Semiotikk er uunnværlig

Semiotikken – eller tegnvitenskapen - er en kjernevitenskap i alle disipliner som studerer mennesket. Semiotikken tar mål av seg til å vise hvordan mennesker skaper kultur og at de på den måten omformer og overskrider sine naturgitte forutsetninger.

Denne tegningen, som tegnerens far har underlagt en semiotisk analyse, forteller om forholdet mellom far og sønn.

I det jeg skal skrive den artikkelen om semiotikk som Apollons redaktør så velvillig har bestilt, tar jeg - for å skaffe meg et slags tradisjonelt retorisk utgangspunkt - en rask titt i de innføringsbøker på Examen philosophicum i samfunnsfagene og humaniora som for ikke så lenge siden ble gitt ut på Ad Notam/Gyldendal. De er alle sammen skrevet av tilsatte ved Universitetet i Oslo og er i bruk ved undervisningen her. I slike og tilsvarende verker skrevet for studenter på ulike nivåer, forventer man selvsagt å få presentert grunnleggende kunnskap for et vitenskapelig studium. I innføringsbøkene finner jeg overhodet ingenting om semiotikk - og nesten ingenting om sentrale semiotikere. Heller ikke nevnt er den kjensgjerning at semiotikken kanskje har levert noen av de mest gjennomarbeidede, reflekterte og omdiskuterte bidragene til det som kan bli en vitenskap om hvordan menneskene skaper mening og kultur, hvordan de forstår seg selv og sine omgivelser og hvordan de kommuniserer denne meningen med andre mennesker.

Men hvorfor skulle jeg forvente å finne noe om semiotikk i slike aktuelle bøker? Var ikke semiotikken en av flere humanistiske moteløver importert til de vitenskapelige marker takket være 68-generasjonens besatte opptatthet av ugjennomtrengelig, ordgytende og ufolkelig teori? Bør ikke denne løven avlives é;n gang for alle og hermetiseres på det vitenskapszoologiske museet sammen med 68-generasjonens andre rare importerte dyr - eller eventuelt sendes tilbake dit den kom fra - Paris og slike steder?

Ingen losje-virksomhet

Verken i Norden eller i verden for øvrig er semiotikken lenger noen moteretning. Men det er likevel for drøyt å kalle den vitenskapelige aktivitet som semiotikere bedriver i dag, for noe «lidt logeagtigt» - dette er den litt overbærende metafor som vitenskapsteoretikeren Søren Kjørup bruker for å gi mening til semiotisk virksomhet i sin bok Menneskevidenskaberne (1996).

Det er riktigere å si at semiotikken er i en institusjonaliseringsfase. Her i Norden har det de siste årene blitt opprettet institutter og vitenskapssentra for semiotikk både i Danmark (Odense og Århus), Sverige (Lund) og Finland (Imatra). Det er arrangert en rekke nordiske forskerkurs, og det er dannet en nordisk forening for semiotikk (Nordic Association for Semiotic Studies) som har arrangert fem nordiske forskerkonferanser innenfor disiplinen. Mange nordiske doktoravhandlinger de siste årene - flere av dem ved norske universiteter - har hatt en eksplisitt semiotisk orientering. Sett i lys av disse aktivitetene og resultatene må nok den form for usynliggjøring som vi ser eksempel på i de nevnte innføringsbøkene, betegnes som litt pussig.

Hva er det så som gjør semiotikken til en sentral vitenskapsdisiplin - og etter all sannsynlighet en viktig teorileverandør for menneskevitenskap også i framtida? For å svare på dette, må vi først spørre: Hva er det semiotikerne undersøker?

For det første hvordan vi mennesker omskaper våre naturlige forutsetninger til en sammenheng, som - for de av oss som skaper sammenhengen - framstår som meningsfull og organisert.

For det andre undersøker semiotikeren de mange og mangfoldig tolkede meningsbaserte kulturelle formene som gjør virkeligheten tilgjengelig for oss i vår bestemte kultur og livssituasjon.

Dette er selvsagt ikke semiotikerne alene om å studere. Det er derfor ikke særlig overraskende at de ofte blir beskyldt for å være en slags vitenskapsimperialister som forsøker å kolonisere andres fag. For å skaffe seg innsikt i den spesifikt semiotiske tenkemåten, bør en konsentrere seg om den første av disse undersøkelsesgjenstandene: menneskets skaping av mening.

To plan som samhandler

For en semiotiker utgjøres grunnlaget for menneskelig tenkning i samhandlingen mellom minst to plan eller dimensjoner: et uttrykksplan, som er materielt og sansbart, og et innholdsplan. Hver for seg har ikke disse planene semiotiske egenskaper, de tilføres gjennom samhandlingen. Kroneksempelet på slik interaksjon er språkets evne til å konstituere forutsetningene for å skape og forme mening i menneskets bevissthet. Språk består som kjent av flere plan: blant andre et plan for lyder eller skrift, et »leksiko-grammatikalsk» plan og et betydningsmessig (semantisk) plan. Den russiske psykologen Vygotskij har beskrevet hvordan framveksten av mentale prosesser er innvevd i språkets og andre tegnsystemers organisering. Denne samhandlingen kaller han semiotisk mediering. Vygotskij - og mange andre semiotikere med ham - hevder at bruken av språket er et semiotisk redskap som i løpet av vår kognitive utvikling endrer måten bevisstheten fungerer på. Utviklingen fra grunnleggende til høyere bevissthetsprosesser er formet og mediert av språket.

Mange medier

Men menneskesinnet er ikke bare »semiotisk mediert» av språket. Hvordan bevisstheten arter seg, varierer med det semiotiske systemet som det skapes mening med. Det er ikke det samme å skape mening med hverdagsspråk som det er å skape mening med for eksempel bilder. Å skape mening med et maleri, kan ikke uten videre oversettes til eller reduseres til mening skapt med hverdagsspråket som redskap.

En annen grunnleggende tenkemåte som særpreger semiotikken, er at formingen av bevisstheten ikke kan skilles fra den praksisen som bevisstheten blir til i, og som den så bidrar til å utvikle videre. Når vi skaper mening med språk eller med bilder, er det fordi vi ønsker å samhandle på en forståelig måte med andre mennesker som også bruker språk eller bilder for å skape mening. Vi inngår i en dialog med våre medmennesker. Vår individuelle bevissthet er derfor forankret i sosiale aktiviteter og er på grunnleggende måter preget av dette.

La meg illustrere semiotisk mediering med to eksempler. Det første har å gjøre med hvordan vi bruker skalaer som redskap for å skape kvalitetsskjønn - altså hvordan vi i skoler og på universiteter setter karakterer for å vurdere prestasjoner. Det andre handler om hvordan barn gjennom sine tegninger skaper mening som de ikke nødvendigvis er i stand til å konstruere med det hverdagsspråket de har til rådighet.

Karakterskalaen som tegn

Som uttrykksplan for kvalitetsvurderinger basert på skalaer, bruker vi altså såkalte karakterer. Mitt eksempel er hentet fra den videregående skolen der en 7-delt skala brukes, med 6 som beste resultat og 0 som det dårligste. Som uttrykksplan har en slik skala visse egenskaper. I den videregående skolen brukes en ordinalskala. Den viser en rekkefølge mellom tallene i skalaen. Men skalaen har ikke like enheter eller sant nullpunkt. Det kan altså være lengre avstand mellom 4 og 5 i skalaen enn mellom 3 og 4.

Hvordan skaper man et kvalitetsskjønn med en slik skala som redskap? Eller, formulert semiotisk, hvordan skapes et innholdsplan med karakterskalaen som uttrykksplan? Skal man forstå hvordan kvalitetsbegreper skapes med utgangspunkt i en ordinalskala, kan man ikke se bort fra den sosiale praksisen som kvalitetsarbeidet er en del av. En del av meningen kan skapes ved hjelp av offentlige måldokumenter, slik som en læreplan. Men meningen kan også påvirkes av hvordan sensoren eller læreren forstår det allmenne nivået på de prestasjonene han eller hun skal vurdere. For eksempel at é;n lærer opplever klassen som har skrevet tekstene som en typisk 3-er-klasse, mens enn annen lærer vurderer den som en typisk 4-er-klasse.

Tabell

Figurene viser hvordan to ulike bedømmere som vurderte det samme utvalget tekster i avsluttende eksamen i norsk hovedmål 1992 og brukte den samme skalaen som uttrykksplan, skapte hvert sitt innholdsplan med kvalitetskategorier (s=standardavvik).

Selv om de to bedømmerne hadde noenlunde samme forståelse av uttrykksplanet, var altså ikke innholdsplanet likt formet hos dem. Jeg skal ikke gå videre inn på dette interessante punktet, men understreke at en kvalitetsforståelse ikke kan utvikles uten en form for semiotisk mediering. Uten et eller annet uttrykksplan ville det ikke la seg gjøre å forme kvalitetskategorier.

Når barn tegner tegn

Et helt annet uttrykksplan er skriftlige spor som former tegnsett som er såkalt ikoniske. Det innebærer at de på en eller annen måte likner noe i de deler av vår virkelighet som vi kan se med øynene våre. Det betyr selvsagt ikke at bilder er identiske med det de likner, men at de likner for é;n eller flere dimensjoner. Fotografier er gode eksempler på ikoniske bilder.

I barnetegningen ovenfor ser vi hvordan et barn har forsøkt å skape mening ved hjelp av bilder som semiotisk redskap. Hvilken mening som skapes med denne tegningen, krever, som vi skal se, innsikt i den sosiale praksisen som bildet er blitt til i. Takket være bildets ikoniske trekk, kan vi i tegningen kjenne igjen noe som likner på mennesker. Dem er det to av. Det ene mennesket befinner seg i sentrum av bildet, mens det andre finner vi nederst til venstre i tegningen. Det første mennesket ser ut som om det smiler, mens det andre har derimot en litt sur munn. I hvert fall er dette de konvensjonelle tolkningene av uttrykkene: J og L

Sosial praksis i barnetegning

Ved siden av mennesket nederst finner vi for øvrig noe som likner en bil. Øverst i tegningen derimot ser vi noe som likner et tre og kanskje et dyr. Som pappa for den meget unge mannen som har skapt denne teksten, er jeg forholdsvis kompetent til å kunne forstå den mening som barnet forsøkte å skape. I bildet har tegneren pekt på meningen ved at visse trekk med ikoniske egenskaper fungerer som såkalte indekser på meningen.

I akkurat dette tilfellet er det forholdet mellom far og sønn som gis mening. Ved hjelp av denne tegningen forsøkte min sønn å forhandle om innholdet i den sosiale relasjonen mellom seg selv og meg. Utgangspunktet for forhandlingen var at jeg pleide å fortelle eventyr (indeksert i tegningen med bildene av dyret og treet). Disse eventyrene ble min sønn fryktelig redd av å høre. Nå ville han snu på flisa og gjøre meg redd isteden. Det var hans tur til å fortelle en skummel historie. Derfor står han nå i midten av tegningen og smiler, mens jeg står redd og engstelig (nedovermunnen) i periferien og hører på. At det er jeg som har nedovermunn, framgår av bilen i bildet som identifiserer meg - meningskategorien «pappa» er altså gitt ytterligere mening som «individet som kjører bil».

I dette eksempelet er det altså en sosial relasjon som medieres semiotisk. Igjen er det viktig å understreke at skapingen av mening ikke kan ses isolert fra det uttrykksplanet som ble brukt i meningsskapingen. Barnet tenkte i bilder og var for øvrig heller ikke uten videre i stand til å skape denne spesielle meningen i språk.

Vi har her foretatt en liten undersøkelse av samspillet mellom tegnsystemets innholds- og uttrykksplan. Den andre undersøkelsesgjenstanden i semiotikken er som nevnt: »De mange og mangfoldig tolkede meningsbaserte kulturelle formene som gjør virkeligheten tilgjengelig for oss i vår bestemte kultur- og livssituasjon». For mange som har et forhold til semiotikken, har denne siste undersøkelsesgjenstanden vært forstått som semiotikkens egentlige, men det ene studiet bygger på det andre. Semiotikken er i så fall både studiet av de tegnsystemene - eller «kodene» som mange kaller det - som skal til for å skape kulturelle former, og de kulturelle formene selv, om det nå er bygninger, litterære verk, musikkstykker, stortingsproposisjoner eller samtaler.

De to eksemplene våre skal vise hvordan utviklingen av semiotiske grammatikker eller koder henger nær sammen med den semiotiske medieringen. Som redskap for etableringen av en gjensidig forståelse mennesker imellom, er hverdagsspråket uovertruffent. Det oppsiktsvekkende med (verbal)språket som redskap for semiotisk mediering, er at vi mennesker forstår hverandre så godt som vi gjør når vi bruker det, ikke at vi misforstår hverandre, eller ikke i det hele tatt forstår hva våre medmennesker mener når de uttrykker seg i lyd eller skrift. Og gjør man é;n av delene, er det bare å snakke eller skrive mer, så skapes grunnlaget for forståelse etter hvert.

Kjernevitenskap

Ingen andre vitenskaper enn semiotikken er i stand til å studere både semiotisk mediering, meningsskapende samhandling, utviklingen av normer for meningsskaping så vel som resultatet av meningsskapingen - tekstene - uansett om det er bilder, karakterskalaer eller språk meningen skapes med. Dermed tar semiotikken mål av seg til å vise hvordan mennesker skaper kultur og at de på den måten så å si omformer og overskrider sine naturgitte forutsetninger og den naturen de omgis av. Derfor blir semiotikken en kjernevitenskap i alle disipliner som har mennesket som studieobjekt.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag Av Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap
Publisert 1. feb. 2012 12:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere