Sollys kontra drivhuseffekt

Vi viser til artikkelen ”Kritisk sollys på klimadebatten” av astrofysikerne Pål Brekke og Oddbjørn Engvold (heretter forkortet til B og E) i Apollon 3/98. Vi kan i hovedsak slutte oss til de kommentarene som er gitt i tilsvaret fra Seip og Fuglestvedt i Apollon 4/98, men vi vil gjerne være mer spesifikke på noen punkter.

Brekke og Engvold er svært misfornøyd med den plass sola har fått i vurderingene til FNs klimapanel (IPCC) og viser til danske forskere som mener at de kan påvise en sammenheng mellom skydekke og solflekk-syklus. Vi finner at grunnlaget for denne hypotesen foreløpig er temmelig tynt. Selv om effekten skulle være reell, er det vanskelig å se hvordan den skulle kunne endre IPCCs konklusjoner.

Innen klimaforskningen er det alminnelig godtatt at de klimavariasjonene man har observert i vårt århundre, har mer enn bare é;n årsak. Man regner med bidrag fra endret solstråling, vulkaner, utslipp av drivhusgasser, aerosolpartikler osv. Man har også gode grunner til å tro at en stor del av endringene skyldes svingninger som hav/atmosfære-systemet lager helt av seg selv uten hjelp utenfra. Av disse mekanismene kan man hevde at økningen i drivhuseffekt er den som er best forstått teoretisk. Her er man i det minste relativt enige om hvilket strålingspådriv man får. Hovedproblemet er at det er vanskelig å beregne hvilke klimaendringer dette pådrivet fører til, men det problemet har man også i forbindelse med varierende strålingspådriv fra sola (som man dessuten ikke kjenner). Det er derfor lite realistisk å tro at man skal kunne isolere de menneskeskapte klimaendringene i vårt århundre ved først å bestemme de naturlige endringene. Det er viktig å være klar over at teorien om global oppvarming ikke først og fremst er basert på observerte temperaturer, men på en teoretisk forståelse av fysiske prosesser.

I sin iver etter å oppvurdere solas betydning i klimadebatten, har B og E gått svært langt i å kritisere dagens klimaforskning. Her begår de flere klare overtramp. Vi finner det særlig villedende når de velger å bruke en kurve fra en debattbok av den kjente IPCC-kritikeren Fred Singer for å framstille den globale temperaturen. Denne kurven, som pussig nok bare går fram til 1984, avviker klart fra de kurver som er publisert i den vitenskapelige litteraturen. Grunnen er at Singer har valgt ut et lite antall målestasjoner med den begrunnelse at disse skulle være spesielt lite påvirket av urbaniseringseffekten. Alle som har arbeidet med dette problemet, har imidlertid tatt hensyn til denne effekten. Ikke minst viser data fra verdenshavene et annet forløp enn Singers kurve. Apollons lesere er blitt grovt villedet dersom de tror at denne kurven representerer vår beste viten.

Generelt er Brekkes og Engvolds artikkel et godt eksempel på det debattkaos som verdens politikere ville måtte forholde seg til dersom de ikke hadde et rådgivende organ som IPCC.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Geofag Av Arne Bratseth, ProfessorTekst: Trond Iversen, professorTekst: Ingolf Kanestrøm, ProfessorTekst: Jon Egil Kristjansson, Førsteamanuensus, Institutt for geofysikk, UiO
Publisert 1. jan. 1999 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere