Danning i støpeskjeen

- Det flerkulturelle samfunn og Internett gjør det nødvendig å tenke nytt om dannelse. Det er skolens oppgave å forenkle en komplisert verden og lære elevene å gjøre et pedagogisk begrunnet utvalg i informasjonsflommen, sier professor i pedagogikk, Lars Løvlie. Lars Løvlie har blant annet ledet det nasjonale prosjektet Skole-KULT under forskningsrådets forrige kulturforskningsprogram.

«Internett kan oppfattes som et enormt bibliotek, som et kjempemessig leksikon med et vell av søkeord, titler og diskusjonstemaer.»

- Det flerkulturelle samfunn og Internett gjør det nødvendig å tenke nytt om dannelse. Det er skolens oppgave å forenkle en komplisert verden og lære elevene å gjøre et pedagogisk begrunnet utvalg i informasjonsflommen, sier professor i pedagogikk, Lars Løvlie.

Lars Løvlie har blant annet ledet det nasjonale prosjektet Skole-KULT under forskningsrådets forrige kulturforskningsprogram.

Lars Løvlie er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo og opptatt av å gi dannelsesbegrepet et moderne eller, rettere sagt postmoderne, innhold. Han peker på at ordet dannelse igjen har fått sin plass i den skandinaviske, pedagogiske språkbruken etter en lang periode i språklig eksil. Ordet mangler riktignok i tekstene som lå til grunn for utdanningsreformene på 1990-tallet, der begreper fra bedriftstenkningen - som målstyring, effektivisering og kvalitetssikring - ble innført som en ramme for en prestasjonsorientert pedagogikk.

Det er særlig de seneste utfordringene i det flerkulturelle og digitale kommunikasjonssamfunnet som gjør at behovet for å diskutere dannelse har meldt seg med stor tyngde. Selv bruker Løvlie gjerne ordet ‘danning' fordi verbalsubstantivet assosierer mer til pedagogisk virksomhet og kommunikative forløp. Det å kunne håndtere kulturell forskjellighet og å danne seg et selvstendig og kritisk perspektiv på medieretorikken og informasjonsmangfoldet, ikke minst på Internett, er utfordringen for danningstenkningen i dag, mener Løvlie. Istedenfor å henfalle til elendighetsbeskrivelser av det teknologiske samfunnet, ser han interessante muligheter for danningen gjennom kulturmøter og på Internett. Han foreslår et utvidet danningsbegrep. Det har tre sider: den tradisjonelle innvielsen i kulturarven, den kritiske behandlingen eller resepsjonen av denne arven, og evnen til

å takle forskjellighet eller differens følelsesmessig og intellektuelt.

Det klassiske danningsbegrepet

Det opprinnelig nyhumanistiske danningsbegrepet ble særlig preget av den prøyssiske danningstenkeren og utdanningsreformatoren Wilhelm von Humboldt (1767-1835), og ga et viktig ideologisk bidrag til tanken om det borgerlige samfunn. Idealet for Humboldt var det selvstendige individet som av egen kraft setter scenen for sin danningsprosess som en selvskaping i møtet med verden, kulturen og lærestoffet. Et sted skriver han at menneskets sanne formål er den høyeste og mest harmoniske danning av dets krefter til et hele. Han beskriver innvielsen i kulturen som en utvidelse og bestemmelse av en individuell karakter, der ‘bestemmelse' kan assosieres både til tanken om en allmenn menneskelighet eller humanitet, til et individuelt mål eller telos

for danningen, og til kallet å gi «humaniteten i vår person ... et så stort innhold som mulig». Akkurat som Schiller og Hegel var Humboldt en sterk beundrer av gresk kultur. Innvielsen i gresk litteratur, filosofi og historie var gymnasets første og viktigste oppgave. Innføringen i det klassisk greske ble ansett for å virke foredlende på mennesket. For Humboldt var det imidlertid ikke tekstene og tolkningene i seg selv som virket foredlende, men rett og slett den stadige omgangen med de greske kunstverkene - ikke minst den plastiske kunsten. Den tyske nyhumanismen inspireres først og fremst av et estetisk ideal, bare kunsten hadde den forløsende og dannende kraft som kunne formidle mellom fornuft og følelse.

- Overgangen fra innvielse til resepsjon av kulturarven forskyver danningens tyngdepunkt fra teksten til leseren, sier Løvlie. I det klassiske danningsidealet hadde teksten i videste forstand forrang. Det har forandret seg. I dag er av flere grunner leseren kommet i forgrunnen som tekstens autoritet, i betydningen den som gir teksten autoritet og myndighet. Meningen med teksten er ikke gitt på noen entydig måte, det er leseren vel så mye som teksten som åpner muligheten til berikelse og danning. Dagens intuitive og kritiske tolkning av tradisjonen inneholder - ganske i Humboldts ånd - et krav om kultur som en individuell danningsoppgave.

Identitet uten sentrum

Illustrasjonsfoto:
bøker i hyller på biblioteket (på skrå).

«I informasjonssamfunnet er det skolens oppgave å forenkle verden»

- Det mest karakteristiske ved den såkalt postmoderne tilstand er differens, eller forskjellighet i kultur, smak og livsformer. Pådrivere i denne utvikling er det flerkulturelle og Internett. Det flerkulturelle er ikke, som mange tror, så mye følelsen av å ha røtter som uroen over å miste dem. Det flerkulturelle er bevisstheten om at tilhørigheten ikke har noen grunn og at identiteten ikke har noe sentrum. Det finnes strategier for å motvirke det man oppfatter som en oppløsning av tradisjonen. Kristendom-, religion- og livssynsfaget (KRL) i grunnskolen er en dårlig løsning på det flerkulturelle. Kampen om faget i og utenfor rettssalen viser det. KRL er uttrykk for en tradisjonell sentristisk tenkning i en desentrert kultur. Samtidig som faget skal sette alle livssyn på samme nevner, blir kristendommen klart priveligert. Idet man framhever et alminnelig mangfold, forutsetter man altså at faget skal fremme en nasjonal autoritativ kulturarv. Tiltaket er paradoksalt i en tid hvor kristendommen reduseres til en kamp for eller imot lesbers adgang til å forrette sakramentene og hvor nasjonalromantikken dyrkes som nisjetilbud for kulturturister. Løsningen ligger ikke i

å overse paradokset, men å gjøre det til et sentralt tema i et livssynsfag som har sluttet å være kristensentrert.

For Løvlie vil et dannet menneske av i dag være et som på ulike måter klarer å integrere forskjellighet. Av de små

fortellingene kan det dannede menneske lage en sammenhengende fortelling om verden, samfunnet og sitt eget liv. Han takler å leve i kulturkonflikter og greier å skape en helhet, eller en personlig stil om man vil, på tross av konfliktene.

Dannelsesreisen på Internett

- I dag er det langt større muligheter til å forflytte seg virtuelt enn fysisk. Både kulturmøtene, informasjonsmengden og hastigheten i informasjonsstrømmen har økt betydelig gjennom Internett. Dette skaper en ny plattform for danning, men en plattform er bare et utgangspunkt, understreker Løvlie.

- Internettet øker kravet til leserautoriteten og til den enkeltes evne til å forstå og gjøre seg opp en begrunnet mening om teksten. Her er den såkalte ‘hypertekst' et sentralt begrep. Internett kan oppfattes som et enormt bibliotek, som et kjempemessig leksikon med et vell av søkerord, titler og diskusjonstemaer, og med en masse ulike genrer, tekster og tolkninger - det fins nå interesse- og diskusjonsgrupper om nær sagt alt mulig på nettet. Den som går ut på nettet og deltar i dette informasjonsmangfoldet, må

klare å skape helt nye tekster ved å sette sammen brokker av de gamle. Hypertekst oppfordrer på denne måten til deltakelse, til å ta standpunkter og til å uttrykke dem. Leserne av Internett kommer i et gjenskapende forhold til tekstene, de blir medforfattere til sine egne perspektiver, tolkninger og meninger, altså bevisst seg selv og sin egen læring. Nettet oppløser ikke danningsbegrepet, men åpenbarer snarere dets muligheter - og samtidig dets sårbarhet, sammenfatter Løvlie.

Han trekker opp et perspektiv ved å påpeke at dannelsesreisen er et begrep både i litteraturen og i danningstenkningen, men at begrepet har skiftet karakter over tid. Fra slutten av 1700-tallet var det noen ganske få som reiste, mens flere kunne lese om andres dannelsesreiser, for eksempel i Goethes Wilhelm Meister. Man foretok altså litterære dannelsesreiser fra sofakroken. 1970- og 80-tallets dannelsesreise ble foretatt av interraileren snarere enn kunstneren og leseren. Interraileren, den moderne nomaden, så verden fra togkupeen og jernbanestasjonene. Han forholdt seg til kartet, til geografiske steder, til land og folk, skjønt kanskje mest til andre interrailere.

- På 90-tallet har vi fått datanomaden som reiser på nettet og som har skaffet seg et nettperspektiv fra et sted som ikke har noe senter, et sted som ikke er reelt, men virtuelt. Det er dette kroppsløse perspektivet som gjør det mulig å eksperimentere med ulike identiteter på nettet. Erfaringer og praksis på nettet viser at identitetslek kan inngå i et personlig danningsforløp. Men det krever evnen til å koble det virtuelle og det reelle selvet, altså

til syvende og sist å sentrere identitet kroppslig og lokalt - hos den som faktisk sitter i stua eller på datarommet med fysisk nærhet til familie og venner. I det postmoderne kommunikasjonssamfunnet er hyperteksten - sammen med de tradisjonelle mediene, for eksempel boka - danningens innhold, mens interaksjonen med de andre er et viktig element i danningens form og forløp, sier Løvlie.

En dannet lærer anno 2000

I dette bildet er skolen og spesielt lærerne viktigere for danningen enn noensinne, mener Løvlie, som ledet det flerfaglige forskningsprosjektet Skolen som kulturinstitusjon, også kalt Skole-KULT, for noen år tilbake. Frihet krever struktur, mener han, og stiller seg derfor positiv til vekten på prosjektarbeid i den nye læreplanen for grunnskolen (L 97). Pro-jekt betyr egentlig framkast og betegner noe tentativt, forsøksvis. Prosjektarbeidet må nødvendigvis være åpent innenfor læreplanens rammer, noe som bryter med ideen om målstyrt undervisning.

- I informasjonssamfunnet er det skolens oppgave å forenkle verden, skape muligheter for konsentrert og langsiktig arbeid, og hjelpe elevene til å gjøre et pedagogisk begrunnet utvalg av aktiviteter. Lærerens viktigste oppgave blir å organisere, strukturere og integrere læring. Han må assistere eleven i å håndtere de enorme mulighetene til å skaffe seg informasjon på nettet. Kravet til hans og hennes faglige kompetanse og vurderingsevne vil ikke minske med Internett, men derimot øke kraftig. Læreren skal ikke bare kunne sitt fag, men også kunne se hvordan man kan integrere denne kunnskapen med andre fagområder. Ettersom det ikke finnes noe sentrum i hypertekst, må læreren bidra til å bestemme ulike sentra

å gå ut fra. Læreren kan ikke bare være norsklærer og ikke noe mer. Han må også ha evnen til å 'surfe' over faggrensene. Disse momentene inngår i begrepet om en dannet lærer.

Retorisk dannelse

Retorikken bør inn i det utvidede danningsbegrepet, sier Løvlie. Han mener at den tradisjonelle motsetningen mellom filosofi som sannhetssøking og retorikk som overtalelseskunst og manipulasjon, er foreldet.

- Retorikk er innsikt i og evne til å ta språklige, visuelle og auditive virkemidler i bruk overfor andre. Men retorikk er også innsikt i og evne til å forstå, tolke og svare på

bruken av slike virkemidler. Sannhets- og saklighetskrav har en selvfølgelig plass i dette bildet. Slik sett har den oppvoksende generasjon generelt en bedre retorisk kompetanse enn sine foreldre. Dagens ungdom er for eksempel flinkere til å skille mellom filmgenre, til å lese medier på en kritisk måte, og de er overraskende kvikke til å skjønne ulike typer retorikk og hvordan vi blir påvirket av dem.

Men vil nå de unge dannes?

Løvlie svarer ved å trekke fram de mange Shakespeare-filmene som er kommet det siste tiåret, blant dem Baz Luhrmanns Romeo og Juliet, hvor handlingen er lagt til noe som likner gjengmiljøet i dagens Los Angeles. Filmen ble en stor suksess blant ungdom verden over. - Riktignok så ikke ungdommen filmen på grunn av Shakespeare, men snarere fordi Leonardo DiCaprio spilte den mannlige hovedrollen. Likevel kunne en jente på 17 år, etter å ha sett et klipp fra premieren på Romeo og Juliet i Bergen, med Herborg Kråkevik i den kvinnelige hovedrollen, umiddelbart fullføre hele dialogen. Filmen med DiCaprio hadde i mellomtiden ført henne til den ekte Shakespeare. Den klassiske dannelses veier er uransakelige, avslutter Lars Løvlie.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Allmennpedagogikk Av Lars Hoff
Publisert 1. feb. 2012 12:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere