On the Hypothesis that Students are Automata

Etter å ha blitt presset gjennom tolv år med mer eller mindre påtvunget "allmenndannende" skole og drøye to år på universitetet, føler jeg meg berettiget til å si at det norske utdanningssystemet er i fritt fall. Studentene blir stadig mindre interessert og engasjert i studiene, og de vitenskapelig ansatte blir stadig mindre interessert og engasjert i studentene.

Morten Rand-Hendriksen leser professorene teksten. (Foto: Ståle Skogstad ©)

"De vitenskapelig ansatte må møte studentene og gå inn i dialog med dem som likeverdige deltakere i faglig debatt."

Påstanden om at studentene er apatiske pensumfetisjister, som vi særlig husker fra Bernt Hagtvets berømte kronikk ved studiestart i 1998, er treffende nok. Da den kjente, britiske naturforskeren Thomas Huxley for vel hundre år siden skrev artikkelen "On the Hypothesis that Animals are Automata", var det for å imøtegå den allmenne oppfatningen om at mennesket er hevet over dyrene. Huxley hevdet at vi alle er maskiner, roboter og automater - mennesker som dyr. En hypotese om at studenter er roboter kan være særlig lett å sannsynliggjøre. Men hvorfor er det slik?

Den enkle løsningen er å hoppe bukk over dette spørsmålet og moralisere og kreve i stedet: Kjære studenter: Engasjer Eder! Men det er et urimelig krav. Vi studenter er allerede ødelagt av tolv års skolegang, der vi har lært at det eneste riktige er å spise alt vi leser og hører fra læreren rått for så å spy det opp igjen ved en eventuell eksamen. Kunnskapen (=pensum) skal kun bevares slik at eksamen blir best mulig, og deretter kan den gå i glemmeboken. Siden eksamen er det eneste som står i hodet på studenten, blir alt som ikke står på pensumlisten, irrelevant. Dermed må pensum for all del ikke bli for stort, for da blir det umulig å huske alt frem til eksamen. Studentenes fokus har flyttet seg fra det å lære og forstå til det å få en best mulig eksamen. Og i dagens konkurransesamfunn er dette det eneste logiske sett fra studentenes side. Så hvorfor er ikke studentene interesserte i sekundærlitteratur? Hvorfor er de ikke interesserte i fagkritikk? Hvorfor stiller de ikke spørsmål? Motspørsmål: Hvorfor skulle vi? Hva er vitsen? Systemet vil jo ikke at vi skal lære og forstå det vi leser, så det er ingen grunn til å fordype seg.

Skuffelse

Å begynne studiene ved universitetet var en stor skuffelse for meg. Jeg var lei av den uinteresserte holdningen lærerne mine hadde til elevene, og jeg var lei av å måtte gulpe opp kunnskap jeg tidligere var blitt tvangsfôret med. Nå så jeg for meg et universitet der studenter og professorer deltok i viktige, fagkritiske diskusjoner og fordypet seg i fagene. Men det vakre bildet så helt annerledes ut fra innsiden. Forskjellen mellom videregående skole og universitetet var svært liten, bortsett fra det faktum at det var nær sagt umulig å få kontakt med læreren på universitetet. Rett skal være rett: Jeg valgte heldigvis et fag, filosofi, der det faktisk var en viss interesse å spore både blant ansatte og studenter, og der ble jeg værende i to år.

Men i høst tråkket jeg så i en av systemets mange feller: Vel inne i mitt storfag fant jeg ut at jeg egentlig trengte ett år mer enn planlagt for å fullføre. Jeg mente at pensum var altfor snevert, og jeg manglet mye av den forståelsen jeg selv følte jeg trengte for å kunne levere en tilfredsstillende oppgave. Og hva ville så skje om jeg utvidet pensum fra 1500 sider til for eksempel 7000 og brukte halvannet år i stedet for et halvt? For det første ville jeg mistet veiledningen etter det første halvåret. For det andre ville lånekassen straffet meg økonomisk ved å ta fra meg støtten fordi jeg ikke avla eksamen på normert tid. Så i det øyeblikk jeg virkelig begynte å interessere meg og fordype meg i faget, festet systemet tunge lenker på bena og armene mine og bandt meg fast i normeringen og pensumkravene. Her skal man ikke være engasjert, man skal presses igjennom på normert tid, uten forståelse. Så jeg fullførte på normert tid og leverte en oppgave jeg selv føler er meningsløs.

Og hva lærte jeg? Lærte jeg noe om filosofiens kompleksitet? Ja, så absolutt. Jeg lærte at man trenger lengre tid enn normert for å forstå noe som helst. Fikk jeg satt meg inn i de relevante debattene rundt spørsmålene jeg konsentrerte meg om, og økte mine kunnskaper om disse forskjellige retningene? Langt mindre enn jeg selv ønsket. Men jeg lærte én ting: Hvis du virkelig, virkelig interesserer deg for faget, og planlegger å gå på universitetet for å komme dit du vil, har du et stort problem, for universitetet vil ikke ha slike studenter. De er for dyre i drift og er slitsomme å ha med å gjøre.

"Det er enklere for alle om studentene sluker alt rått; sannhetene blir enkle og eksamensforberedelsene blir relativt uproblematiske."

Apati

De vitenskapelig ansatte har også en finger med i spillet om studentenes likegyldighet. Sett nå at studentene likevel vil motbevise tesen om at de er roboter og tar sekstiåtternes moral inn over seg: La oss engasjere oss, la oss gjøre opprør slik dagens professorer gjorde i sin ungdom! Et blikk på de samme professorer gir ikke grunn til håp. Mange av dem som var med på disse opprørene, sitter nå og sinker studentene og holder gørrkjedelige forelesninger. 60-tallets studentopprør førte til det forfalne systemet vi har i dag, så hvorfor skulle vi prøve å gjøre noe? Tingene blir tydeligvis ikke bedre av et studentopprør. En slik resignasjon som jeg her gir uttrykk, for kan gjerne forklares med at jeg og mine medstudenter alle har gjennomgått tolv år med kursing i apati. Det burde overraske at vi i det hele tatt er til stede. Men man må gjerne etterlyse den engasjerte og fagkritiske studenten. La meg heller oppfordre: Vis meg de foreleserne som vil ha - eller inspirerer til - fagkritikk og dialog med studentene. Jeg tror de er svært få. Det er mye enklere for de ansatte å forelese for en bare halvveis tilstedeværende gruppe studenter enn 100 mennesker som stiller seg kritiske til alt som blir sagt - og stiller spørsmål. Det ville bety at foreleseren var nødt til å forberede seg før en forelesning og kanskje til og med innse at selv ikke en universitetsprofessor kan ha rett hele tiden. Nei, det er enklere for alle om studentene sluker alt rått; sannhetene blir enkle og eksamensforberedelsene blir relativt uproblematiske.

Ansvar for egne skylapper

Jeg startet på videregående høsten 1994 og var dermed en av de første gjennom reformen. En av de tingene som ble vektlagt mye, var AFEL, Ansvar For Egen Læring. Jeg husker at mine klassekamerater og jeg brukte mye tid på ikke å forstå hva dette gikk ut på. Det tok faktisk så lang tid at jeg først forstod det da jeg hadde gått ett år på universitetet. Ansvar For Egen Læring betyr flere ting:

  • Kjøp deg skylapper. Du har ikke tid eller ressurser til å gå igjennom noe annet enn nøyaktig det som står på pensumlisten.
  • Pugg mest mulig med tanke på eksamen. Etter eksamen er det ingen som vil spørre deg i stoffet, så da tar det bare opp plass.
  • Ikke still spørsmål. Det forvirrer foreleseren og de andre og kan føre til at det blir lagt frem informasjon som ikke står i pensum.
  • Ikke les sekundærlitteratur. Det kan fort føre til en følelse av at du ikke forstår noe.
  • Hvis du ikke forstår noe, kan du være sikker på at det gjør ingen andre heller, og det er heller ikke viktig så lenge du klarer eksamen.

Jeg har lenge lurt på hva som ville skje dersom studentene i et fag nektet å lese en av pensumbøkene fordi de mente den var faglig svak eller irrelevant eller nektet å gå på forelesning fordi de mente foreleseren ikke fremmet kritisk tankegang. Hva hvis de nektet å avlegge eksamen fordi oppgavene ikke ba om faglige refleksjoner og egne resonnementer?

Trolig ville de strøket alle sammen, fått immaturus , mens systemet helt ufortjent satt igjen med sin laudabilis .

Med kunnskapen i sentrum

La meg være litt konstruktiv til slutt, og fremme et mini-manifest på vegne av Foreningen av Fagkritiske Studenter (FFS):

FFS ser for seg et utdanningssystem med kunnskapen i sentrum. For å oppnå dette, må en rekke tiltak gjennomføres.

  • Utdanningsnorge må gå vekk fra skoleeksamensordningene og heller benytte mer kunnskapsfremmende evalueringsformer som for eksempel "portefølje-evaluering", hvor studentenes "rapportmappe" danner grunnlag for en evaluerende samtale.
  • Forelesningsmodellen for undervisning må byttes ut med problembasert undervisning.
  • De vitenskapelig ansatte må møte studentene og gå inn i en dialog med dem som likeverdige deltakere i faglig debatt.
  • Fokus på normert studieprogresjon må erstattes med et fokus på faglig utvikling.

"Vi studenter er allerede ødelagt av tolv års skolegang, der vi har lært at det eneste riktige er å spise alt vi leser og hører fra læreren rått, for å spy det opp igjen ved en eventuell eksamen."

Morten Rand-Hendriksen er leder av Foreningen av Fagkritiske Studenter og leder av Utdannings- og studiekomiteen, Studentparlamentet i Oslo.

Svar til Rand-Hendriksen: Apollon har bedt tre universitetsprofessorer med særskilt engasjement i spørsmål om studiekvalitet ( Rolv Mikkel Blakar , Karen Jensen og Bernt Hagtvet ) om å kommentere student Morten Rand-Hendriksens artikkel.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Psykologi, Statsvitenskap Av Morten Rand-Hendriksen
Publisert 1. feb. 2012 12:13 - Sist endret 2. jan. 2014 09:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere