JA og NEI til karakterer og kjedsomhet

Apollon har sendt fire brennende spørsmål til fire aktive skoleforskere ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet på Universitetet i Oslo. De fire er professor Edvard Befring, stipendiat Guri Jørstad, førsteamanuensis Christian Beck og stipendiat/prosjektleder Morten Søby.

(Foto: Ståle Skogstad ©)

Spørsmålene er:

  • Er det mulig å lage en skole i Norge hvor elevene ikke kjeder seg?
  • Kan du beskrive den gode lærer?
  • Kan dagens skole skape engasjerte studenter i morgen?
  • Ville du skrive under på et opprop med tittelen “Nei til karakterer i grunn- og videregående skole”?

1. Er det mulig å lage en skole i Norge hvor elevene ikke kjeder seg?

BEFRING: – Dogmatikken om skole står utvilsamt sterkt her i landet. Formaldanningsdogmet blei forsøkt avskaffa ved det forrige hundreårsskiftet. Men det lukkast berre delvis. Dessutan fekk vi eit nytt skoledogme knytt til ideen om at unge menneske skal undervisast ut frå prinsippet om ”litt av kvart”. Dette som kan kallast allmenndanningsdogmet, er i dag ei av dei store hindringane for at ungdom får høve til å lære seg noko skikkeleg. Slik skolen er organisert, blir det meste stykkevis og delt – dei unge får berre smaksprøver. Og dei har små sjansar til å velje bort det som ikkje smakar.

Sjølvsagt kan vi lage ein skole der elevane ikkje kjeder seg. Men da må vi gi rom for individuelle opplegg og læring i ein praktisk, funksjonell og meiningsberande kontekst. Læring er ei sterk kraft i oss alle. Men konsentrasjon og fokus er ein viktig nøkkel for å skape vilkår for læring som er noko meir enn flyktige inntrykk. Autentisk og varig læring blir skapt når vi får konsentrere oss og får høve til å kome over den terskelen da vi opplever å meistre noko. Da òg engasjerte og interesserte, og læringa utviklar seg vidare gjennom ein personleg dynamikk. Kvifor skal folk måtte vente til universitetet før dei får høve til å oppleve dette?

JØRSTAD: – Ja. Det må være mulig å lage en skole som tar hensyn til at alle mennesker – også barn – er forskjellige og har ulike interesser og evner. Alle må kunne gis utfordringer på sitt nivå, slik at også ulike bidrag fra de ulike elevene til sammen støtter opp om fellesskapet og felles prosjekter.

Kjedsomhet på grunn av at skolearbeidet er for lett eller for vanskelig for den enkelte, er det mulig å unngå. Men samtidig er det også slik at det ikke er alt som er like morsomt her i verden, og det må en lære seg å leve med, også i skolen. Valg av arbeidsoppgaver og lærestoff må imidlertid alltid være godt begrunnet, og begrunnelsene må kunne diskuteres med elevene. Det holder ikke å referere til at ”dette må dere lære fordi det er pensum”.

BECK: –Den best mulige skole er en skole som bygger på mest mulig frihet for dem skolen gjelder: foreldre, elever og lærere. En slik skole respekterer at livet til barna i hovedsak er forankret utenfor skolen, i hjemmet og på annen måte. En slik respekt er nødvendig for den best mulige undervisning.

Staten bør kun:1) Bestemme minstestandarder i noen kjernefag for karakterer og vitnemål. 2) Finansiere skolen i første rekke ved å la pengene følge eleven via foreldrene. 3) Sørge for et lovverk for likeverdige skolemuligheter.

Ellers bør det være fritt fram for å drive skole og bestemme dens innhold. En god skole har forankring, men er fri til å utvikle egenart og dermed med den nødvendige autoritet og tillit. Enhetsskole-regimet må brytes.

I den gode skole vil for øvrig eleven kjede seg noen ganger. Hvis ikke, ville det være grunn til bekymring!

SØBY: – Ja, hvis vi starter en omfattende nasjonal dugnad: Fra en tradisjonell skole og mot en lærende organisasjon. Dagens skole er for mye en oppbevaringsanstalt med faktaformidling – elevene passiveres og kjeder seg. Skolen domineres fortsatt av lærerstyrt formidling med tavle og kritt i tradisjonelle klasserom. I praksis er det fokus på individuelt arbeid med oppgaver i bøker. Læringen må i langt høyere grad ta utgangspunkt i elevenes verden. Morgendagens skole gir elevene flere læringsrom. Laboratorium for eksperimenter. Treningsrom for stadig (re)konstruksjon av elevenes erfaringer. Multimedielab for produksjon av web sider. Internett med portaler til globalt samarbeid. Dette forutsetter at skolen utvikler en profesjonell organisatorisk omstillingsevne. Kombinert med økt tilgang på Internett og relevant faglig bruk av digitale medier, kan vi lage en mindre kjedelig skole med mer aktive elever.

2. Kan du beskrive den gode lærer?

BEFRING: – Den gode læraren er ein person som vinn vyrdnad ved å vere eit truverdig, skikkeleg menneske. Det er eit menneske som ikkje sviktar deg. Denne læraren blir eit fordøme for elevane ved å ha evne til å bry seg om og ta ansvar for kvar enkelt. Denne læraren brukar makta si over elevane på ein slik måte at det kjem elevane til gode. Sjølvsagt har denne læraren levande interesser. Den gode læraren er både skolelærd, yrkeslærd og sjølvlærd. Den gode læraren veit noko viktig, kan gjere noko viktig og vil noko viktig. Dette er ein person som har evne til å ta initiativ saman med dei unge for å utforske vilkåra i fortid, nåtid og framtid. Eg trur vi har mange slike lærarar i norsk skole, men tvilar på om dei får høve til vere gode lærarar i det byråkratiske og einsrettande systemet vi har laga.

Smilende gutteansikt

(Foto: Ståle Skogstad ©)

JØRSTAD: – Den gode lærer er et engasjert voksent menneske som klarer å ivareta flere hensyn på en gang. Han må kunne være lydhør for den enkelte elev og dennes behov, interesser og muligheter. Han må være faglig kvalifisert og engasjert. Og han må ha en bevissthet om den samfunnsmessige betydningen både av sin egen lærergjerning og omkring målet om elevenes aktive og selvstendige deltakelse i samfunnet. Det å være ”den gode lærer” er, som alle andre idealer, noe en ikke oppnår en gang for alle, men som stadig må etterstrebes i daglig virke.

BECK: – Den gode lærer er en person som behersker et kunnskapsområde på en eller annen måte, og som virkelig ønsker å undervise noen om dette. Ellers vil jeg sitere en venn av meg som har vært (en god) lærer i 30 år. Han sier ”For barna er det bedre med en lat lærer enn en driftig pedagog” – jeg tror han har rett.

SØBY: – Den gode lærer er ikke en undervisningsinstruktør, men en hybrid aktør som kombinerer dannelse, IKT-kunnskaper og kommunikativ kompetanse. Det er en forutsetning at hun kan sitt fag. Hun ser mulighetene i ulike læringsmodeller og varierer bruk av lærestoff og Internett. Den gode lærer bidrar profesjonelt i forskjellige undervisningssituasjoner. Eksempelvis: Inspirerende kunnskapsformidlende foreleser, tilrettelegger av et komplekst datasimulert eksperiment, veileder i et tverrfaglig prosjektarbeid, kildekritisk navigatør på Internett, kommenterende bruker av dataspill i læresituasjoner (sjangre, myter, oppbygning, strategi, planlegging osv). I tillegg er den gode lærer aktiv på nettet og selv deltaker i en livslang læringsprosess. En god lærer er nysgjerrig, har evnen til å se og lytte – fornyer seg gjennom en refleksiv kompetanse. Den gode lærer fortjener å bli verdsatt lønnsmessig.

3. Kan dagens skole skape engasjerte studenter i morgen?

BEFRING: – Det er grunn til å rekne med at engasjement er ein personleg eigenskap som har særleg rike utviklingsvilkår i tidlege oppvekstår. Men samtidig tyder både forsking og praktiske erfaringar på at det aldri er for seint å skape interesser som fyller livet med glede og engasjement. I alle fall er engasjement noko som langt på veg er kontekstuelt betinga. Vi kan ikkje engasjere oss i alt. I praksis er såleis engasjementet målretta og selektivt. Skolen spelar neppe den rolla den kunne og burde i denne samanheng (jf punkt 1). Men det fritek ikkje universitetet frå å ha eit sjølvstendig ansvar, i særleg grad for å utvikle engasjement for det fag- og yrkesområdet som vi har ansvaret for.

Unders�e gutteblikk

(Foto: Ståle Skogstad ©)

JØRSTAD: – Skolen kan bidra til engasjement, og det bør skolen gjøre. Skolen er og må være en samfunnsinstitusjon som lever aktivt med i samfunnet omkring, ikke en distansert liksom-verden. Et viktig mål for skolen må være å hjelpe elevene til å se muligheter og handlingsrom både som aktive, medansvarlige samfunnsborgere – og når det gjelder valgene i deres egne private liv. Formidling av en historisk bevissthet, der en ser samfunnet omkring seg som noe som er skapt gjennom menneskelige valg og handlinger over tid, er viktig her. En slik bevissthet medvirker til å se samfunnet som formbart, dvs. å se egne handlinger og verdivalg som betydningsfulle. Samtidig innebærer det en orientering mot det realistisk mulige ved å knytte endringsønsker til konkrete kontekster.

BECK: – Studentenes virkelige engasjement for å studere kommer fra en eller annen merkverdig impuls i livet, som de kanskje ikke engang selv kan gjøre rede for. Skolen kan bidra ved å gi rom for personlig frihet og dermed muligheter for at slike impulser kan trenge igjennom. Hvis slike bestrebelser blir et pedagogisk program, vil mulighetene for dette synke drastisk.

SØBY: – Neppe. Skolen er fortsatt basert på bokas lineære prinsipp, hvor leseren føres fra kapittel A til Å og på en passiviserende kunnskapsoverføring. Elevene opplever ofte dagens skole som uaktuell. Engasjement og identitetsutvikling skjer i stor grad utenfor skolen: lek, dataspill, Internett, snowboard, fotball, film osv. Skolen gir ikke elevene rom for oppdagelser, forsøk og eksperimenter med verden: Hvordan henger tingene sammen? Skolen må i større grad bruke elevenes individuelle interesser og kompetanse som springbrett. Likevel vil jeg advare mot ettergivenhet – at skolen skal bli en 100 prosents arena for den enkelte elevs livsprosjekt og narsissisme. Elever og studenter vil hele tiden stille spørsmålet ”Hva har dette med meg å gjøre?” Utfordringen er å utvikle en balanse mellom en fornyet dannelse og en mer studentsentrert pedagogikk. Samtidig må multimedier og Internett integreres i fagene – i interaktive læringssituasjoner. I rommet mellom digital dannelse/kunnskap og de unges identitetsskaping kan skolen og universitetet utvikle et refleksivt engasjement. Da kan studentene få mulighet til å skape sin versjon av verden – ved å være engasjerte kunnskaps- og identitetsnavigatører.

4. Ville du skrive under på et opprop med tittelen “Nei til karakterer i grunn- og videregående skole”?

BEFRING: – Ja, ubetinga når det gjeld grunnskolen. Det nåverande systemet for karaktersetting er grunnleggande urettferdig og har ingen påviste positive verknader. Derimot mange negative. Dette er eit relativt system som baserer seg på det dei andre presterer og fører til ei taparstempling av dei som ikkje finn seg til rette med skolefaga, samtidig som det kan vere ei sovepute for dei skoleflinke. I begge høve er det snakk om negative og uakseptable konsekvensar.

Vidaregåande opplæring er ikkje ei samfunnsplikt. Karaktersystemet kan sjåast i lys av det, men blir ikkje meir føremålstenleg av den grunn. Dette skoleslaget har både ei allmennfagleg og ei yrkesretta målsetting, og det burde sjølvsagt avspegle seg i evalueringssystemet. Her tenker eg særleg på behovet for ei skikkeleg yrkessertifiserande vurdering.

Smilende jenteansikt

(Foto: Ståle Skogstad ©)

JØRSTAD: – For å vurdere dette er det viktig å se på noen av funksjonene som karaktergivingen er ment å ha i skolen. Alle elever trenger og fortjener god tilbakemelding på sine prestasjoner og læringsprosesser. Dette trenger på ingen måte å skje via karakterer, og som regel vil andre tilbakemeldingsmåter gi fyldigere og mer nyansert informasjon til elevene.

Men i tillegg har karakterer en funksjon utad. Et vitnemål med karakterer fra videregående skole innebærer en dokumentasjon på en avsluttet utdanning, som for eksempel kan brukes når en søker opptak til høyere utdanning over hele verden. Det vil ikke være riktig å fjerne denne sluttdokumentasjonen for norske elever. Her er det imidlertid viktig å skille mellom grunn- og videregående skole.

Følgelig oppfatter jeg spørsmålet som for komplisert til å besvares med enten ja eller nei. Konsekvensen ville dermed blitt at jeg ikke ville undertegnet et så enkelt formulert opprop.

BECK: – Fra og med 8. klasse, altså når en begynner på ungdomsskolen og ut videregående skole, mener jeg en bør beholde karakterer som i dag for å måle faglige prestasjoner i kjernefag. Annen formell evaluering av holdninger, samarbeid osv. er jeg sterkt imot. Norsk skole lider av en voksende kontroll- og evalueringssyke. Det gir rett og slett en totalitær skole, enten vi er i barneskolen eller på universitetet. Svaret på spørsmålet er vel da i hovedsak: Nei.

SØBY: – Jeg vil si nei til karakterer på barnetrinnet i grunnskolen og ja til en bredere evaluering av elevers arbeid og utvikling i grunn- og videregående skole. Karaktersetting defineres for mye av ideen om ”det riktige svar” som individuell reproduksjon av fakta på prøver. Evaluering må i større grad også måle forståelse, aktiv konstruksjon og produksjon av kunnskap, problemløsning, samarbeid og kommunikativ kompetanse. Her kan IKT bidra. Hver elev tildeles for eksempel sin digitale mappe – en multimedia-portefølje – med et utvalg av individuelle og kollektive arbeider. Mappen sluttføres ved hvert skoleår og viser eksempler på elevens arbeid med ulike fag og prosjekter. Arbeidene kan spenne fra en enkeltstående tekst via hypertekst/WWW til en multimedia prosjektoppgave. Mappen kan suppleres/kombineres med lærerens kommentarer og vurdering.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag Av Edvard BefringTekst: Guri JørstadTekst: Christian BeckTekst: Morten Søby
Publisert 1. feb. 2012 12:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere