print logo

Eurosentrert ex.phil.

Det må være et tankekors at om lag 40 prosent av førsteårsstudentene stryker til «Forberedende». Det kan ikke være rasjonelt og må si noe om at studiet ikke er godt nok tilpasset dagens 20-åringer.

Kollokviekamerater: Til venstre: Kristine Nordby fra Tromsø. Til høyre: Karima Bitta fra Marokko. Forfatteren i midten.   Foto: Ståle Skogstad (©)

Som voksen student vil jeg hevde at «Forberedende» er noe av det mest verdifulle jeg har vært borti, men kanskje kommer noe av pensum unødig seint for de unge som ikke har hatt filosofi som pensum tidligere, og kanskje gjøres det for eksklusivt og vanskelig. Interessen for filosofi synes å være til stede, jamfør suksesshistorien med Sofies Verden og kø til Arne Næss’ gjesteforelesninger.

Ex.phil./ex.fac. er et studium med røtter tilbake til de første universitetene på 1200-tallet med kravet om grunnleggende humanistisk dannelse. Ett sted vil jeg tro denne kunnskapen «må» tilbys nye studenter, men tilretteleggingen pedagogisk, praktisk og gjennom undervisningsmaterialet har samtidig slingringsmonn for betydelige forbedringer.

Er Europa «hele verden»?

For undertegnede, en alminnelig kunnskapsrik før-68-er, ble møtet med det påstått kjedelige og vanskelige ex.phil. en arbeidsom, men lærerik opplevelse. Det kjentes verdifullt å få en innføring i og en oversikt over vår kultur- og religionshistorie. Ikke alt var nytt eller ukjent, og gjennomgangen av 2500 år med europeisk historie ble en berikelse, som åpnet nye dører.

Men så, midtveis i studiet, slo det meg: Her mangler det noe! Hvorfor er studiet så vestlig sentrert? Verden begynte da ikke med grekerne? Hvem var de påvirket av? Hvor hentet de sin forestillingsverden fra? Den greske kulturen har tilført menneskeheten enestående tanker og visjoner, men den oppstod da ikke i et vakuum, så hvor i pensum finner vi referansene til andre kulturers gude- og idélære, som kunne gitt perspektiv?

Har ikke rasisme med etikk å gjøre?

Den neste svakheten for meg ble at vi hadde en hel bok om etikk, om etikkens historie, om regler og normer for våre verdier og handlinger, men ingenting om en av dagens største utfordringer; rasismen og nazismens røtter og historie i vår jødisk-kristne kultur. Det er et (kjempe)stort tema, men for meg ble det påfallende og beklagelig at et så viktig og vanskelig tema var så underkommunisert.

I tillegg så jeg meg rundt i mine semestergrupper. Der var ungdom fra Latin-Amerika, det sørlige og nordlige Afrika, fra Midt-Østen og fra Asias store kulturer. Det er studenter som kommer direkte fra disse områdene eller som representerer en av de mange folkegruppene vi finner igjen ute i det flerkulturelle Norge.

Hvor var innføringen i muslimsk, afrikansk og asiatisk tenkning? Det ville kunne hjulpet meg til å forstå naboen og mine medstudenter til å forstå sine egne familiers bakgrunn, nå i norsk og vestlig kontekst.

Det ble opplevd som en mangel ikke å bli tilbudt stoff som kunne gi innsikt og perspektiv på deres bakgrunn og kultur og som kunne bidra til kommunikasjon over kulturbarrierer.

Pensum til å bli klok av

En av vitenskapshistorikerne vi behørig ble presentert for i Forberedende-pensum, var Thomas Kuhn. Han hevder, slik mange Apollon -lesere sikkert vet, at vitenskapen utvikler seg i sprang, i paradigmeskifter fra én normalvitenskap med et sett av grunnleggende forutsetninger for forskning, til en annen. Lettere spissformulert og litt frekt sagt burde han kanskje anbefales som allmenn og gjentatt lesning for universitetsansatte.

