Kolonitiden: Bedre enn sitt rykte

De alminnelige forestillingene om kolonitiden som en entydig ulykke for koloniene, bør revideres og nyanseres, mener professor i historie, Jarle Simensen.

Professor Jarle Simensen. Foto: Ståle Skogstad (©)

– Men kolonitiden var da preget av undertrykking og underutvikling?

– Din oppfatning er den politisk korrekte, men virkeligheten er nok mer sammensatt. Det bør være mulig å kombinere et engasjement mot fremmedstyre og undertrykking med en faglig analyse og behandle kolonistyret som ethvert annet historisk tema. Gjør vi det, finner vi både utvikling og underutvikling, både samarbeid og motstand.

Følsomt

Simensen påpeker at temaet er følsomt og at oppfatningene kan være ulike. – Kolonihistorikerne så kolonistyret som

begynnelsen på utvikling i Afrika og la vekt på europeernes lederskap. «Afrikanistskolen» fra 1950-tallet var opptatt av dynamikken i eldre afrikansk historie og hadde et kritisk, men nyansert syn på kolonistyret. «Avhengighetsskolen» fra 1970-tallet mente at kolonistyret låste Afrika fast i underutvikling, som periferi i den kapitalistiske verdensøkonomien. I dag er mange historikere påvirket av postmoderne tendenser og opptatt av kolonitidens kulturhistorie og diskurser. Afrikanske historikere har ikke skilt seg vesentlig ut fra disse hovedstrømningene, de er deler av det internasjonale profesjonelle fellesskapet. Den økonomiske krisen i Afrika innebærer en stor del av afrikansk historieskrivning nå foregår i USA.

– Så alt er relativt?

– Nei, forskningen bygger opp blokker av felles kunnskap, selv om man er uenige om de store årsaksforklaringene. Det er viktig å være klar over at «kolonitiden» ikke er én periode. Snarere er det snakk om flere klart atskilte «koloniperioder» med ulik politisk og økonomisk utvikling. Den første perioden, erobrings- og etableringsfasen på slutten av 1800-tallet og fram til Den første verdenskrig, var i stor grad preget av voldsmakt og tvang. Argumentene for bruk av vold var dels humanitære, dels rasistiske. Kompanistyret under den belgiske kong Leopold i Kongo var et skrekkeksempel, men det ble da også en internasjonal skandale og førte til ordinært belgisk kolonistyre i 1908. Den andre var perioden mellom verdenskrigene. Da ble «utvikling» den viktigste begrunnelsen for kolonistyret. Den første engelske lov om utviklingshjelp kom i 1929. Folkeforbundet lanserte begrepet om formynderstyre i de såkalte mandatområdene, «inntil de kan stå på egne ben i den moderne verden». Det var fortsatt innslag av tvang i økonomien, men frivillighet ble det normale. Den tredje var perioden fra Den andre verdenskrig fram til avkoloniseringen, som var preget av sterk økonomisk framgang og utvikling og med store overføringer av midler fra Europa til koloniene. Herfra går det mange tråder til dagens utviklingshjelp, mener Simensen.

Forskjeller mellom koloniene

Han framholder at forholdene i asiatiske kolonier dessuten var svært forskjellige fra de afrikanske. – I India bygde en sterk middelklasse handelsfirmaer og industribedrifter. En tredjedel av Indias eksport i 1939 var industriprodukter, landet hadde en valgt nasjonalforsamling, og halvparten av ministrene var indiske. I Afrika må det trekkes et skille mellom på den ene siden handelskolonier, for eksempel Ghana og Senegal, hvor store handelsselskaper dominerte, og på den andre siden settlerkolonier, Algerie, Kenya, Rhodesia og Sør-Afrika, hvor europeerne var ute etter jord. Hit kom europeerne i tusentall og utsatte lokalbefolkningen for tvang og undertrykkelse i langt større grad enn andre steder. Erobringen kunne ødelegge hele folkegrupper, og uavhengigheten kom først gjennom frigjøringskrig.

Hvit og svart danser: Dominans?

Foto: Ståle Skogstad (©)

– Innen det enkelte territorium var det etniske grupper og klasser med ulike forhold til kolonimyndighetene. Det var altså ikke enhetlige samfunn som ble erobret. De ulike europeiske maktene førte dessuten hver sin politikk: Britene hadde sin modell for indirekte styre gjennom lokale, tradisjonelle ledere. Franskmennene førte assimilasjonspolitikk og gav fulle rettigheter til en liten utdanningselite preget av fransk kultur. Nederlenderne gjennomførte en paternalistisk politikk i Indonesia og gav få politiske rettigheter lokalt. Amerikanerne la stor vekt på utdanning på Filippinene og mente at de førte en progressiv politikk.

– Men alt i alt satte vel kolonimaktene inn relativt store økonomiske og menneskelige ressurser for å hente mest mulig ut av sine kolonier?

– At kolonistyret utgjorde en massiv administrativ maskin, er kanskje den største misforståelsen som er i omløp. Nyimperialismen på slutten av 1800-tallet var en politisk forstrekkelse som sprang ut av europeisk maktrivalisering. Den førte til større erobringer enn man hadde ressurser til å administrere direkte.

Interaksjon

Simensen viser til at lokalstyret måtte bygges på samarbeidende partnere. Et dramatisk bilde av situasjonen gir den britiske offiseren som i sin dagbok i 1902 skrev fra Kikuyland: «Her er vi, tre hvite menn i hjertet av Afrika, med 20 negersoldater og 50 negerpoliti, ca. 100 kilometer fra nærmeste lege og forsterkninger. Vi skal styre et distrikt med ca. 1/2 million vel væpnede villmenn som ganske nylig har kommet i kontakt med den hvite mann … Situasjonen er riktig morsom.» – På slutten av 1930–tallet var det faktisk ikke mer enn omkring 1000 britiske tjenestemenn i britisk tropisk Afrika (sør for Sudan og nord for Sør-Afrika), det er vel færre enn det er nordmenn i Afrika i dag. I bakgrunnen stod naturligvis politi– og militærmakt. Utviklingen ble bestemt av et vekslende samspill mellom den lokale befolkningen og europeerne.

– Interaksjon eller samhandling er i dag et viktig tema i forskningen, også når man studerer dominans. Det er på tide å kvitte seg med forestillingen om asiater og afrikanere utelukkende som ofre. Det uttrykker jo egentlig en ganske diskriminerende holdning. Kolonistyret hadde sin egen dialektikk, det skapte samfunnsgrupper som i sin tur krevde uavhengighet.

– Men mange av de europeerne som slo seg ned i kolonilandene behandlet befolkningen dårlig?

  • At hovmod, arroganse og rasisme preget mange av europeerne, er hevet over enhver tvil. De personlige krenkelsene er en bitter arv og var en drivkraft i uavhengighetsbevegelsen. «We were fed up being treated like children,» uttrykker de av mine afrikanske og asiatiske kolleger som opplevde kolonistyret.

Simensen påpeker at tidens klasseholdninger fra Europa ble overført og forstørret, og rase ble den dypeste begrunnelse for herredømmet. – Det var en del av imperialismen at de nedvurderte lokal kultur. Ikke desto mindre ble mange europeiske tjenestemenn genuint interessert i lokalt språk og historie. Disse hadde gjerne hele sin karriere i kolonilandet, de lærte de lokale språkene på en helt annen måte enn utviklingsarbeiderne i dag. Antropologien ble til under kolonistyret, og mange misjonærer var pionerer i dette faget. Indisk kultur har alltid tiltrukket europeiske intellektuelle.

Synteser

– Mange forskere er opptatt av hvordan det oppstod synteser mellom det europeiske og det lokale. Europeisk tenkning ble absorbert, tilpasset og i neste omgang brukt mot europeerne. Kristendommen er i dag tilpasset lokal tradisjon, omformet i afrikansk drakt – en sammensmelting som har en voldsom kraft i Afrika. I dag framstår en stor og fascinerende litteratur med stoff fra lokal kultur på de gamle kolonispråkene. De «post-koloniale» studiene er opptatt av dette. Men forestillingene om en «gullalder» i afrikansk historie før koloniperioden, et harmonisk landsbysamfunn uten forskjeller og konflikter, er derimot myte og bonderomantikk.

– Men var ikke kolonistyret på mange måter en bremsekloss for den økonomiske utviklingen?

– Igjen må vi nyansere. Indiske silkestoffer møtte tollbarrierer i England på 1700-tallet, men etter 1920 fikk indisk bomullsindustri tollbeskyttelse, og India hadde en betydelig industri da kolonitiden tok slutt. Alle de nyindustrialiserte landene i Asia er tidligere kolonier. Koloniområdene ble tilkoplet verdensmarkedet som periferi og råstoffleverandører, i likhet med Norden. Men generelt gjaldt det da som nå at utvikling i form av infrastruktur, utdanning og moderne produksjon var en forutsetning for utbytting. I Afrika talte britene om et «Dual Mandate», begge parter skulle tjene på utviklingen. Men storborgerskapet i denne utviklingen satt i Europa, hentet overskuddet dit og manglet lenge interesse for en allsidig lokal utvikling, derav begrepet «underutvikling». Det som diskuteres, er om kolonimyndighetene låste fast denne utviklingen eller bidro til å forandre den. Kolonimyndighetene bremset i mange tilfeller på kapitalistene, både europeiske og lokale, av frykt for den politiske stabiliteten.

Hvordan var det før?

Simensen mener at dersom en sier at kolonistyret skapte underutvikling i Afrika, må en også spørre seg: Hvordan var det før ? – Svaret er at Afrika var det mest tilbakeliggende kontinent når det gjaldt politisk samling, økonomisk utvikling og dødelighet. 1800-tallet var preget av indre kriger og uro. Europeerne, inkludert nordmenn i Sør-Afrika, Madagaskar og Kongo, mente at for å få utviklingen i gang og ta knekken på den arabiske slavehandelen, var det nødvendig med en statsorganisasjon. Essensen av kolonistyret er statsbygging. Så blir spørsmålet hvilken forskjell det gjorde at det skjedde under europeisk kontroll. Den politiske fremmedgjøringen ble et problem.

– Skal vi bedømme kolonistyret, må vi også ha en mening om hva som ville skjedd uten kolonistyre. Det viser hvor innfløkt hele problematikken er. Oppfatningene spriker og preges mye av politisk ståsted og ønskedrømmer. Men vi kan sammenlikne med land som ikke ble kolonisert, som Etiopia og Thailand, og vi kan sammenlikne med utviklingen etter uavhengigheten og med tidligere faser i europeisk statsbygging (eneveldet). Kolonistyret viser i rendyrket form det innslag av tvangsmakt og utbytting som følger med all statsdannelse og økonomisk utvikling. Det er et fascinerende felt for historisk årsaksanalyse og for analyse av hvilken rolle ulike verdiorienteringer spiller i historie.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800) Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 12:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere