For dårlige målemetoder

Vi eksponeres alle for kreftfremkallende stoffer i luften, men industriarbeidere gjør det i foruroligende grad. Opptil 1000 ganger mer enn folk flest. Hittil har all måling av forurensede arbeidsplasser skjedd ved luftmålinger. Ny forskning viser at prøver av urin, blod og vev gir langt mer nøyaktige resultater.

Biologen Ragne K. B. Farmen har tatt en samfunnsnyttig medisinsk doktorgrad. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Kreftfare i industrien:

Ifølge biolog Ragne Kristin Bentsen Farmen er ikke luftmålinger en god nok indikator på hva som faktisk kommer inn i den enkeltes kropp.

Nylig forsvarte hun sin doktoravhandling hvor hovedformålet var å vise at bruken av såkalte biomarkører som eksponeringsindikatorer er en langt mer effektiv og følsom metode ved måling av PAH-verdier i blant annet blod og urin. En biomarkør er resultatet av utskillelsen av ulike stoffer i for eksempel urin.

PAH, polysykliske armatiske hydrokarboner , er en mengde stoffer som finnes i luft og som populært kalles sot- og tjærestoffer. Noen av PAH-ene er kreftfremkallende, andre ikke. Det er særlig kreft i lunger, mage og blære som rammer mennesker som er utsatt for mye PAH. – I kroppen brytes PAH ned i mindre enheter som kalles metabolitter. De fleste av disse forsvinner ut av kroppen via urin, mens noen fester seg til cellenes arvestoff. Når de har festet seg til hvite blodceller, kalles de addukter og kan danne grunnlaget for kreft. Heldigvis har kroppens celler gode muligheter for selv å reparere skader i cellene. Men klarer de ikke det, dannes det en mutasjon i cellen som igjen kan utvikle kreftceller, forklarer Farmen. Hennes arbeid, som omfatter fem artikler, inkluderer et forsøk med rotter som tydelig viser at de hvite blodcellene har fått betydelig skade etter å ha blitt utsatt for to PAH-stoffer i kombinasjon. .

– Vi har studert sammenhengen mellom PAH-eksponering og PAH-markørforbindelsene hydroksypyren, hydroksyfenantren og benzo[a]pyren-tetrol. Videre har vi undersøkt effekten av interne og eksterne parametere som maskebruk, røykevaner, arbeidsoperasjon, fravær og individ- og aldersvariasjoner, forklarer Ragne Kristin Bentsen Farmen.

Hun har gjennom flere år foretatt biologiske målinger hos ansatte i elektrokjemisk industri, først og fremst ved Elkem Carbon i Kristiansand. Arbeidsplassen under doktorgradsarbeidet har vært delt mellom toksikologisk avdeling, Statens arbeidsmiljøinstitutt og Instituttgruppe for laboratoriemedisin, Universitetet i Oslo. Hun har fått midler til å gjennomføre doktoravhandlingen fra Arbeidsmiljøfondet i NHO.

Viktige grenseverdier mangler

– PAH-stoffene er ikke kjemisk aktive når de er i luften. Det blir de først når de kommer inn i et legeme. De er heller ikke vannløselige, men lagres i fettvevet. Vi har lenge visst at PAH-partikler kommer inn i kroppen gjennom andre veier enn nese og munn. Vi har visst at PAH også tas opp gjennom huden, men vi har ikke visst at det var så betydelig som våre resultater tyder på. Våre viktigste funn viser at det ikke er noen nær sammenheng mellom PAH i pustesonen og den som utskilles i urinen. Det var en overraskende lav korrelasjon mellom stoffet pyren målt i luft og utskillelsen av hydroksypyren i urin, sier Farmen.

I dag har Norge fastsatte grenseverdier for PAH i luft, men ingen regler gjelder foreløpig for en biologisk grenseverdi av de samme stoffene. Den fastsatte øvre verdien for luft er satt til 40 mikrogram per kubikkmeter luft. Her er Norge på linje med andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Norge har innført biologiske grenseverdier for blant annet bly i blod, men altså ikke for sot- og tjærestoffer.

– Hvorfor har ikke Arbeidstilsynet innført biologiske grenseverdier for PAH når forskning så tydelig viser at luftmålinger ikke er tilstrekkelig?

– Både myndighetene og industrien er oppmerksomme på våre resultater, og de stiller seg ikke negative, men kanskje noe avventende. Man må være villig til å betale hva det koster å legge om målerutinene. Personlig håper jeg at man vil starte med systematisk måling av PAH i urin og blod så snart som mulig, og at disse målingene etter hvert blir en naturlig del av bedriftshelsetjenesten ved norske industriarbeidsplasser. Nå har man holdt på med luftmålinger i mange år og trodd at det var bra nok. Sannsynligvis er det ikke det. Men vi snakker uansett ikke om noe enten/eller, men heller et både/og. Vi bør fortsatt foreta luftmålinger, men biologiske målinger må komme inn som et viktig supplement, mener den 33-årige nybakte dr.med.

Betydelig hudopptak

Allerede i 1770 påviste den engelske legen Sir Percival Pott en sammenheng mellom eksponering av sot og tjære og pungkreft hos unge feiegutter i London. Først på 1920-tallet klarte forskerne å skille ut PAH i sot- og tjærestoffer og fant ut at enkelte at dem var kreftfremkallende. Arbeidere i koksverkproduksjon har vært blant de mest utsatte for PAH-eksponering. I England og Tyskland begynte man på 1990-tallet å måle hudopptak hos ansatte i denne industrien og fant at opptaket var 70-75 prosent. I Norge ble det siste koksverket nedlagt i Mo i Rana for over ti år siden, men i 1950-og 60-årene hadde ansatte i norske koksverk dobbelt så mye lungekreft som resten av befolkningen. Undersøkelser ved Elkem Carbon foretatt på 1980-tallet viste en overhyppighet av kreft på 1,3.

– Vi målte ikke hudopptak i vår store undersøkelse ved Elkem Carbon. Vi målte luft og urin, og fant en så dårlig korrelasjon mellom de to at det bekrefter teorien om at opptak må skje via andre veier enn luft. Men alle våre luftmålinger lå under den norske tillatte grenseverdien. Det fine med biomarkører er at de tar hensyn til alle opptaksveier, og de lyver ikke. De viser hva du faktisk har fått inn i kroppen. Det er ikke meningen entydig å underslå luftmålinger, men de er opplagt problematiske. Det foretas mange dårlige luftmålinger fordi det rett og slett er vanskelig å utføre dem korrekt. Det blir lett både feil og unøyaktigheter. Den største forskjellen mellom luftmålinger og bruken av biomarkører er at den første metoden måler hva som er rundt og utenfor kroppen mens den andre måler hva som faktisk er kommet inn, understreker Farmen.

Vi reagerer ulikt

Utgangspunktet for luftmålinger har vært at mennesker grovt sett er utsatt for den samme PAH-eksponering når de befinner seg i det samme miljøet. Erfaringene med biologisk måling ser ut til å vise noe helt annet.

– Vi tror at mennesker er svært forskjellig utsatt for eksponering, det vil si at den individuelle følsomheten er meget stor. Det viser seg at graden av enzymaktivitet i de humane cellene er helt individuell, og det er også kroppens evne til å reparere en feil eller skade i cellen. Utfra dette kan vi anta at kreftrisikoen også i stor grad er individuell, men vi vet fortsatt ikke nok om sammenhengen mellom eksponering, biomarkører og kreftrisiko. Når vi måler urin, ser vi høye verdier av stoffer som luftmålinger ikke tar hensyn til, men vi ser ikke en sammenheng med kreftrisiko. Det gjenstår mye arbeid, understreker den unge forskeren, som likevel ikke legger skjul på at hun brenner for økt bruk av biomarkører på grunn av disses evne til nøyaktighet og til å fange opp individuelle forskjeller. Målet med hennes videre forskning er å finne en overvåkningsmetode som er skreddersydd for den enkelte på utsatte arbeidsplasser.

– Kanskje er dagens grenseverdi på 40 mikrogram bra for de aller fleste på en arbeidsplass, bortsett fra to som er spesielt følsomme. Spørsmålet reiser både et etisk og et juridisk problem. Skal de to få beskjed om å slutte? Skal de få noen informasjon i det hele tatt? Kanskje alle ressurser heller skal settes inn på å forbedre miljøet generelt? Farmen spør, for hun har ikke noen entydige svar på disse spørsmålene. Men hun registrerer at det i de siste årene er satset mange penger på blant annet overrislingsanlegg med vann, innebygde kontrollrom og andre tiltak for å gjøre arbeiderne mindre utsatt. På ett punkt ser de ut til å være enige, både myndigheter, bedriftsledelser, LO og forskere: Eksponeringen av kreftfremkallende stoffer er for høy. Målet er å få den ned.

Maskebruk

Den største undersøkelsen som Farmen og hennes medarbeidere gjorde ved Elkem Carbon, strakte seg over 14 dager. Det ble samlet inn totalt 440 urinprøver og 203 luftprøver. I den siste prøvetakingsuken ble alle ansatte bedt om å bruke maske. Maske er tilgjengelig for alle, men bruken er ikke påbudt. Teamet ble overrasket over hvor få som systematisk brukte maske, men erfarte samtidig selv at maskene var svært ubekvemme å ha på over tid.

– Vi brukte masker for å foregå med et godt eksempel. Det ble varmt og klamt og ubehagelig etterhvert. Men våre målinger av enkelte PAH-er viste opptil en halvering av disse i urinen og en gjennomsnittlig reduksjon på 41 prosent den uken de ansatte brukte masker. Det forteller mye om hvordan den enkelte kan gjøre noe selv for å redusere eksponeringen, men det er også et klart signal til de ansvarlige om å satse på bedre masker. Mitt inntrykk er dessverre at bedrifter ikke legger vekt på maskebruk og at mange av maskene ikke har høy nok kvalitet. Det finnes «såkalte airstream-masker», som nærmest er som en romhjelm med et lite overtrykk i. En konstant luftstrøm gir optimal luft, men de er selvfølgelig dyre i innkjøp og upraktiske i mange arbeidsoperasjoner. Uansett bør bedriftsledere ta maskebruk på alvor i større grad enn de gjør i dag, mener hun.

Bedre luft på utsatte arbeidsplasser krever økt bevissthet både hos den enkelte ansatte og hos bedriftsledelsen. Ragne Kristin Bentsen Farmen tror at kombinasjonen av økt bevissthet og systematisk bruk av biomarkører kan bidra til både å motivere og konkret hjelpe mange utsatte industriansatte til et tryggere og sunnere arbeidsmiljø.

Emneord: Medisinske fag, Helsefag, Samfunnsmedisin, sosialmedisin, Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Zoologiske og botaniske fag, Økologi Av Ingeborg Wiese
Publisert 1. feb. 2012 12:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere