print logo

Døde eller gikk bort?

Marginaliseringa og iscenesettinga av døden i vårt samtidssamfunn skyldes uten tvil i stor grad at den er u- eller motproduktiv for økonomiske formål. Etter mitt syn bør døden gjeninnsettes helt i sentrum av vår oppmerksomhet, fordi den er en kjernefaktor i alles liv, og fordi et usminka og fortrøstningsfullt forhold til den er ei forutsetning for et godt liv, skriver

Dødsannonser på polsk: Geirr Wiggen har fått blod på tann etter sin undersøkelse av norske avis-dødsannonser. Her studerer han "flygeblad-dødsannonser" på husvegger i Krakow. Foto:Berit Wiggen (©)

Det var ei mellomfagsoppgave i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo i 1990 som først gjorde meg oppmerksom på det forholdet at verbet 'dø' synes å bli erstatta stadig mer i norske dødsannonser av ulike andre verb og verbaluttrykk sist på 1900-tallet. Det fikk jeg lyst til å se nærmere på, og da jeg hadde forskingstermin i 1999, rett nok med andre språkvitenskapelige tema på programmet, tillot jeg meg å bruke litt tid på det jeg trudde skulle ende med en artikkel om verbalfrasen i norske dødsannonser gjennom 1900-tallet. Det blei noe helt annet: ei bok og ei tematisk grensekryssing til fag jeg både var og er mer eller mindre amatør i: Religionssosiologi og teologi, folkloristikk og sosialantropologi, psykologi og psykiatri, litteratur- og medievitenskap.

Døden viktigere lengre sør

Om dødsannonse-studier er ytterst få og tematisk avgrensa i norsk og nordisk sammenheng, er de mange og til dels omfattende lengre sør i Europa, både i form av artikler og bøker, inkludert flere doktoravhandlinger. Mitt arbeid er nok, med sitt fokus på ordvalget i dødsannonseringsfrasen og i sin sammenfatning av eksisterende faglitteratur, det første av sitt slag i Norge og Norden. Men arbeidet er ikke originalt eller stort i forhold til mange studier en finner utafor Norden. I det hele tatt synes døden å være tematisert langt mer og mer variert i det offentlige ordskiftet og i akademisk virksomhet i tradisjonelt katolsk-dominerte områder enn i tradisjonelt protestantisk-dominerte. Det sier kanskje noe om hvor ulikt en ser på døden, både i den enkeltes og samfunnets liv. Ved universitetet i Louvain-la-Neuve i Belgia har det for eksempel vært tema for et medievitenskapelig fagmiljø sia tidlig på 1980-tallet og avstedkommet ei rekke avhandlinger om språklige uttrykk for død hvert år fra da av. Ved Québec-universitetet (Canada) er det et tverrfaglig forskingssenter for studium av død som trekker til seg studenter og forskere fra ulike fagfelt, med undervisningstilbud på alt fra få-vekttallsnivå til doktorgradsnivå. Så viktig som døden er i våre liv, burde vi òg i Norge tenke på å sette den mer sentralt på sakskartet, både i vitenskapelig sammenheng og i skole og utdanning på alle nivå.

Forskjønnende verb

Mitt primærmateriale er 2600 ulike dødsannonser fra fem Oslo-aviser med riksspredning og med ulik sosial og livssynsmessig leserkrets ( Aftenposten, Dagbladet, Arbeiderbladet, Nationen, Vårt Land ) i 1901, 1920, 1940, 1960, 1980 og 1999, hundre tilfeldig valgte fra hver av dem på hvert tidspunkt (f.o.m. 1920 resp. 1960 for de to siste avisene). På grunnlag av de verba, verbalpartiklene og verbaltillegga (adverbial, predikativ og objekt) annonsene kunngjør enkeltpersoners død med, er det mulig å se et skifte i de etterlattes holdning til døden fra om lag midten av 1900-tallet av, det vil si om lag samtidig med at døden og dødsomsorgen for alvor flyttes ut av heimen og profesjonaliseres i institusjoner. Ordet 'dø(d)-', i regelen som verb, stundom som adjektiv og substantiv, som inntil da hadde dominert med en bruksfrekvens på over 90 %, begynner da å vike for ulike andre verb, om lag et dusin forskjellige, som i overveiende grad har eufemistisk (forskjønnende) karakter. Den tiltakende eufemismen i verb-/verbalbruken går dessuten i økende grad sammen med en adverbialbruk som gjenspeiler privatisering og til dels sentimentalisering av døden. Til sammen må en kunne si at endringene i annonsenes språkbruk i dødskunngjøringa gjennom siste del av 1900-tallet viser en stadig sterkere tendens til det religionspsykologer har karakterisert som «a sidelong glance to avoid psychological maladjustment». Generelt dreier det seg om ei gradvis svekking av dødsrealisme og av religiøs fortrøstning overfor døden og et skifte av fokus fra den døde til de(n) etterlatte.

Sorgannonser

Det siste kan gi annonsene karakter av å være kunngjøring av de etterlattes sorg mer enn av den avdødes død. Det gjelder mest i annonser som står i kulturradikale aviser som Arbeiderbladet og Dagbladet . Den (låg-)kristne avisa Vårt Land er som kjerringa mot strømmen i denne sammenhengen og opprettholder stor grad av både dødsrealisme og religiøs fortrøstning, skjønt med tegn til å følge etter den allmenne utviklinga mot slutten av det gamle hundreåret. Likevel opprettholder norske dødsannonser tradisjonell dødsrealisme ved tusenårsskiftet mer enn tilfellet er i andre deler av det protestantisk-dominerte Europa og Amerika gjennom bruk av det verdinøytrale ordet 'dø(d)-' i et flertall av dødsannonsene.

Empirisk og subjektivt

Denne utviklinga har jeg i mitt arbeid beskrevet så nøyaktig som råd er på et empirisk-kvantitativt grunnlag. Så drøfter jeg naturligvis i tillegg åssen den best kan forstås i sin sosiale, religiøse, institusjonelle osv. sammenheng, og jeg gjør det som best jeg kan i jamføring med tilsvarende forhold i andre deler av vår europeisk-amerikanske kulturkrets. Jeg legger ikke skjul på mine forståelsesformer, men de kan ikke være annet enn subjektive. Framstillinga mi skal derfor ikke hindre leseren i å forstå det beskrevne annerledes enn jeg. Det er i den kvalifiserte dialogen om veldokumentert og grundig beskreven empiri humanvitenskapene har sin samfunnsmessige verdi. Og forskerens stemme skal bare være én av fleres, og ikke på noe vis settes på pidestall, når det gjelder åssen det beskrevne kan forstås. Jeg håper altså at jeg med tematiseringa mi av norsk 1900-talls dødsmentalitet kan bidra til at flere vil reflektere over emnet, både privat og i ulike samfunnssammenhenger.

Tverrfaglig

Tverrfaglige studier er vanskelige. En må rekne med å komme til kort i de faglige sammenhengene der en er gjest. Kolleger fra de fagfelta der jeg har vært på besøk, vil sikkert kunne sakne problemstillinger og problematiseringer som ville ha falt dem naturlig om de hadde tatt opp dødsannonsestudier. Jeg har ikke kunnet se annet enn det min bakgrunn har tillatt meg. Jeg håper likevel at mine forskingsfrukter i dette tilfellet er mange og gode nok til å stimulere til allmenn og saksspesifikk (for eksempel kirkelig, helse- og sosialpolitisk, språk- og mentalitetshistorisk) ettertanke og til å gi noen forskerkolleger lyst til sjøl å tematisere dødens plass i våre liv, slik de kan gjøre det fra sine faglige ståsteder. Om så er, har vi en dialog i gang om et viktig tema som jeg synes bør ha en mer sentral plass i både allmenn utdanning og politiske avveiinger.

”Vår eiegode bestemor”

Ett aspekt er jeg likevel lei for at jeg ikke har kunnet belyse godt nok i det arbeidet jeg nå har publisert, nemlig dødsannonsens innledende nominalfrase, d.e. de pronomen, substantiv og adjektiv som de(n) etterlatte karakteriserer den avdøde ved («Arbeidsformann/Disponent ... NN», «Min kjære hustru, vår eiegode mor, bestemor ... NN»). Grunnen er banal, nemlig at det i utgangspunktet bare var verbalfrasen, altså annonsenes måte å kunngjøre døden på, jeg var interessert i. Da temaet vokste, hadde jeg ikke lenger enkel tilgang til primærkjeldene, for på det gamle Universitetsbibliotekets lesemaskiner for mikrofilm hadde jeg ikke kunnet fotokopiere hele annonsene, bare skrive av det i dem som hadde interesse for meg der og da. Og sjøl om det også omfatta opplysninger om ikke-verbal symbolbruk, eventuelle minnevers o.a., gjaldt det ikke den innledende nominalfrasen. Andre eller jeg sjøl får inkludere det aspektet i slike regionale studier som jeg håper det foreliggende arbeidet kan suppleres med.

Dødsfald

   Gud, som bød Livet ved sit almægtige Bliv, havde ogsaa af sin uransagelige Viisdom besluttet: at min Mand Oberst-Lieutenant Hans Hoell skulle ende sin jordiske Bane i Dag, da han efter 2de Dages Sygeleie ved en rolig Død blev hjemkaldet til de Udvalgtes himmelske Arvedel, i sit alders 80de og vores Ægteskabs 37te Aar.   - Dette for mig og 4 Børn smertelige Tab giver jeg mig den Ære herved at communicere den Afdødes og mine Slægtninge og Venner, hvis Ømme Deeltagelse jeg, uden skriftlig Condolence, er overbeviist om.   - Algodheds Gud! mit Hjertes Sukke er for Dit Ansigt, Du gav, Du tog, dit allerhelligste Navn være lovet, og Du styrke og lede mig ved din Faderhaand til at gjenforenes med den Afdøde der, hvor vi ikke mere skal adskilles.   Steenstad Gaard pr. Skien, den 8de Mai 1820

Pauline sal. Hoels,født Bloch.

Uproduktiv død

Ikke minst er jeg opptatt av at døden, så viktig som den er i alles liv, blir et mer sentralt tema i vårt samfunns undervisning og kunnskapsproduksjon. Det mener jeg er desto viktigere som både skole og forsking i nyere tid er blitt stadig mer tilrettelagt som produktivitetsfaktorer for økonomiske og materielle formål på bekostning av omsyn til allmennmenneskelig danning og livskvalitet. Marginaliseringa og iscenesettinga av døden i vårt samtidssamfunn skyldes uten tvil i stor grad at den er u- eller motproduktiv for økonomiske formål. Etter mitt syn bør døden gjeninnsettes helt i sentrum av vår oppmerksomhet, fordi den er en kjernefaktor i alles liv, og fordi et usminka og fortrøstningsfullt forhold til den er ei forutsetning for et godt liv, inkludert den enkeltes ordning av sine livsverdier. Når døden ikke lenger er noe den enkelte stilles overfor i unge år og beskjeftigelsen med den ikke er gjenstand for livsintegrert initiering, er det i første rekke skolen som har ansvar for å gi den dens rette plass i våre barns og unges liv. Og det bør, slik jeg ser det, ikke skje bare når døden bryter seg inn i elevenes hverdag i form av ulykker og andre plutselige dødsfall, og da møtt med krisepsykiatrisk terapi. Døden bør tematiseres udramatisk og saklig, så å si mens sola ennå skinner i deres liv, så de unge kan hjelpes til å sette sine gleder og sorger, planer og drømmer i perspektiv, til å se livets grunnleggende dimensjoner, ja, til å undre seg og grunne over tilværelsens ubegripeligheter og mysterier.

Døden som prosjektarbeid i skolen

For det formålet kan iakttakelse av dødsannonser være en glimrende inngang til temaet. Elevene kan samle inn annonser og sammenlikne deres symbol- og ordbruk og alle de opplysningene de ellers inneholder. Og samtalen om det de finner, vil måtte trekke inn kunnskap og refleksjon fra ei rekke av skolens fag og fra de unges hele livserfaring. Slik kan samtalen om døden i våre liv bli helhetsskapende og livsbyggende, ikke sjokkprega og terapikrevende. Og forskingsfrukter kan gi næring til den. Jeg håper det aktuelle arbeidet mitt kan fungere også slik.

Geirr Wiggen er professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Sosialantropologi Av Av Geirr Wiggen
Publisert 4. mar. 2000 00:00 - Sist endret 1. mar. 2012 09:38