For det ble litt pussig at det flerkulturelle aspektet og kvinners stilling og rolle – i den grad det er med som pensum – ble kommunisert som «blindtarmer», som egne kapitler helt til slutt i lærebøkene, som et alibi før et nytt paradigme.

Sett med artikkelforfatterens kvinneaktivistiske øyne er Forberedende-pensum særlig innholdsrikt. Å få en slik gjennomgang av kvinnenes plass opp gjennom tidene, å lære om filosofenes og kirkefedrenes syn på kvinner, følelser og kjønn, var til å bli klok av. Men det var til å forundres over at lærebokforfatterne i så liten grad reflekterer over at historien, slik den blir presentert for oss, er skrevet og dominert av menn.

Ja, pensum til å bli klok av. Og deprimert av, i den forstand at det ikke er det minste rart at kvinner - på en slik historisk bakgrunn - strever med å bli likestilt, sett og respektert.

Det har for øvrig vært interessant dette halvåret å notere seg alle referansene i medie- og samfunnsdebatten til «mitt» ex.phil.-pensum. Grekernes syn på det gode liv, kirkefedrenes syn på ondskapen og innlegg omkring «Det annet kjønn» av Simone de Beauvoir: Alt dette er jo faktisk livs levende i offentlig debatt!

Vår førforståelse og fordommer mot «den Andre»

Simone de Beauvoirs berømte tanker om «den Andre » kan for øvrig være noe å ta med seg videre, nettopp i debattene om undertrykkingsforhold som har med tro, legning, kjønn eller hudfarge å gjøre. Det er viktig og riktig at studentene ved norske universiteter får en god og ajourført innføring i europeisk kulturarv og tenkning. Samtidig ville ex.phil. gitt studentene bedre ballast hvis pensum hadde inneholdt et minimum av innføring i det mangfoldet som det flerkulturelle Norge i dag må forholde seg til.

Ikke bare nasjonalt, men internasjonalt er Norge en aktør på den globale arena. Ofte er det de etniske religionsbaserte konfliktene som vekker vårt engasjement. Skal vi ha noe konstruktivt å bidra med, er det viktig at vi har kunnskaper som strekker seg utover vår vestlige kristne og mannsdominerte kulturkrets. Kunnskap koblet med respekt og toleranse for andre mennesker, folk og kulturer bør derfor være en del av den nødvendige bagasjen som ex.phil. kan bidra med til norsk allmenndanning.

Nå vil lærerne, forfatterne og forlagene fort kunne innvende at pensum er stort nok og vel så det, og mye er allerede utelatt. Jo, sikkert, men likevel. Det er noe med utvalg, prioritering og dybde i utvalgene – kunne ikke dette vært annerledes?

Nyprodusert lærestoff

For noen år siden ble Forberedende-pensum revidert, og lærerne uttrykker ulike oppfatninger om vellykketheten. Fortsatt er noen av pensumbøkene gamle, upedagogiske og nesten for rebuser å regne. Med de nye bøkene har forfattere og forlag gjort en betydelig jobb med å få fram nytt og godt lærestoff, men fortsatt savnes valgmuligheter.

De fleste bøkene framstår som tiltalende, delikate og til dels vakre. Noen bøker er for ordrike. Av og til er forfatterne for innforstått med tema til å sette seg på studentenes nivå, slik at det faktisk er vanskelig å få med seg betydningen av sentrale emner. Valget av filosofer kan dessuten diskuteres, i tillegg til at presentasjonen av enkelte (på dette nivået) fortsatt kan synes unødig omfattende og komplisert. Dessuten bør foreleserne ha et minimum av engasjement og eksamensoppgavene være i samsvar med pensum.

En hovedinnvending er likevel at både bøker og forelesere kunne vært tydeligere på hva som i sin tid var nytt ved de ulike filosofers bidrag, og ikke minst hvorfor det er viktig for oss å vite noe om dette i dag. Jeg tror det er mangelen på klarhet rundt disse spørsmålene som ligger til grunn for de yngste studentenes begrensede interesse.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag Av Av Anne Hjort-Larsen
Publisert 4. mar. 2000 00:00