Historie for og mot forsoning

Israel og Sør-Afrika er eksempler på hvordan man kan nyttiggjøre seg historien. De er begge unge nasjoner med en lang historie av vold bak seg, men valgte å bruke fortiden på ulik måte i forbindelse med nasjonsbyggingen: I det ene tilfellet til å befeste motsetninger, i det andre til å forsøke å forsone dem.

Foto: Ståle Skogstad (©)

Historien er viktig for ethvert samfunn fordi den i så sterk grad er med på å forme samfunnets kollektive identitet. Friedrich Nietzsche har skrevet at “ethvert folk trenger … en viss kunnskap om fortiden … men alltid og kun for livets skyld”. “For livets skyld” kan forstås dit hen at historieskrivning ikke bare skal være en oppramsing av hendelser i fortiden, men gi en forklaring på fortiden, slik at samfunnet eller nasjonen kan dra “nytte” av den. “Nyttig” bruk av historien for en nasjon kan for eksempel være det å skape forsoning– eller det kan være det motsatte– å styrke hatet eller befeste offerstatusen.

Israel – katastrofe og forløsning

For jødene i Israel er det særlig to historiske hendelser, eller minner om fortiden, som er bestemmende for den kollektive identiteten, to minner som er så motsatte som det er mulig å forestille seg, nemlig holocaust 1941-45 – Nazi-Tysklands utryddelse av nærmere seks millioner europeiske jøder – og opprettelsen av staten Israel i 1948. Det korte tidsspennet mellom disse to hendelsene har styrket jødene i Israel i troen på at det er en årsakssammenheng mellom katastrofen og forløsningen, ifølge Moshe Zimmermann , professor i historie ved Hebrew University of Jerusalem. For sionistene representerte holocaust kulminasjonen av mer enn 3000 år med antisemittisme, mens statsdannelsen var fullbyrdelsen av jødenes like gamle tradisjon for heroisme.

Krigen i 1948-49 skapte nødvendigvis en del myter, eller offisielle sannheter, i Israel, det var tross alt en trang fødsel for en ny nasjon. Ifølge Benny Morris , en kollega av Zimmermann, har staten Israel vært tuftet på fire myter som oppstod i forbindelse med denne krigen. Den første myten er at Israel, eller det jødiske samfunnet i Palestina, godtok FNs delingsplan av 1947, mens palestina-araberne og de arabiske statene avviste den og ville “kaste jødene på sjøen”. Den andre er at palestinerne flyktet frivillig etter oppfordring fra sine ledere. Den tredje er at jødene kjempet Davids kamp mot Goliat og vant mot alle odds. Den fjerde myten er at Israel etter krigen i 1948–49 tilbød sine arabiske nabostater en fredsavtale, men at de avslo.

Disse sionistiske mytene ble hamret inn av den første generasjonen av israelske historikere. De hadde bevisst eller ubevisst underlagt sin rekonstruksjon av fortiden til statens, partiets og nasjonens interesser, og deres arbeider var stort sett unnskyldende eller propagandistiske i forhold til Israels krigføring i 1948-49. De hadde selv tatt del i 1948-begivenhetene og så på seg selv som nasjonsbyggere.

Den nye generasjonen av historikere som dukket opp på slutten av 80-tallet, som Benny Morris tilhører, kom til å stille seg kritiske til “mytene” om 1948. For det første hadde de fått tilgang til nyåpnede israelske, amerikanske og britiske samt FNarkiver som undergravde det offisielle israelske synet. For det annet hadde de en annen erfaringsbakgrunn enn den eldre generasjonen historikere for å vurdere begivenhetene i 1948-49. I løpet av 70- og 80-tallet gjennomgikk det israelske samfunnet en modningsprosess, ifølge Morris, basert på erfaringene med krigene i 1967 og 1973, invasjonen av Sør-Libanon i 1982 og palestinernes intifadah fra 1987.

De “nye” historikernes konklusjon var at alle de fire mytene om 1948 er modne for revisjon: Arkivene forteller at ekspansjonslysten var vel så framtredende som fredsviljen blant mange av de israelske lederne, og det var få krigshandlinger på israelsk side av delelinjen. De fleste palestinerne flyktet som følge av krigshandlinger, og i noen tilfeller ble palestinere deportert av israelske styrker, og massakrer forekom også. Og det var langt ifra Davids kamp mot Goliat: De israelske styrkene var gjennom hele krigen i overtall (ca. 3:2) og var med unntak av de første ukene også overlegne i våpen. I tillegg hadde Israel fordelen av å ha en enhetlig kommando. Da historikerne presenterte sine funn på 90-tallet, ble de møtt med voldsomme angrep, nettopp fordi man var redd for at den israelske/sionistiske identiteten skulle rakne.

“Holocaust-industrien”

I år 2000 er oppmerksomheten rundt holocaust større enn noen gang: På få måneder har vi hatt holocaust-konferanse i Stockholm som nå skal bli en årlig foreteelse, rettssaken mellom holocaust-fornekteren David Irving og professor Deborah Lipstadt og bråket rundt en annen holocaust-fornekter (ifølge vår utenriksminister), den østerrikske politikeren Jörg Haider . Norman Finkelstein , omstridt historieprofessor ved City University i New York, mener at holocaust brukes som ideologisk våpen og økonomisk melkeku for jødiske interessegrupper.

– Etter seksdagerskrigen mellom Israel og landets naboer i 1967, gjenoppdaget det jødiske USA holocaust, hevder han i sin bok The Holocaust Industry, som kommer ut til sommeren. Et av motivene skulle ha vært å ta brodden av kritikken mot Israel.

– I de senere årene har holocaust-industrien brukt nazistenes jødeutryddelser til å presse europeiske land for penger i navnet til det de kaller “trengende ofre for holocaust”, uttalte han til Morgenbladet 4. februar i år. – Nå krever The Jewish Congress 60 milliarder dollar fra Polen på vegne av 3,5 millioner døde jøder. Kravet vil ruinere Polen. I virkeligheten dreier det seg om å berike de jødiske organisasjonene, fortsetter han. De gjenlevende ofrene får lite eller ingenting.

Finkelsteins forrige bok, A Nation on Trial (1998), var et angrep på Daniel Goldhagens kildebruk og sentrale resonnementer i boka Hitler's Willing Executioners (1996). Goldhagens tese var at tyskernes antisemittisme var mer ondartet enn antisemittismen i resten av Europa og at de i århundrer bare hadde ventet på en anledning til å utrydde jødene. Finkelstein, som selv er jøde (hans foreldre overlevde så vidt dødsleirene Maidanek og Auschwitz), ble beskyldt for å være antisemitt, og boka ble forsøkt stoppet av Goldhagen og jødiske lobbyister.

Sør-Afrika – Regnbuenasjonen

1948 var også året da boerne i Sør-Afrika kom til makten og innførte apartheid som statens bærende ideologi. I 1960 oppga frigjøringsbevegelsen ANC sin ikke-voldelige kamp mot apartheid, og undertrykkelsen av det svarte flertallet ble skjerpet. I 1990 ble Nelson Mandela løslatt etter 27 år i fengsel, og fire år senere ble han valgt til Sør-Afrikas første svarte president. Hans program var å skape en ny nasjon, døpt til “regnbuenasjonen”, basert på demokrati og likhet mellom folkegruppene. Sentralt i forsoningsarbeidet skulle den regjeringsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen stå.

På åpningsmøtet 16. desember 1995 uttalte Sannhetskommisjonens leder, erkebiskop Desmond Tutu, følgende om formålet med kommisjonen:

Hvit og svart danser: Motsetning?

Foto: Ståle Skogstad (©)

“Vi har fått den vanskelige oppgaven med å … hjelpe vårt land og folk til å oppnå virkelig og ekte, ikke lettkjøpt og flyktig, forsoning. … Vi skal delta i prosessen med å lege vår nasjon, å … hjelpe vårt land og vårt folk til å erkjenne vår mørke fortid én gang for alle. … Vi vil ta fatt på det som skal være en samlet, landsomfattende prosess for å lege gjennom anger, bekjennelse og tilgivelse. … Det er derfor sannheten står så sentralt i hele dette arbeidet.”

Sannhetskommisjonen skulle både avdekke sannheten om de alvorlige menneskerettighetsbruddene som var begått i tidsrommet 1960-94 – da om lag 17 000 mennesker ble drept i kampen mot apartheid – og samtidig skape forsoning mellom landets etniske grupper. Kommisjonen gjennomførte en lang rekke høringer, vurderte søknader om amnesti og avleverte sin endelige rapport til regjeringen i oktober 1998.

Sannhet og forsoning

Er det mulig på samme tid å søke sannheten og oppnå forsoning? Og fant Sannhetskommisjonen sannheten om overgrepene under apartheid? Brent Harris , professor i historie ved Universitetet på Western Cape, som har gransket Sannhetskommisjonens arbeid, mener kommisjonen både produserte historie og det “arkiv” som den baserte historien på.

Historie må forstås som “en mulig framstilling av fortiden blant mange andre mulige framstillinger”, skriver Harris. Sannhetskommisjonens materiale for å konstruere en offentlig historie var individuelle minner om fortiden som ble fremført muntlig og deretter nedtegnet under høringene. “Sannheten” ble etablert gjennom å prøve disse minnene mot virkeligheten. Sannhetskommisjonen gjennomførte imidlertid ingen empirisk testing av sitt materiale, noe den ble kritisert for. Men kommisjonens oppgave var like mye å omskape Sør-Afrika til en forent og ny nasjon ved å fremme en felles kollektiv identitet. Forsoning kunne bare oppnås ved at man erklærte én versjon av fortiden for å inneholde den “essensielle sannheten” om historien, hevder Harris.

Offisielt uttalte Sannhetskommisjonen at den ville behandle alle versjoner av sannheten likt. Men fordi den hadde nasjonsbygging som mål, måtte den forsøke å forme et homogent kollektivt minne, og her var det kun var plass til én versjon av sannheten. I denne versjonen var ofrene for overgrepene de egentlige bærere av sannheten. Dette ble gjort i erkjennelsen av at det alltid er lettere for folk å identifisere seg med ofrene enn med overgriperne, som i liten grad slapp til i de TV- og radiooverførte høringene. Overgrepene under apartheid ble framstilt som fortidens villfarelser, som noe avvikende, og overgripernes versjon av fortiden skulle derfor ikke bli en del av det nye Sør-Afrikas fortid.

Det var i hovedsak svarte, mannlige anti-apartheid-aktivisters minner om fortiden som ble kringkastet fra Sannhetskommisjonens høringer og overført til nasjonens arkiv, har Harris merket seg.

Identitet framfor sannhet

Hva slags konklusjoner kan vi så trekke av de to eksemplene? Den første historikergenerasjonen i Israel måtte for en stor del skrive en tendensiøs versjon av den nye historien for å ivareta sin oppgave som nasjonsbyggere. Det samme kan sies om dagens sørafrikanske historieskrivning. I det første tilfellet bestod historiens “nytte” i å etablere en front mot en fiendtlig omverden, inkludert palestinerne. Særlig erindringene om holocaust later til å ha hatt, og har fortsatt, en viktig politisk – og økonomisk – betydning. I det andre tilfellet var det tvert imot snakk om å lege konflikter som kunne true den nye statens eksistens. Begge “prosjektene” har til en viss grad lykkes i å bygge opp en felles, nasjonal identitet ved å tolke fortiden i den unge nasjonens interesse. På den måten har de “tjent livet”, om ikke den hele og fulle sannhet.

Emneord: Språk og kultur, Historie Av Lars Hoff
Publisert 1. feb. 2012 12:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere