Universitetsudannet

Jon-Roar Bjørkvold er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hans doktoravhandling fra 1981 om barnekultur og spontansang var den første i Vesten som handlet om musikalsk barnekultur. - Til vanlig gjør universitetet lite eller ingen ting for å forankre lærdommen i studentenes liv. Slikt er udannet opptreden fra universitetets side. For nettopp i skjæringspunktet mellom mennesket og det faglige blir faget og dannelsen til.

Jon-Roar Bjørkvold er professor i musikkvitenskap, men karakteriseres vel så treffende gjennom sin musikklidenskap. Med bøkene Det musiske menneske og Skilpaddens sang i ryggsekken har han fartet verden rundt og fått byråkrater, direktører, politikere og pedagoger til å gjenfinne sin barndoms sanger og dermed gjenoppdage dannelsens røtter.

- Hva er universitetets viktigste oppgave - å utdanne eller danne?

- Å danne er det viktigste, men den oppgaven blir forsømt til fordel for såkalt utdannelse, som nettopp er noe utvendig. Universitetet burde drive inn-dannelse. Hver eneste nye student kommer hit med sin historie, sin kultur og sin egen biografi av fryd og sorg og skuffelse og smerte. Til vanlig gjør universitetet lite eller ingen ting for å forankre lærdommen i studentenes liv. Slikt er udannet opptreden fra universitetets side. For i skjæringspunktet mellom mennesket og det faglige blir faget og dannelsen til.

- Kritiserer du universitetet for dårlig ressursutnyttelse?

- Ja. Når vi av og til er så heldige å uteksaminere studenter som har sin skaperevne og sin livsgnist i behold, er det ofte på tross av, ikke på grunn av, vårt utdanningstilbud. Jeg har møtt studenter som sier de ikke har opplevd en eneste foreleser som et 'sant' menneske under sitt studium. Hvordan kan det bli dannelse av slikt?

Rasjonaliteten må reddes

Selv om Bjørkvold beskriver Akademia som en følelsesmessig avholdsbevegelse, vil han ikke tolkes slik at følelser og myter skal erstatte rasjonaliteten i vitenskapen. Tvert imot er det tale om å redde rasjonaliteten. Hvis universitetet møter nye generasjoner med begreper uten grepethet, vil de unge kanskje søke mening på steder hvor det ikke finnes respekt for rasjonaliteten.

- Skal ditt budskap om det musiske i mennesket tolkes slik at du mener vi er dannet allerede på fosterstadiet, og at den tradisjonelle utdanningsprosessen truer med å avdanne oss?

- Gjerne det. Da jeg i sin tid startet arbeidet med min doktoravhandling om den spontane barnesangen, var jeg ikke klar over hvilken kraft og betydning som lå i denne sangen. Den har å gjøre med noe så viktig som sosial bekreftelse, kommunikasjon og læring. I dag vet de fleste at morens sang, dans og bevegelse under svangerskapet har mye å si for fosterets musiske dannelse. Her er vi altså ulikt stilt allerede ved fødselen. Men alle har vi en viss musisk grunnbegavelse, og den er livsviktig for vår utvikling de første leveårene. Det er denne medfødte dannelsen som skolen ofte gjør sitt beste for å ta fra oss.

Dans i auditoriene?

- I Skilpaddens sang forteller du en vidunderlig historie om en aldrende tysklærer som langt fra synger rent, men som viser seg som en ypperlig danser.

- Ja. Fordi den læreren plutselig turde å slippe seg selv til - også med sin brummende sang ble tysk plutselig et av de mest populære valgfagene på skolen hans, etter å ha vært truet av nedleggelse. Og elevene lærte tysk!

- La gå, tenker kanskje dine professorkolleger, men vi skal da gudhjelpeoss ikke gi oss til å danse i auditoriene?

- Jeg er ikke opptatt av at lærerne skal stelle i stand utvendige show for å holde på studentene. Men vi universitetslærere må våge å vise hva det er som driver oss.

- Betyr det at studentene skal møte læreren som forsker, ikke bare som underviser?

- Ja, selvfølgelig. Den forskningsbaserte undervisningen skulle jo nettopp være et varemerke for universitetet. Og her er det ikke nok at kunnskapen har sin fjerne rot i forskning. Det gjelder jo nesten all kunnskap i alle skoleslag i dag. Universitetslærerne må utnytte det spesielle fortrinn de har ved å være forskere: Daglig kan og skal de søke svar på forskerens - og barnets - typiske spørsmål: Hvorfor?

Se, 91-åringen danser!

Dette er tydeligvis ikke bare festtalemåter fra Bjørkvolds munn. Institutt for musikk og teater har i 16 år tilbudt musikk storfag som et påbyggingssemester til mellomfaget. Her dreier det meste seg om musikkformidling, og studentene gjennomfører hvert år helt nye, utadrettede prosjekter suget av eget bryst. Fellespensumet består av tekster skrevet av lærerne på storfaget - blant annet slik blir det en intim forbindelse mellom lærernes forskning og undervisning.

- Er studentene fornøyde?

- Det må du spørre dem om. Men du kan også spørre den afrikanske fangen i Oslo kretsfengsel som ofret sin månedlige frikveld for å være til stede på kabareten som medfangene gjennomførte sammen med våre storfagsstudenter. Eller spør damen som debuterte med lyrikk som 78-åring i løpet av et prosjekt studentene hadde på et eldresenter. Eller den 91-årige som frimodig strakte ut sine ellers så fastlåste bein til dans da hun fikk høre Chopins ciss-moll-vals ...

- Jeg har hørt at du starter hvert nytt storfagsemester med å vise Susanne Ostens film Brødrene Mozart. Hvorfor akkurat den?

- Kanskje fordi den både skildrer det vi her har kalt gjendannelse og dannelse. I denne filmen opplever vi regissøren Etienne Glasers iherdige arbeid med innstuderingen av Mozarts opera Don Giovanni på et sydsvensk teater. I en scene opplever han med stor glede at hele rengjøringspersonalet har festmåltid hvor de spontant og unisont synger utvalgte arier fra operaen. Sangen og bevegelsene er musisk og sanselig, men selvsagt ikke 'korrekt'. De er ikke avdannet! Glaser får sitte blant dem, men også hans 'bror', Wolfgang Amadeus, inkarneres i dette øyeblikk, synlig tilfreds. Hos orkestermusikerne og sangerne derimot, møter regissøren hårdnakket og tilsynelatende ubrytelig motstand - de mener seg tro mot Mozart, men er slaver av notebilder og tariffavtaler. Glaser vil ha dem til å bruke seg selv i operaen, og det vil de ikke. Det blir en lang kamp, og den kampen gjelder kjernen i dannelsen: Møtet mellom 'teksten' - skriftlig, muntlig, musikalsk og billedlig - og ditt eget liv, både det du har levd og det du er i ferd med å unnfange.

Fra anestesi til estesi

- Hvordan vil du argumentere for at dine ideer om dannelse har interesse utover musikkfaget?

- Det meste av det vi har snakket om her, gjelder over hele fjæla. Verken matematikk, teknologi eller filosofi kan drives fram uten lidenskap og personlig tilstedeværelse. Lidenskap og videnskap henger sammen. På medisinstudiet er det nå innført en obligatorisk del av første semester som dreier seg om kunst og musikk. Å undervise der, er noe av det mest spennende jeg gjør, for dette griper inn i det som bør være kjernen av medisinernes virke: Det personlige - og med det mener jeg selvsagt ikke det private - møtet med pasienten. Ikke bare pasienten som et sykt, men som et musisk menneske. Og et musisk menneske har elementer i seg av alle de ni musenes samlede skaperkraft. Det musiske dreier seg altså om langt mer enn musikk. Vet du forresten at ordet estetikk har sin rot i det greske ordet aisthesis, som betyr 'oppfattelse ved hjelp av sansene'? Det er livsnødvendig at både medisinen og universitetet for øvrig beveger seg fra an-estesi, frakopling av sansene, til estetisk tilkopling.

Emneord: Språk og kultur, Musikkvitenskap Av Johan L. Tønnesson
Publisert 1. feb. 2012 12:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere