Usikkerhet har alltid to sider

I boken Klima for alle pengene! etterlyser Øystein Noreng, Svein S. Andersen og Per Anker-Nilssen en mer nyansert klimadebatt der spesielt den vitenskapelige usikkerheten kommer klarere frem. Bokens retorikk og hang til å mistenkeliggjøre sentrale aktører i klimadebatten vanskeliggjør imidlertid en saklig debatt.

Noreng, Andersen og Anker-Nilssen fremsetter følgende fire påstander om klimaproblemet (s. 30): 1) Vi vet ikke om klimaet endres på grunn av menneskelig virksomhet. 2) Vi kjenner ikke årsakene til en eventuell oppvarming. 3) Vi kjenner ikke virkningene av en eventuell oppvarming. 4) Vi kjenner ikke nytten og kostnadene ved tilpasning i forhold til forhindring. De understreker at dette ikke er hypoteser, men en konstatering av vår uvitenhet. Usikkerhet er imidlertid ikke det samme som uvitenhet. Noe vet vi, og denne kunnskapen bør også komme frem når man skal ta stilling til den risiko menneskeskapte klimaendringer representerer.

Forfatterne erkjenner nemlig at det foreligger en reell risiko for alvorlige menneskeskapte klimaendringer: “På den ene side løper menneskeheten en risiko for å sette igang en ukontrollert og sterk oppvarming av jorden ved positive tilbakekoblinger som vi i dag vet lite eller intet om. På den annen side risikerer menneskeheten ved overilte tiltak på grunnlag av ufullstendig kunnskap å påføre seg selv store unødige problemer og kostnader" (s. 44). Til tross for deres innledende påstand om vår uvitenhet når det gjelder om og eventuelt hvorfor klimaet er i endring (punkt 1 og 2 ovenfor), er de altså tilsynelatende enige i at kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig til en erkjennelse om at det foreligger en reell risiko for menneskeskapte klimaendringer. Vi slutter oss til denne konklusjonen og konsentrerer vårt innlegg om forfatternes håndtering av punkt 3 og 4.

“Vi kjenner ikke virkningene av en eventuell oppvarming"

Mens det er sikkert at vi har opplevd en global temperaturøkning de siste 140 år, er det større usikkerhet knyttet til om denne oppvarmingstendensen skyldes menneskers virksomhet. Den vitenskapelige usikkerhet er imidlertid mest markant når det gjelder de regionale effektene av en eventuell fremtidig global oppvarming. I sin drøfting av den delen av klimaforskningen som har beskjeftiget seg med mulige effekter av en global oppvarming, benytter imidlertid forfatterne seg av en retorikk som bidrar til å svekke troverdigheten av, og rent ut latterliggjøre dette arbeidet. Mulige effekter blir for eksempel omtalt som dramatiske “trusler" og “spådommer", og slike arbeider blir nærmest systematisk omtalt som “dommedagsprofetier". Etter en oppramsing av mulige effekter som omfatter så alvorlige konsekvenser som stigende hav, tap av arter og svekkelse av økosystemer, lavere avlinger, dårligere helse, høyere dødelighet og flere naturkatastrofer, avslutter de med et betegnende punktum: “Listen over antatte skader er lang, detaljert og fantasifull" (s. 70).

Forfatterne tenderer til å anta at en gjennomsnittlig global oppvarming vil arte seg likt overalt i verden. Det vil selvfølgelig være store regionale variasjoner i hvordan en gjennomsnittlig global oppvarming på for eksempel 2 oC vil arte seg. Noen regioner vil oppleve en betydelig høyere temperaturøkning, mens andre områder kan oppleve at det blir kaldere. Det vil også være variasjoner mht. hvordan en global oppvarming innvirker på nedbørsmønstre, vindforhold, jordfuktighet osv. Dette vet åpenbart forfatterne. De sier eksempelvis at “slike globale gjennomsnitt er ... irrelevante for spørsmålet om mulige virkninger på menneskers levekår. Den regionale fordelingen av temperatur og nedbør er avgjørende, og på dette punkt forteller klimamodellene lite" (s. 47). Derfor er det sterkt misvisende når de hevder at “i den utstrekning utsiktene er en gjennomsnittlig global oppvarming på 1-2oC frem til slutten av det 21. århundre, representerer dette ingen større forandring enn den som finner sted fra år til år eller fra tiår til tiår" (s. 72).

Denne tendensen til å “late som" om en global gjennomsnittlig temperaturøkning vil arte seg likt over hele verden, preger deres drøfting av mulige effekter: De hevder for eksempel at effektstudiene utelater at “menneskene de fleste steder på kloden historisk har hatt det bedre i varme enn i kalde perioder" (s. 70). Tilsvarende uttrykker de at “med oppdrett av krokodiller og struts i dagens Norge er det vanskelig å fatte at en eventuell moderat oppvarming av atmosfæren skulle ha særlig uheldige følger for husdyrholdet og dermed vår animalske matproduksjon" (s. 71). Når det gjelder Norge, kan forfatterne fortelle oss at “for Norge kunne gevinsten bli betydelig i form av en mer behagelig temperatur i flere av årets måneder, lavere kostnader til fyring, lengre vekstsesong og dermed større produksjon av korn, frukt og grønnsaker, ved siden av høyere avkastning i større skoger. ... Skiføret om vinteren i lavere strøk ville dessverre kunne lide, men denne ulempen ville eventuelt kunne bli oppveiet av en lengre og bedre badesesong om sommeren" (s. 73). Disse utsagnene er merkelige ikke minst i lys av deres egen påstand om at dette er et felt som er karakterisert av nærmest total uvitenhet.

Norengs, Andersens og Anker-Nilssens hovedargument er at alt som har med klimaendringer å gjøre, er usikkert og at vi derfor ikke kan forholde oss til dette problemet på en rasjonell måte. Likevel uttaler de seg meget bombastisk om alle de positive effektene en global oppvarming kan ha, samtidig som de ved hjelp av retoriske virkemidler snarere enn saklige argumenter, svekker troverdigheten av, latterliggjør og delvis underslår eksisterende kunnskap og forskningsresultater som gjelder mulige negative effekter.

“Vi kjenner ikke nytten og kostnadene ved tilpasning i forhold til forhindring"

Forfatterne presenterer tilpasning til og forhindring av klimaendringer som alternative strategier for å møte klimaproblemet. Essensen i deres budskap er at teorien om en menneskeskapt klimaendring står på et så usikkert vitenskapelig fundament at risikoen forbundet med en forhindringsstrategi, er høyere enn risikoen ved en tilpasningsstrategi. De legger også vekt på at effektene av en global klimaendring er usikre, positive eller ubetydelige og at det derfor vil være uproblematisk å tilpasse seg disse endringene.

Denne argumentasjonen er problematisk av flere grunner. For det første vil en regions evne til å tilpasse seg klimaendringer være sterkt avhengig av dens teknologiske utviklingsnivå, institusjonelle kapasitet og finansielle ressurser. En regions sårbarhet for klimaendringer er således ikke bare en funksjon av hvordan klimaendringer vil påvirke levekårene i regionen, men også regionens kapasitet til å tilpasse seg effektene av klimaendringer. Dette innebærer at man på helt generelt grunnlag kan slutte seg til at utviklingsland er langt mer sårbare for klimaendringer enn industrialiserte land. Dette betyr videre at dersom man velger en tilpasningsstrategi fremfor en forhindringsstrategi vil dette valget kunne få langt mer alvorlige konsekvenser for u-land enn for i-land. Tatt i betraktning at det er de mest sårbare områdene av verden, blant annet Afrika, som også har minst evne til å gjøre noe med problemet (de har ingen utslipp de kan redusere), blir en slik overføring av risiko desto mer betenkelig.

For det andre representerer politiske suverenitetsgrenser en barriere mot enkelte typer av tilpasningsstrategier. Dette vil i fremste rekke gjelde effekter som kan medføre at områder som i dag er tett befolket, blir ubeboelige, enten det er på grunn av havnivåstigninger, økt hyppighet av oversvømmelser eller redusert mulighet for matproduksjon. Dersom deler av Bangladesh blir ubeboelige på grunn av raske klimaendringer, hjelper det lite at mulighetene for matproduksjon i Sibir øker. De politiske suverenitetsgrensene utgjør en stadig høyere barriere mot fri ferdsel fra den sørlige til den nordlige halvkule.

Valget mellom en tilpasningsstrategi og en forhindringsstrategi har således etiske og moralske sider som overhodet ikke berøres av Noreng, Andersen og Anker-Nilssen. De unngår denne problematikken på to måter: De avfeier studier som påpeker potensielt alvorlige effekter som “dommedagsprofetier". Dessuten antar de et meget snevert perspektiv der de hovedsakelig fokuserer på i-land generelt eller Norden/Norge spesielt. Dette er et lettvint perspektiv på et globalt problem som innebærer alvorlige etiske og moralske problemstillinger.

Det er ikke riktig at man til nå har valgt en forhindringsstrategi fremfor en tilpasningsstrategi som forfatterne indikerer. Det er nå stor grad av enighet blant klimaforskere om at vi antakelig vil komme til å erfare menneskeskapte klimaendringer i en eller annen størrelsesorden, som det allerede er for sent å forhindre. I så måte er vi alt nå tvunget til å velge en tilpasningsstrategi. Poenget er at en tilpasningsstrategi ikke utelukker en forhindringsstrategi og at vi fortsatt har en mulighet til å redusere risikoen for betydelige, irreversible klimaendringer i det neste århundre.

Usikkerhet er en del av den politiske hverdag - også i klimaspørsmål

Noreng, Andersen og Anker-Nilssen hevder at argumentasjonen for å begrense utslipp av CO2 hviler på fire påstander (s. 29): 1) Jordens klima er i ferd med å bli varmere på grunn av menneskelig virksomhet. 2) Oppvarmingen skyldes utslipp av CO2 fra bruk av fossil energi. 3) Oppvarmingen vil ha negative, kanskje katastrofale følger for flora, fauna og folk. 4) Oppvarmingen må forhindres, vi kan vanskelig tilpasse oss en varmere verden. De hevder videre at “tiltakene mot utslipp av CO2 forutsetter at alle fire antakelser stemmer med faktiske forhold" (s. 29). De hevder således at før vi kan gjøre noe med utslipp av klimagasser, må vi være sikre på at disse utslippene faktisk representerer et problem. Denne argumentasjonen kan like gjerne snus på hodet. Det er ikke slik at det bare er tiltak mot utslipp av klimagasser som medfører risiko. Det å avstå fra handling innebærer også en betydelig risiko. Dersom det er sikker kunnskap man er ute etter, kunne man med den samme argumentasjonen hevde at vi må være sikre på at disse utslippene ikke medfører risiko før man unnlater å gjøre noe med dem. Kravet om sikker viten er imidlertid helt urealistisk, spesielt på et så komplekst område, og er derfor en side ved klimaproblematikken som beslutningstakere må forholde seg til. Da blir det desto viktigere at forskere er samvittighetsfulle med å formidle usikkerhet til beslutningstakere, slik at de forstår det problemområdet de skal forholde seg til. I en slik sammenheng er det å overdrive usikkerheten en like alvorlig forsømmelse som det å undervurdere den.

Øystein Noreng, Svein S. Andersen og Per Anker-Nilssen:

Klima for alle pengene! Klimapolitikk - økonomisk risiko for Norge?

Universitetsforlaget 1998. 154 sider.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Fysikk, Astrofysikk, romfysikk, astronomi, Geofag, Meteorologi Av Tora SkodvinTekst: Knut H. Alfsen, direktør, CICERO Senter for klimaforskning
Publisert 1. jan. 1999 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere