Humanitære intervensjoner – en god idé?

Kosovo-krigen våren 1999 flyttet temaet “humanitær intervensjon” høyt opp på den internasjonale dagsorden. Etter Serbias kapitulasjon gikk intervensjonen over i hva som kan kalles “humanitær okkupasjon”. Diskusjonen har i stor grad dreid seg om fraværet av et FN-mandat. Men er slike “humanitære” aksjoner i det hele tatt hensiktsmessige?

Tradisjonelt har FN latt hensynet til statlig suverenitet veie tyngre enn hensynet til verdier som for eksempel menneskerettigheter i de tilfellene der det har vært et motsetningsforhold mellom dem. Kjernen i det såkalte “ikke-intervensjonsprinsippet” er at urett begått innad i en stat, ikke skal være en legitim grunn til å bruke væpnet makt mellom suverene stater. Ikke-intervensjonsprinsippet beskytter alle suverene staters rett til selv å forme sine politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale systemer uten innblanding utenfra. Men dette prinsippet kan også fungere som et skjold mot eksterne forsøk på å stanse systematisk og vedvarende urett begått innad i suverene stater. Hvor sterkt er dette prinsippet forankret i FN?

Forbud mot krig

FN er på mange måter et ektefødt barn av Den andre verdenskrig. FN-pakten ble undertegnet i San Fransisco den 26. juni 1945 og trådte i kraft 24. oktober samme år. I artikkel 1 heter det at FNs formål er å “opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet, og i dette øyemed treffe effektive, kollektive tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd, og å sørge for at mellomfolkelige tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt med fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper”. Artikkel 1 nevner også en rekke andre formål, men vektleggingen av internasjonal fred og sikkerhet er svært tydelig.

Det å forhindre krig mellom stater, ble sett på som FNs viktigste oppgave, og FN-pakten inneholder et generelt forbud mot bruk av væpnet makt. Dette forbudet er nedfelt i artikkel 2.4, der det heter at “Alle medlemmer skal i sine mellomfolkelige forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territorielle integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål”.

To unntak

FN-pakten spesifiserer to unntak til det generelle forbudet mot krigføring. For det første har alle stater en rett til selvforsvar. Og for det andre kan FN autorisere bruk av væpnet makt dersom en situasjon utgjør en trussel mot freden.

FNs adgang til å autorisere bruk av væpnet makt ligger innbakt i den eneste artikkelen i FN-pakten som eksplisitt omhandler intervensjoner, nemlig artikkel 2.7. Denne artikkelen omhandler forholdet mellom FN og de enkelte medlemsstatene. Artikkelen slår fast at: “Intet i denne pakt berettiger de Forente Nasjoner til å blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe medlem må underkaste slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av tvangstiltak etter kapittel VII.” Artikkelen vektlegger det som kalles staters egen jurisdiksjon, eller staters rett til selv å kontrollere interne forhold. Forbudet mot innblanding i medlemsstatenes interne forhold kvalifiseres imidlertid med henvisningen til kapittel VII. I artikkel 39 heter det at “Sikkerhetsrådet skal fastslå om det foreligger noen trussel mot freden, fredsbrudd eller angrepshandling ...”. Dersom så er tilfellet, har Sikkerhetsrådet myndighet til å iverksette tvangstiltak etter artikkel 41 eller 42. Artikkel 41 omhandler tvangstiltak som ikke innebærer bruk av væpnet makt, slik som økonomiske sanksjoner og brudd på diplomatiske forbindelser, mens artikkel 42 omhandler bruk av væpnet makt. Artikkel 2.7 spesifiserer m.a.o. hvem som er gitt beslutningsmyndighet til å avgjøre når det generelle forbudet mot intervensjoner legalt kan settes til side: Det er Sikkerhetsrådet som er gitt denne beslutningsmyndigheten, og Sikkerhetsrådet kan kun gjøre det når situasjonen utgjør en trussel mot freden.

Pol Pot legitim leder

Gjennom FNs historie var hensynet til menneskerettigheter og andre etiske standarder som folkesuverenitetsprinsippet lenge underordnet ikke-intervensjonsprinsippet. Et eksempel på dette er FNs reaksjon på Vietnams intervensjon i Kambodsja i 1979. Denne intervensjonen førte til at Røde Khmer-regimet ble styrtet, og det nye regimets brudd på menneskerettighetene var langt mindre omfattende enn Pol Pot-regimets. Det nye regimet ble imidlertid ikke anerkjent som legitime representanter for Kambodsja, og representanter for det styrtede regimet til Pol Pot fortsatte å representere Kambodsja i Generalforsamlingen helt frem til fredsslutningen i Paris i oktober 1991.

Ny FN-linje

I løpet av 1990-tallet viste imidlertid Sikkerhetsrådet en økende vilje til å modifisere artikkel 2.7 ved å vise til kapittel VII. Sikkerhetsrådet fastslo at så vel massive menneskerettighetsbrudd som andre former for humanitære katastrofer, kunne utgjøre en trussel mot freden, og Sikkerhetsrådet autoriserte bruk av væpnet makt gjentatte ganger, blant annet i Somalia, Rwanda, Jugoslavia, Haiti og Albania. Denne typen aksjoner betegnes gjerne “humanitære intervensjoner”. En humanitær intervensjon er en begrenset militær aksjon som er rettet mot en stat der sivilbefolkningen lider og har som formål å stanse menneskerettighetsbrudd eller andre former for menneskelig lidelse. Begrunnelsen for å snu opp ned på prioriteringsrekkefølgen mellom statlig suverenitet på den ene siden og konkurrerende verdier på den andre siden, er at staten skal være et redskap for borgernes interesser, ikke omvendt, og at FN derfor bør beskytte individers rettigheter snarere enn dem som krenker disse rettighetene. Sikkerhetsrådets vilje til å utfordre ikke-intervensjonsprinsippet ved å definere menneskerettighetsbrudd og humanitære katastrofer som en trussel mot freden, innebærer at stater må oppfylle noen normative minimumsstandarder før de har krav på beskyttelse under ikke-intervensjonsprinsippet. Samtidig innebære viljen til å utfordre ikke-intervensjonsprinsippet at rommet for legitim bruk av væpnet makt på tvers av landegrenser utvides – en utvikling som går på tvers av FNs målsetting om å forhindre kriger mellom stater.

Den klassiske formen for humanitær intervensjon er en begrenset militær operasjon som fører til at et regime som begår systematiske overgrep overfor egen befolkning, styrtes og erstattes med et nytt regime. Kriteriet for at en slik operasjon skal betegnes som vellykket, er at innsettingen av et nytt regime fører til en reell forbedring av menneskerettighetssituasjonen. Men 1990-årenes intervensjonisme har også ført til debatt om begrensningene ved denne typen aksjoner i andre typer av situasjoner, slik som situasjoner preget av etnisk baserte konflikter mellom store befolkningsgrupper. Ytterligere en kilde til lidelser blant sivilbefolkningen har fått økt oppmerksomhet, nemlig oppløsning av statsmakt. Dette er situasjoner der statens formelle suverenitet utad går hånd i hånd med et reelt sammenbrudd i statsmakten innad, slik situasjonen var i Somalia i 1992. Den engelske filosofen Thomas Hobbes karakteriserte livet i det han kalte naturtilstanden, altså livet forut for etableringen av en statsmakt, som “solitary, poore, nasty, brutish and short”. Og utviklingen på 1990-tallet er en påminnelse om at statsmakt riktignok er en kilde til omfattende overgrep og lidelser, men at realiseringen av menneskerettighetene samtidig krever en statsmakt som er villig til og i stand til å sikre menneskerettighetene for sine innbyggere.

Slik oppløsning av statsmakt har fått enkelte politiske kommentatorer til å ta til orde for at europeiske stater bør rekolonisere blant annet enkelte afrikanske stater. Det som er hevet over enhver rimelig tvil, er at begrensede militære aksjoner ikke vil føre til noen reell forbedring for sivilbefolkningen i slike stater. Internasjonale operasjoner under slike betingelser må også involvere en betydelig sivil komponent, der FN eller andre internasjonale organisasjoner tar på seg omfattende statsbyggende oppgaver, slik som institusjonsbygging. Denne typen operasjoner kunne like gjerne betegnes humanitær okkupasjon som humanitær intervensjon, og de stiller internasjonale organisasjoner overfor mange og vanskelige spørsmål. Operasjonene vil være langvarige, de vil være kostbare, det er uklart hva som er betingelsene for at slike operasjoner ikke vil møte lokal motstand og hva som skal til for å lykkes. Dette er momenter som må være med når en diskuterer hva som kan tenkes å være en adekvat internasjonal respons på en humanitær krise.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk Av Anne Julie Semb
Publisert 1. feb. 2000 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere