjort i tabellen, men naturvitenskapen har stort sett en rekke av disse trekkene. Skjemaet er hentet fra Svein Sjøberg: Naturfag som almenndannelse.

Les anmeldelsen av boka.

Vitenskapens idealerVitenskapens motsatsUpersonlig, ikke-involvering og avstand som et idealPersonlig engasjement, nærhet, involvering som et idealKald og ufølsomVarm og følsomVerdifri, nøytral, objektivVerdiladet, subjektivSkiller mellom ego og den ytre verdenEgen person som uatskillelig del av verdenVerden oppfattes som forståelig og rasjonellVerden oppfattes som irrasjonell, full av mysterier, uforståelig og utilgjengeligSekulær og verdslig virkelighetsforståelse: Ingen plass for myter, undere, mirakler eller guderReligiøs og sakral virkelighetsforståelse: En verden styrt av Gud, med plass for myter og undereAnalytisk, reduksjonistisk, helheten forstås via delsystemerHolistisk, verden kan best gripes som udelelig helhetHevet over det spesielle, abstrakt, teoretisk, universellKontekst-bundet, konkret, spesiell, unikVekt på empirisk belegg (evidens, bevis) og på systematisk testing av hypoteserVekt på personlige historier, egne opplevelser, kjente eksemplerSystematisk, konsistent, rigid, tolererer ikke anomalier og avvikUsystematisk, inkonsistent, fleksibel overfor motsigelser

Mange naturvitere blir forarget over at naturvitenskap ikke oppfattes som 'kultur'. Dette kom blant annet klart fram i et intervju med professor Olav Arnfinn Laudal nylig her i Apollon. Jeg deler denne bekymringen - men vil gjerne legge til at det er vi selv som må bære ansvaret for denne oppfatningen. Hvordan kan vi vente at elever utvikler respekt for de kulturelle og humanistiske sider ved naturvitenskapen når dette knapt nevnes i skolens naturfag? Og er det ærlig talt særlig bedre i universitetenes undervisning?

Men naturvitenskapen som kultur bør spille en nøkkelrolle i undervisning i realfag. Det må bli viktig å få fram at naturvitenskap og matematikk er blant våre største kulturprodukter. Vitenskapens verdensbilde har endret menneskets oppfatning av verden og vår egen plass i den. Vitenskapens historie er vevd tett sammen med annen historie, både den materielle, filosofiske og kunstneriske. Skal slikt behandles i skolens naturfag, kreves det store endringer. Det må bygges inn et kulturelt, historisk og filosofisk perspektiv, og man må legge vekt på de store ideene, de som i bokstavelig forstand har endret vår verden. Kanskje må mye av dagens fagstoff kastes ut.

For demokratiets skyld

Et annet perspektiv er det demokratiske. De fleste av dagens politiske utfordringer involverer naturfaglig og teknologisk innsikt. Ikke sånn å forstå at de politiske spørsmålene kan og bør avgjøres på 'vitenskapelig' grunnlag - men slik at grunnleggende innsikt i naturvitenskap i alle fall kan hjelpe oss med å sortere bløff fra fakta, hjelpe oss til å velge hvem og hva vi vil tro på. Bare enøyde teknokrater mener at vitenskap og teknikk er nok til å kunne avgjøre energipolitikk, vern av natur og ressurser osv. Poenget er at kunnskaper i alle fall bør ligge til grunn for beslutningene, de må inngå i de verdimessige og politiske vurderingene.

Viktigere er det kanskje at noen av de vitenskapelige idealene ligger nær opp til idealer i et demokrati. Blant idealene er respekten for argumenter og evidens, troen på at man i fellesskap kan arbeide mot konsensus. En kritisk og rasjonell grunnholdning er like viktig i vitenskapelig virksomhet som demokratisk debatt. Stikkord som selvstendighet, objektivitet, autonomi og rasjonalitet er sentrale i både vitenskap og demokrati. Slike stikkord forbindes også med begrepet dannelse. En dannet person bør holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Med et kulturelt og et demokratisk perspektiv kan naturfag gjenvinne en plass som et dannelsesfag. Skal naturfagene gjenvinne sin tapte ære, er det kanskje langs slike dimensjoner vi må tenke. Men kanskje snakker vi da om et annet naturfag enn det elever og studenter møter? Skal man finne veier videre, må NT-miljøene se dette som sitt eget problem - og kanskje trenger vi en norsk parallell til det svenske NOT-prosjektet.

Svein Sjøberg er professor i naturfagenes didaktikk ved Universitetet i Oslo. Han er utdannet fysiker og pedagog. Han leder forskningsprosjektet Naturvitenskap, teknologi og allmenndannelse (finansiert av Norges forskningsråd),hvor flere doktoravhandlinger nærmer seg avslutningen: Erik Knain skriver om ideologier i naturfaglige læreplaner og lærebøker, Stein Dankert Kolstøe ser på hvordan elever hanskes med spørsmål hvor vitenskapelig kunnskap knyttes til etiske verdier. Marianne Ødegaard skriver om folks forståelse av bioteknologi og kombinerer bruk av data fra en større europeisk spørreundersøkelse med rollespill i sin forskning.

Bokanmeldelse av Svein Sjøbergs bok Naturfag som almenndannelse.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Fagdidaktikk Av Svein Sjøberg
Publisert 1. feb. 2012 12:14 - Sist endret 2. jan. 2014 09:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere