Universitetsjurist bak ny FN-konvensjon

Nylig vedtok FNs hovedforsamling en viktig erklæring om rettighetene til dem som kjemper for menneskerettigheter. Arkitekten bak var Jan Helgesen, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

'Jeg er ikke i tvil om at posisjonen som universitetslærer er gunstig for den som skal oppnå resultater i et så vidt tornefullt landskap', sier Jan Helgesen som er i mål med en viktig avtaletekst.

Dette er trolig nytt for nesten alle Apollons lesere. Mens norske medier på ingen måte kan sies å underslå en Vollebæks eller en Nøklebye Heibergs internasjonale virksomhet, har de latt Helgesen gå stille i dørene. Han er da heller ikke ivrig etter publisitet og vil ikke kalles arkitekten eller hjernen bak noe som helst. Som juridisk ekspert har han vært sentral i en internasjonal arbeidsgruppe gjennom nesten 15 år, verken mer eller mindre. De siste fem årene har han ledet gruppen.

Turbulent verden

Arbeidsgruppen ble opprettet av FNs menneskerettighetskommisjon og har bestått av representanter for stater med vidt forskjellige - og skiftende - oppfatninger i den svært turbulente 15-årsperioden. I begynnelsen gikk konfliktlinjene stort sett mellom øst og vest. Etter begivenhetene rundt 1989 snudde det tvert rundt, forteller Helgesen. Da ble landene i Øst-Europa de aller mest radikale forsvarerne av dissentere verden over - for en tid. Siden har konfliktlinjene mer fulgt lengdegradene på globusen. 'Sør' har i større grad stått mot 'Nord'. Desto mer bemerkelsesverdig er det at Helgesen har lykkes med i perioder vekselvis å hente støtte fra Cuba og Syria til sine forslag til felles formuleringer. Slikt oppnår man neppe uten ro og tålmodighet kombinert med hyppig og tillitsskapende reisevirksomhet.

Mer enn papir

Helgesen er tilfreds med at man endelig kom i havn med en felles erklæring, og ikke minst med at internasjonale, frivillige menneskerettighetsorganisasjoner (NGO-er) legger stor vekt på erklæringen. Men nå er han i gang med oppfølgingen, på oppfordring fra Kofi Annan selv. Hvordan sikrer FN seg at en slik erklæring virkelig kommer til å bety noe? - Her finnes ingen fast oppskrift, svarer Jan Helgesen. É;n måte kan være å engasjere spesialrapportører, altså folk som skal rapportere til FN om tilstanden for menneskerettighetsforkjemperne verden over. Tilsvarende rapportører er for lengst i sving for å rapportere om kvinners rettigheter, om tortur og om menneskerettighetsforholdene i bestemte land. Men her skal vi nok ikke gå for fort fram. Det er ingen vits i å kjøre fram forslag med det samme som enkelte medlemsstater kanskje kan oppfatte provokativt. En mer forsiktig oppfølging kan være at FNs hovedforsamling ber generalsekretæren utrede spørsmålet. - Du har handlet som en diplomat, du uttaler deg diplomatisk, men du inngår ikke i det norske diplomatkorpset. Er det for å nyte en slags akademisk immunitet? - Ja. Jeg er ikke i tvil om at posisjonen som universitetslærer er gunstig for den som skal oppnå resultater i et så vidt tornefullt landskap. Hvis jeg hadde opptrådt som norsk diplomat, ville noe av uavhengigheten gå tapt. Riktignok dekker det norske Utenriksdepartementet mine utgifter i forbindelse med FN-arbeidet, men jeg tror likevel jeg oppfattes slik jeg ønsker: Som en upartisk ekspert.

- Men du tar vel parti for menneskerettighetsforkjemperne?

- Ja, det inngår i både mitt mandat og min legning. Men jeg er også ærlig interessert i å lytte til argumentene hos dem som opplever sitt lands menneskerettighetsaktivister som et problem.

Under NATOs noe mer støyende kamp for menneskerettigheter denne våren er ofte Serbias folkevalgte president omtalt som et slags udyr, også av statsledere. Er det plass for slike holdninger til stater og statsledere i de prosessene du deltar i?

- Jeg ønsker ikke her å ta stilling til konflikten i Kosovo. Men med tanke på min arbeidsgruppes virksomhet er svaret et klart nei. Hvis vi skal oppnå framgang i utvikling av folkeretten og menneskerettighetene, må nøkkelordet være respekt, også overfor regimer og ledere vi har begrenset sympati for.

Hvor ligger det brennbare?

Bare tittelen på FNs nye erklæring om menneskerettighetsforkjempernes retter og plikter er egnet til å kalle fram et gjesp:

Declaration on the Right and Responsibility of Individuals, Groups and Organs of Society to Promote and Protect Universally Recognized Human Rights and Fundamental Freedoms.

Etterpå følger en tettskrevet en-sides innledning uten et eneste punktum før vi får servert det vesentlige: 20 artikler som stort sett later til å gjenta menneskerettighetserklæringen. Hva er nytt og viktig? Hvorfor har det vært så vanskelig å samles om disse formuleringene?

Vi har bedt Jan Helgesen velge ut fire formuleringer fra erklæringen og fortelle hvorfor de er viktige.

Art. 6 (c): "Everyone has the right (...) to study, discuss, form and hold opinions on the observance, both in law and in practice, of all human rights and fundamental freedoms and (...) to draw public attention to those matters."

Helgesen: "Her fastslås retten til å informere den offentlige opinion om statens manglende respekt for menneskerettighetene. Dette er et svært kontroversielt spørsmål i et undertrykkende regime. Helt avgjørende er det at retten også omfatter kritikk av de faktiske forhold i landet; det er ikke tilstrekkelig at staten har bundet seg på det normative plan."

Art. 9 § 3 (c): "Everyone has the right (...) to attend public hearings, proceedings and trials, so as to form an opinion on their compliance with national law and international obligations and commitments."

Helgesen: "For de store NGO-ene (menneskerettighetsorganisasjonene) har det å være til stede i rettssaker mot dissidenter lenge vært et viktig virkemiddel i kampen. Mange stater har innskrenket retten til å være til stede i rettssalen slik at den utelukker dem som ikke har annen begrunnelse for å være der enn å observere hvorvidt staten bryter menneskerettighetene. Nå er denne retten fastslått i Erklæringen, riktignok med den begrensning at enhver stat vil ha adgang til å lukke en rettssak for alle i visse tilfeller."

Art. 10: "No one shall participate, by act or failure to act where required, in violating human rights and fundamental freedoms, and no one shall be subjected to punishment or adverse action of any kind for refusing to do so."

Helgesen: "Det individuelle ansvar, for tjenestemannen eller -kvinnen, i politiet, fengselsvesenet, i forsvaret, på klinikken, er gradvis etablert i folkeretten gjennom de siste 50 år. Her slås det klart fast at ingen skal delta i handlinger som representerer brudd på menneskerettighetene, og ingen kan straffes for å nekte å utføre en slik ordre."

Art. 13: "Everyone has the right (...) to solicit, receive and utilize resources for the express purpose of promoting and protecting human rights and fundamental freedoms, through peaceful means (...)."

Helgesen: "I det praktiske arbeid for menneskerettighetene er - som ellers - finansiering et avgjørende spørsmål. I land hvor det foregår massive menneskerettighetsbrudd, vil slik finansiering måtte skje fra utlandet. Da oppstår dilemmaet: på den ene siden ønsker enhver stat å ha kontroll med pengestrømmen inn i landet. På den annen side er opposisjonen og dissenterne avhengig av støtte utenfra. Erklæringen art. 10 fastslår - etter meget lange og harde forhandlinger - en slik rett, riktignok med den viktige begrensning at pengene bare kan brukes til fredelig opposisjon. Dessuten har staten adgang til å regulere pengestrømmen, på ikke-diskriminerende basis."

"A quiet Norwegian from the University of Oslo"

Vi har bedt FNs høykommissær for menneskerettigheter, Mary Robinson, gi en vurdering av FNs nye erklæring og av Jan Helgesens innsats. Hun setter innsatsen inn i en personlig opplevd, dagsaktuell sammenheng:

"Last October, I attended a seminar on the protection of human rights defenders in Colombia. The seminar dealt with the risks faced daily by courageous men and women. The risks regrettably proved only too well-founded: the seminar itself received bomb threats and, since October, seven human rights defenders have been killed in Colombia alone.

It was therefore with some jubilation that the adoption of the Declaration on Human Rights Defenders was greeted last December by the General Assembly. The adoption followed 13 years of negotiations in a working group of the UN Commission on Human rights and was one of the outstanding successes of the 50th anniversary commemoration of the Universal Declaration of Human Rights.

The final sessions of the working group were chaired by a quiet Norwegian from the University of Oslo, Jan Helgesen. The path to eventual success was paved by the contribution of Professor Helgesen. In 1997, he produced a consolidated text, found by most delegates to be a balanced proposal which constituted an acceptable basis for compromise.

His energy, tenacity and dedication were an inspiration to all, especially human rights defenders.

Attacks on human rights will not cease unless we turn the Declaration into a living document. Together with my colleagues and human rights defenders themselves, I am studying ways of ensuring that the rights contained in the Declaration are honoured and observed by States. I hope and expect that Jan Helgesen will be part of this future work.

Mary Robinson

United Nations High Commissioner for Human Rights

Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Privatrett Av Johan L. Tønnesson
Publisert 1. feb. 2012 12:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere