Historikerstrid i Norge

Hans Fredrik Dahl-debatten i 1996 og -97, som raste mellom Dahl, l’enfant terrible i den norske sekstiåttergenerasjonen, og hans kritikere, er trolig den mest temperamentsfulle historiedebatt i nyere norsk tid. Temaene og motivene var mange, men spørsmålet om historiens makt stod helt sentralt.

Foto: Ståle Skogstad (©)

Hva var det som ble diskutert? Mye av debatten gjaldt direkte og indirekte hovedpersonen selv: Historikeren, medieforskeren og kulturskribenten Hans Fredrik Dahl, som hadde anbefalt nynazisten David Irvings bøker om Den andre verdenskrig for norske lesere. Det er ikke urimelig å tolke flere innlegg i debatten slik at Dahl lenge hadde helt provokativ væske i et beger som nå rant over. Meget harde ord ble brukt om ham, ord som nok kunne fått andre til å svare med injuriesøksmål – eller injurier. Men hvilke historiefaglige temaer ble diskutert? Jeg har prøvd å sammenfatte dem i sju spørsmål:

1. Kan en politisk agitator som hevder at gasskamrene ikke fantes, bli tatt på alvor som historiker når han skriver om Den andre verdenskrig?2. Hva kreves av en god historiegransker?3. Hvem har autoritet til å bedømme kvaliteten på et historisk verk?4. I hvilke fora skal kvalitetsvurderingen foregå?5. Hvordan skal historikeren diskutere antall ofre?6. Hvor aktuell er Den andre verdenskrigs nazisme og fascisme?7. Hvor mektig er historikeren?

Et kort resymé av debatten

1. Kan en politisk agitator som hevder at gasskamrene ikke fantes, bli tatt på alvor som historiker når han skriver om Den andre verdenskrig?

Ja, hevdet Dahl, og insisterte på at man må skille mellom folks meninger og deres vitenskapelige produksjon. Irving hadde avgitt mange “grumsete uttalelser”, men noe ganske annet var hva han hadde skrevet i sine bøker. Nei , hevdet andre kulturskribenter. Én av dem bekjente at Irving forekom ham så kompromittert at han avviste bøkene hans uten å lese dem. Historikerne, også Dahls skarpeste kritikere, godtok et stykke på vei hans ja, og de konsentrerte seg om å påvise at agitatoren David Irvings fornektelse av gasskamrene også slo gjennom i hans bøker: Dels unnlot han på påfallende vis å omtale dem i sin Goebbels-biografi, dels fantes det formuleringer i bøkene som måtte tolkes som støtte til agitasjonen. Historieprofessor ved Universitetet i Oslo, Øystein Sørensen , trakk fram et annet moment: De fleste av Irvings bøker ble skrevet før forfatteren gikk over til så ekstreme synspunkter som å fornekte Holocaust.

Da Dahl ville styrke sitt klare ja med å trekke en parallell mellom David Irving og den ytterst anerkjente britiske historikeren Erik Hobsbawm, som var medlem av et parti som fornektet Stalins utryddelser i mellomkrigstiden, nøyde kritikerne først med fnysende å hevde at parallellen falt på sin egen urimelighet. Siden ble følgende forskjeller mellom nazisten og kommunisten trukket fram av Odd-Bjørn Fure : Irving mangler Hobsbawms formelle historieutdanning og opererer ikke innenfor forskerfellesskapet med de etiske standarder som der hører til. Dessuten, skriver Fure: “Hobsbawms politiske engasjement var av en akademisk type. Han var medlem av det britiske kommunistparti, men var ikke ukritisk overfor det sovjetkommunistiske system. Han sto aldri på massemøter med budskap om at det ikke hadde funnet sted utryddelser i Sovjetunionen.”

Den hete debatten

Sommeren 1996 beklager historikeren, medieforskeren og kulturskribenten professor Hans Fredrik Dahl seg i en Dagblad-artikkel over et drastisk kaldere klima i debatten om Den andre verdenskrig: Når nynazisten David Irving spar fram viktig kildemateriale og lager bok av det, møtes han med tiltakende sensur. Men når Daniel J. Goldhagen pusser støv av gamle holdninger og forklarer jødeutryddelsene med særlig dårlige kvaliteter ved det tyske folk, møtes han med høye salgstall og internasjonal applaus. Dahl blir rasende imøtegått av Rolf Hobson , historiker ved Institutt for forsvarsstudier, og hovedanklagen gjelder Dahls anerkjennende omtale av Irving som historiker. Hobson utvider kritikken til å gjelde både Dagbladet som nesten uten motforestillinger lar Dahl ture fram og den norske historikerstand som forholder seg passiv. Debatten går mellom de to en tid, og forflytter seg etter hvert til det mindre leste Morgenbladet, som ikke bare redaksjonelt tar et klart standpunkt for Hobson mot Dahl, men som går enda lengre enn Hobson i fordømmelsen av både Irving og Dahl. På seinhøsten får Dahl ny, kraftig motbør: Han har vært konsulent for journalist Egil Ulateigs bok “Med rett til å drepe”, en bok som handler om likvidasjoner i regi av den norske motstandsbevegelsen. Både forfatter, forlag og konsulent blir hardt kritisert for å ha utført dårlig historiefaglig håndverk. 25. februar 1997 presenterer så Universitetsforlaget, godt forhåndsannonsert, historikeren Odd-Bjørn Fures pamflett Kampen mot glemselen. Kunnskapsvakuum i mediesamfunnet . Først med denne bokutgivelsen braker debatten om Dahls Irving-anbefaling virkelig løs – i en rekke medier. De fleste poengene i Fures bok var imidlertid allerede framført i debatten. Når boka fikk et betydelig gjennomslag, skyldtes det trolig at synspunktene fra Dahls motstandere gjennom bokformatet kunne bli langt mer grundig dokumentert og resonnementene mer utviklet enn i avispolemikken. Om et godt besøkt debattmøte på Historisk institutt 17. mars 1997, hvor Dahl overfor Fure og en rekke andre kolleger beklaget at han hadde vært “litt sleivete”, skrev NTBs Håkon Fenstad: “De som var kommet til Blindern for å ta del i en opprivende fortsettelse av mediedebatten mellom Dahl og Fure, måtte gå skuffet hjem mandag kveld. Debatten ble løftet opp på et faglig nivå, og debattantene holdt seg langt unna tabloide uttalelser.”

2. Hva kreves av en god historiegransker?

Den Dahl-formuleringen som kanskje var mest provoserende, var hans karakteristikk av David Irving som “den fremste kildekritiker innen nazismens historie i dag”. Han nyanserte senere denne uttalelsen til at Irving var “en av de fremste”, noe som imidlertid ikke tok brodden av provokasjonen. Ingen benektet imidlertid at Irving var en dyktig kildejeger . Dahl siterte flere ganger sin kollega Øystein Sørensen som hadde hevdet at Irving “er en mester i å grave fram kildemateriale som historikerne har neglisjert eller vært uvitende om”, mens norsk okkupasjonshistories grand old man, Magne Skodvin, uttalte at Irving var “en hund til å grave frem informasjon”. Skodvin tilføyde imidlertid: “Men han har noen sjokkerende metodefeil.” Slike metodefeil hos Irving er et av temaene i Fures pamflett Kampen mot glemselen.

Blir man så en god kilde kritiker av å spore opp nye kilder? Dahl syntes å mene at det er kildekritikk å bringe fram kilder som utfordrer den etablerte oppfatning av et emne. En vanligere oppfatning er vel at kildekritikeren utmerker seg ved å forholde seg kritisk til kildene. Og det er her “metodefeilene” kommer inn.

3. Hvem har autoritet til å bedømme kvaliteten på et historisk verk?

Ingen av de involverte i den norske historikerstriden hadde selv drevet primærforskning i det kildematerialet som stod sentralt i debatten. Dahl kom nok, gjennom sine arbeider om okkupasjonshistorie og sin høyt anerkjente Quisling-biografi, nærmere betegnelsen “ekspert” enn hans hovedkritikere Rolf Hobson og Odd-Bjørn Fure. Men da han tidlig i debatten om Irvings biografi om Joseph Goebbels uttalte at han kunne “innestå for dens faglige kvalitet “, falt det kritikerne tungt for brystet. Dahl insisterte ikke særlig intenst på sin ekspertautoritet, men argumenterte utfra samme premiss som kritikerne: Prinsippet om “peer review” – fagfellevurdering, som vi kjenner fra de vitenskapelige tidsskriftene – må så vidt mulig gjelde også overfor store, historiske verk. Striden kom dermed til å stå om hvorvidt det fantes eksperter på Tyskland under Den andre verdenskrig som hadde uttalt seg rosende om Irvings bøker. Det var ikke lett for Dahl å legge internasjonale støttespillere på bordet, men han utnyttet en anmeldelse av den amerikanske historikeren Gordon Craig for alt den var verd. Hobson hadde i ett av sine innlegg brukt den samme Craig som sannhetsvitne i hans egenskap av å være “ekspert på moderne tysk historie”, og nå måtte Hobsons allierte i denne debatten, Fure, forsøke å frakjenne Craig autoritet igjen: Han hevdet at Irvings emne ikke var Craigs spesialitet og at han var blitt for gammel til å tas helt alvorlig.

4. I hvilke fora skal kvalitetsvurderingen foregå?

Hobson oppfordret forgjeves Dahl til å levere en anmeldelse av Irvings bøker til et fagtidsskrift i stedet for å anbefale den i Dagbladet, en avis som han anklaget for ikke å ha tilfredsstillende systemer for kvalitetssikring av fagstoff. Både Fure og Hobson kombinerte sin kritikk med å beklage at vi ikke har aviser i Norge som har slike systemer, og aviser som Frankfurter Allgemeine og Le Monde ble trukket fram blant internasjonale forbilder som norske aviser burde strekke seg etter. Ikke uventet grep kritikerne fatt i Dahls prinsipielle skille mellom historikeres faglige publisering og deres øvrige uttalelser, som han hadde insistert så sterkt på i debatten om Irving og gasskamrene: Var det slik at man skulle ta kulturskribenten Dahl mindre alvorlig enn historikeren? Dette gikk Dahl ikke med på, men trolig vil partene være enige om at kvalitetsvurdering skal foregå i forlags-, tidsskrift- og avisredaksjoner som praktiserer en viss grad av peer review før noe slippes igjennom.

5. Hvordan skal historikeren diskutere antall ofre?

Det var ingen uenighet om at fagfolkenes anslag over jødeutryddelsens omfang har variert. Dahl ble imidlertid kritisert for å feste lit til de historikerne som har kommet med de laveste anslagene, men Fure valgte også å sitere eks-Auschwitz-fangen Leo Eitinger som (høyst forståelig) sier “det byr meg dypt imot å drøfte antall ofre”.

Når stormen nå er stilnet, vil trolig begge parter være enige om at det er en klar oppgave for en krigshistoriker å undersøke drapstall. Det er i de fleste sammenhenger av betydning om det er 100, 1000 eller 1 million mennesker som er blitt drept, torturert eller massakrert i en konflikt. Kanskje kan følgende “vær varsom-plakat” utledes av debatten: Måten man drøfter slike tall på, må preges av finfølelse. Blir omtalen av de laveste tallene for lidenskapsløs, kan historikeren mistenkes for å ville bagatellisere. Og hvis de høyeste tallene omtales for pompøst, kan fagmannen lett oppfattes som agitator.

6. Hvor aktuell er Den andre verdenskrigs nazisme og fascisme?

Hvit og svart danser: Kamp?

Foto: Ståle Skogstad (©)

Dette er et politisk og moralsk, men også et historiefaglig spørsmål: Holdningen til relevansen av et historisk emne vil lett virke inn på framstillingen. Fures boktittel Kampen mot glemselen uttrykker et sterkt ønske om at vi ikke skal glemme fascismens redsler. Fure trekker trådene fram mot dagens krigshandlinger på Balkan og advarer mot de intellektuelles tendens til å trekke seg tilbake til kjølig analyse av egen spesialitet i en tid som på nytt trues av “sivilisasjonssammenbrudd”: Det som står på spill, er selve betingelsene for “at vi kan opprettholde siviliserte atferdsstandarder mellom stater og mennesker”. For Dahl er det lenge siden Den andre verdenskrig, og det er på tide å gi slipp på “den allierte” forståelse av krigen, av minst to grunner: Selv om mye anerkjennende kan sies om Nürnbergprosessen, var dette seierherrens prosess mot taperne, hvor eventuelle krigsforbrytelser hos seierherrene ikke ble trukket inn. Det er dette perspektivet som fortsetter å styre historieskrivningen, mener Dahl. Og altfor lenge lukket man øynene for at en av de allierte maktene – Sovjetunionen – var minst like “avsivilisert” og stod for forbrytelser som var minst like grove som dem Hitler og hans allierte stod for.

7. Hvor mektig er historikeren?

Den unge historikeren Fredrik W. Thue ga et godt svar på spørsmålet i Dagbladet 28. februar 1997 da han leverte en analyse av Dahl-debatten hvor kritikk fordeles mellom partene. Her advarer han mot en oppfatning av historikeren som “frittsvevende sannsiger, høyt hevet over samfunnets egen selvforståelse”:

Bildet av historikeren som opphøyd profet står ikke for den kritiske ettertanke. Filosofisk er dette en arv fra det forrige århundret og dets tro på den objektive vitenskapen. Moderne vitenskapsteori har lært oss å tenke forholdet mellom historievitenskap og samfunn på en annen måte. (…) Historie som vitenskap skiller seg fra vår dagligdagse tolkning av fortiden ved å være mer systematisk, metodisk disiplinert og teoretisk informert. Men de viktigste intellektuelle ressursene vi bringer med oss inn i historiefaget, har vi ervervet som samfunnsborgere og historisk skapte kulturvesener. Når vi tolker historien, aktiviserer vi en finstemt dømmekraft som historikeren eller den frittsvevende intellektuelle ikke kan ha yrkesmonopol på.

Kildehenvisninger (henvisningene følger teksten)

… Irving hadde avgitt mange “grumsete uttalelser”…:  H.F. Dahl i Dagbladet 31.7.96… Øystein Sørensen, trakk fram et annet moment …:  Ø. Sørensen i Aftenposten 27.2.97… kulturskribenter. En av dem bekjente …:  Se Hans Rustad i Morgenbladet 16.8.96 … Fure:  Irving mangler Hobsbawms …:  Se O.-B. Fure i Dagbladet 7.4.97“… den fremste kildekritiker …”:  H.F. Dahl i Dagbladet 25.6.96“… en hund til å grave …”:  Intervju med Magne Skodvin i Sten Inge Jørgensen: “Kriminalhistorie uten ende.” Morgenbladet 28.2.97.… Craig “ekspert på moderne tysk historie”:  R. Hobson i Dagbladet 26.7.96… forsøke å frakjenne Craig autoritet igjen …:  Se O.-B. Fure i Dagbladet 5.3.97… Leo Eitinger …:  Se O.-B. Fure: Kampen mot glemselen s. 30 . Oslo 1997.… opprettholde siviliserte atferdsstandarder …:  O.-B. Fure i NRK P2s Kulturbeite 28.03.2000

Redaktør Johan L. Tønnesson er cand. philol. og har skrevet hovedoppgave om formidling av historievitenskap.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800) Av Johan L. Tønnesson
Publisert 1. feb. 2012 12:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere