Var Kaupang Norges første by?

Sommeren 2000 setter Universitetet i Oslo i gang nye og omfattende utgravninger på Kaupang i Vestfold. I de mer enn 30 årene som har gått siden det sist ble gravd i restene etter dette Norges første urbane samfunn, har arkeologien utviklet et hav av nye teknikker og innsikter. Trolig vil forskningsprosjektet lede fram til et nytt og annerledes bilde av Skiringssal, denne vikingbyen som vi vet så lite om.

Fig. 1. Johannes Flintoes (1786-1870) "Holmgang på Skiringssal" malt i 1830-årene. Flintoe har oppholdt seg på Kaupang, for hovedtrekkene i topografien stemmer, og han har plassert handelsplassen i det området der den siden skulle vise seg å ligge. Han har åpenbart ikke hatt høye tanker om bebyggelsen, som han innskrenker til telt og enkelte sjøbuer. Skipene som er trukket opp på stranden, synes å være modellert over samtidens tradisjonelle norske småbåter. Flintoes vikingskip ligger derfor adskillig nærmere virkeligheten enn mange av de andre som ble framstilt på tidens mange romantiske vikingtidsskildringer - fram til utgravningen av Gokstadskipet i 1880 og Osebergskipet i 1904 satte normen for hvordan slike skulle se ut. Like heldig har han ikke vært med 'vikingene' på bildet, som synes mest inspirert av samtidens forestillinger om middelalderens riddere. Først noen tiår etter at bildet ble malt, kunne man med noen sikkerhet kan rekonstruere en vikings utrustning.

Alt mens tiden går og fortidens hendelser blir fjernere, arbeider vi arkeologer med å gjøre dem stadig mer nærværende. Et godt eksempel på en slik fram-maning av fortiden er utforskningen av den lille vikingtidsbyen Skiringssal som lå på gården Kaupang i Tjølling, like ved Larvik. Fra at den var fullstendig glemt og ukjent, har utgravningskampanjer i 1867 og 1950-67 brakt fram brokker og biter som har gitt oss et gradvis mer nyansert bilde av byen og dens betydning. Nå står vi på trappene til en ny undersøkelse som vil bringe oss enda nærmere det urbane livets spede begynnelse i Norge for mer enn 1200 år siden.Det eneste minnet man kjente om Skiringssal-kaupangen ved begynnelsen av 1800-tallet, var omtalen i den oversettelsen kong Alfred den Store av England omkring 890 fikk gjort av Orosius' Verdenshistorie. Verket manglet stoff om nordlige egner, og for å bøte på dette lot Alfred flere andre tekster inngå i oversettelsen. En av dem var den beretningen Othere, Ottar i dagens skrivemåte, ga til beste da han besøkte Alfreds hoff.

Jakten på Sciringes heal

Ottar forteller om sine hjemtrakter i Hålogaland og om sin reise sydover langs kysten av det nåværende Norge, Sverige og Danmark til Hedeby i Slesvig. På veien besøkte han et sted han kaller Sciringes heal. Stedet omtales med det gammelengelske ordet port, som vel kan oversettes med en sjøhandelsplass eller en liten havneby. Etter reisebeskrivelsen å dømme skulle den ligge i Viken, altså på kyststripen langs Oslofjorden.Blant de tidligste norske faghistorikere på begynnelsen av 1800-tallet ble denne aller eldste bevarte beretning fra en nordmanns munn oppfattet som en sentral kilde om landets og folkets tidligste historie. Flere av stedene som nevnes i beretningen, var kjente, men ikke Skiringssal. Allerede i 1820-årene tiltrakk imidlertid gården Kaupang i Tjølling seg oppmerksomhet, dels på grunn av sitt navn, som betyr kjøpvik, men også på grunn av de tallrike gravhaugene på gården. Da Johannes Flintoe i 1830-årene malte bildet "Holmgang ved Skiringssal"(fig.1), la han scenen til Kaupang. Men rimelig sikkerhet for at dette virkelig var Skiringssal, kom først med historikeren P.A. Muchs artikkel fra 1850. I motsetning til sine forgjengere kunne han bygge både på omfattende kunnskaper om de arkeologiske kildene og systematiske studier av mange tusen norske middelalderbrev. Munch påviser at bygda Tjølling i flere 1400-tallsdokumenter kalles Skiringssal.

Skuffende utgravning i 1867

Debatten fortsatte likevel, og dette dannet bakgrunnen for at antikvar Nicolay Nicolaysen, Gokstadskipets utgraver, i 1867 dro til Kaupang for å undersøke gravhaugene der -79 hauger på en måneds tid. Funnene var nok en skuffelse for ham. Hele 36 hauger var uten funn, og de resterende var relativt beskjedent utstyrt. Funnene skulle ikke bli publisert før over 100 år senere.Til tross for at enkelte forskere fremdeles ikke regnet Ottars Skiringssal som funnet, skulle det gå mer enn 80 år nesten uten utgravninger på Kaupang. I 1950 startet Charlotte Blindheim sin mangeårige utgravningskampanje på Kaupang. Fram til 1957 grov hun ut et sekstitall graver på Bikjholberget - et annet gravfelt enn det tidligere undersøkte. Det ble gjort rike funn, blant annet en rekke importsaker fra britiske, frankiske og østlige områder. Både disse funnene og hennes beregninger av det opprinnelige antall graver på Kaupang - hun kom til omkring 1000 - fortalte at gravplassen har tilhørt et samfunn med en relativt stor befolkning og internasjonale kontakter.

1967: Vellykket gravning avsluttes

Fig. 2. Denne rekonstruksjonen av de fem husene man fant rester etter ved utgravningene på Kaupang 1956-67, er utført av arkitekt Roar Tollnes, som deltok i arbeidene. Man får inntrykk av en lite permanent bebyggelse uten noen klar struktur. Ingen av husene har rester etter ildsteder, så de kan neppe ha vært bolighus til vinterbruk.

Kaupang-gravenes høye antall og eksotiske gjenstandsmateriale ga klare indikasjoner på at vikingtidsbyen hadde ligget her. Men det avgjørende momentet måtte bli å finne sporene etter selve bebyggelsen. I 1956 begynte Blindheim utgravningene der hun trodde bosetningen hadde ligget, og funnene viste raskt at hun hadde rett. Store mengde gjenstander fra vikingtiden kom fram. Da utgravningen ble avsluttet i 1967, hadde man avdekket restene etter fem hus, to brygger, flere brønner og veier innenfor de ca 1500 m2, snaut fire prosent av bosetningsområdet, som ble undersøkt (se arkitekt Roar Tollnes' illustrasjon, fig. 2). Ottars Skiringssal var funnet.Utgravningen ga et bilde av en liten tettbebyggelse med små og beskjedne hus spredt forholdsvis tilfeldig bortover langs stranden. Bebyggelsens tetthet, anleggenes karakter, de tykke avfallslagene - alt pekte mot at man her hadde avdekket sporene etter en urban bebyggelse, altså en tettbebyggelse der folk livnærte seg av annet enn landbruk. De store mengdene fremmede varer, som rav, perler og stykker av glassbegre og keramikk-krukker, viste stedets vidstrakte handelskontakter. Sammen med en rekke spor etter blant annet metallstøping og perlemaking, viste disse funnene at stedet har rommet de to viktigste aktivitetene i tidens bydannelser - handel og håndverk.

Hvorfor grave igjen?

Siden utgravningene på Kaupang 1950-67 har det blitt foretatt en rekke undersøkelser i andre vikingtidsbyer i Skandinavia. Her arbeides det med spørsmål som de tidligere undersøkelsene på Kaupang ikke gir grunnlag for å svare på. Det skyldes dels at bare et lite areal er undersøkt til nå, dels de betydelige framskritt som er gjort når det gjelder utgravningsteknikker og naturvitenskapelige analysemetoder. Særlig innføringen av digital feltdokumentasjon har gjort det mulig å samle inn og analysere langt større informasjonsmengder enn for bare ti år siden.Dette er hovedgrunnen til at Universitetet i Oslo setter i gang nye utgravninger på Kaupang sommeren 2000. Den nye Kaupang-undersøkelsen vil bestå av tre år med utgravninger og deretter fire år for analyse og publisering av resultatene.

Tre spørsmål

Det er noen helt grunnleggende trekk ved stedet som skal undersøkes:

Var det vinterbosetning på Kaupang?Spørsmålet dreier seg i virkeligheten om hvorvidt dette var en by eller ikke. En by forutsetter en permanent befolkning på stedet - altså vinterbosetning. De tidligere undersøkelsene avklarer ikke spørsmålet. Ingen av de fem husene som ble avdekket 1956-67, hadde permanent ildsted. Men utgravningen ble foretatt i bebyggelsens ytterkant, og det kan hende at det var verksted- eller lagerskur som ble funnet. Bolighusene kan ligge mer sentralt. Både de tykke avfallslagene i byområdet - opp til 1 m dype, og det store antallet graver - gjennomsnittlig mellom fem og syv begravelser hvert år tyder på en fast befolkning. Men sikre kan vi ikke være før vi har gravd mer.

Fig. 3. Denne modellen av Birka, Kaupangs svenske 'søsterby', ble laget etter utgravningene 1990-95. Bosetningen er, som man ser, av en helt annen karakter enn den som framstår på rekonstruksjonen fra Kaupang. Husene er mer permanente, og bebyggelsen har en klar struktur. Husene ligger innenfor faste parseller som vender ut mot et regelmessig gatenett. Ferdselsårene går enten parallelt med eller vinkelrett på stranden. Kan Kaupang ha hatt en lignende inndeling?

Finnes det en fast tomtestruktur i bosetningsområdet?I de andre vikingtidsbyene, som på Birka like ved Stockholm (fig. 3), har man funnet at fra starten av har byområdet vært inndelt i faste tomter eller parseller. Denne inndelingen, som ble markert med grøfter og gjerder, er stabil gjennom hele byens levetid, og den har trolig tjent til å avgrense det arealet som hver enkelt av brukerne hadde rettigheter til. En slik første inndeling av byområdet, som må være det fysiske uttrykket for en bygrunnleggelse, har rimeligvis blitt foretatt av en autoritet - en konge eller høvding, som siden fordelte rettighetene til parsellene. Påvisning av en parsellering på Kaupang - eller mangelen på en slik - sier derfor mye om hvordan stedet ble til. Dersom det tilsynelatende ustrukturerte inntrykket av bebyggelsen fra Tollnes' rekonstruksjon (fig. 2) bekreftes gjennom vår undersøkelse, kan det se ut til at Kaupang har en mer 'selvgrodd' karakter - at bebyggelsen ikke er resultat av en bevisst grunnleggelse. Men kanskje har man oversett restene av tomtegrensene eller kanskje skyldes den tilfeldige karakteren at det ble gravd i ytterkanten av bebyggelsen?

Finnes det spor etter noen høvding eller småkonge i Kaupangs nærområde?Gjennom bosetningshistoriske undersøkelser i Tjølling skal vi arbeide oss inn i Kaupangs lokale sosiale kontekst. Flere steder i Skandinavia er det de senere årene påvist aristokratiske gårder fra denne tiden. De skiller seg ut ved gjenstandsfunnene, og ved at det dominerende huset er en hallbygning, 30-50 m lang og opp til 12 m bred, bestående av ett eneste rom med et stort ildsted i midten. Slike haller omtales også i skriftlige kilder. Her tok høvdingen imot sine gjester, og her holdt han fester for sine krigere, både drikkegilder, og fester av mer rituell karakter. Ved utgravninger skiller disse husene seg ut ved sin størrelse og spesielle rominndeling, og gjennom de funn som gjøres der, gjerne skår av kostbare drikkebegre og deler av våpen. I et stolpehull tilhørende en hall fra vikingtid ved Tissø på Sjælland, fant man nylig en stemmeskrue til en lyre - et funn som antyder raffinementet i tidens aristokratiske kultur. Vi har allerede noen indikasjoner på at restene etter en slik hall kan ligge like ved Kaupang. Kanskje er vi på sporene av Skiringssal-høvdingens gård?

Ikke vikingmyter

I tillegg til å belyse disse hovedspørsmålene, vil den nye Kaupang-undersøkelsen gi mengder av annen informasjon. Det store gjenstandsmaterialet vil blant annet kunne fortelle om vikingtidens handelsveger, om hvilke typer smykker og bruksgjenstander som ble produsert på stedet og om hverdagslivet til dem som bodde der. Vi vil blant annet få lære nytt om kosthold og sykdommer. Kanskje kommer vi nærmere en datering av Kaupangs brukstid. Hittil har bosetningsområdet bare gitt funn fra perioden ca. 770/780 - 900 e.Kr., mens gravfeltene omkring har vært i uforminsket bruk fram til midten av 900-tallet.Prosjektet har en stor formidlingsdel med daglige omvisninger på utgravningsfeltet, opplegg for skoleklasser og aktiv bruk av Internett. Målet med vår formidling er ikke å bekrefte de utbredte mytene om vikingtiden, men å bringe videre nyvunnet innsikt om periodens annerledeshet, som igjen kan gi muligheten til refleksjon over den livsform vi har og de rammer vi setter omkring våre liv i begynnelsen av et nytt årtusen.

Emneord: Språk og kultur, Arkeologi, Nordisk arkeologi Av Dagfinn Skre
Publisert 1. feb. 2012 12:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere