Når «kontoret» skal festes til kroppen

Telekommunikasjonsutstyr, pc-er og annet teknisk utstyr er stort sett konstruert med tanke på folk som sitter inne på kontor. Den som har en jobb som består i stadig å være i bevegelse, gjerne utendørs, trenger en helt annen type utstyr.

Jo Herstad. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Trådløs kommunikasjon blant sykkelbud, syklende politi og telemontører

Over en treårsperiode fra 1997 til 1999 har stipendiat ved Institutt for informatikk, Jo Herstad og åtte hovedfagsstudenter tilbakelagt adskillige kilometre – først og fremst på sykkel, men også til fots og i bil – for å forstå hva slags kommunikasjonsbehov henholdsvis sykkelbud, syklende politi og telemontører har.

Forskerne er opptatt av den fysiske og sosiale virkeligheten disse yrkesgruppene befinner seg i, og av hvordan de med sitt utstyr og sin tilstedeværelse virker inn på omgivelsene.

– Å sitte i bil er nærmest som å ikle seg et kontor bestående av to tonn stål og glass, en beskyttende kokong. På sykkel og til fots er du langt mer eksponert i verden – for vær og vind , lyd og lys, mennesker og inntrykk– samtidig som du selv er i bevegelse. Dette stiller helt spesielle krav til utstyret du skal benytte, understreker Herstad.

Sykkel – storbyens fremkomstmiddel

Mye av forskningen på telekommunikasjon har til nå vært rettet mot bil og bilbrukere. Herstads erfaring er at mange ser på sykkelen som litt utdatert og komisk. Selv er han ikke i tvil om at sykkel tilhører fremtiden – særlig i storbyene. Skrekkvisjonen av biler som står i stampe, opplevde han da han bodde i Bangkok. Idealbildet så han i Hanoi, der syklistene totalt dominerte byen og nærmest kom flytende i felles formasjon om morgenen – et syn som har festet seg på netthinnen.

På sin sammenleggbare Brompton har han syklet sammen med sykkelbud i San Francisco (sykkelbudenes by over alle byer!), New York og Tokyo. Men først og fremst har feltarbeidet foregått i Oslo.

Når Herstad har valgt å fokusere på sykkelbud, syklende politi og telemontører er det – i tillegg til at han selv liker å sykle – fordi disse mobile gruppene er spesielt utfordrende innen telekommunikasjon. Videreutvikling av disse gruppenes personlige kommunikasjonsutstyr vil kunne komme oss andre til gode i fremtiden. Ny og videreutviklet teknologi vil kunne gjøre oss mer mobile, mindre bundet til kontoret, og dermed føre til en større grad av fleksibilitet og frihet.

Skreddersys den enkelte

En diger PC dominerer de fleste kontorpulter. Dette utgjør et svært kompakt system – en alt i ett- løsning. Selv har Herstad, som er sivilingeniør, valgt ikke å ha PC på sin faste arbeidspult. Han synes den står og skriker mot ham. I stedet oppsøker han PC-er på terminalstuene på instituttet når han har behov for dem, eller benytter små mobile terminaler

Den som skal ha «kontoret sitt» med seg på kroppen, er avhengig av apparatur som er liten og lett og kan deles opp – en komponentbasert apparatur. Alt må kunne tilpasses – nærmest skreddersys – kroppen på en best mulig måte.

Sykkelbud med fullt utstyr

Et sykkelbud bør kunne ta telefonen midt i en oppbremsing. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Selv en enkel innretning som en notatblokk må kunne festes til låret på syklisten, fordi det oftest er låret som fungerer som «skrivebord». På samme måte gjelder det å finne fornuftige steder på kroppen for å feste mobiltelefonen og handsfree-settet, personsøkeren, datamaskindelene og eventuelt den mer avanserte telefonen, radio-kommunikasjonsutstyret, eller hva den enkelte måtte ha av utstyr. Målet er å gjøre det hele mest mulig praktisk for brukeren.

På sine sykkelturer med sykkelpolitiet har Herstad og studentene han har jobbet sammen med, lagt merke til at særlig ungdom og barn blir imponert over utstyr som headset, eksterne høyttalere, fine radioer, blinkende lys.

Fine relasjoner bygges opp mellom ungdom og politiet byene på denne måten, nærmest som en bieffekt av utstyret.

Brukeren = mester

Tradisjonelt har teleforskere benyttet simuleringer og laboratorier for å undersøke bruk og brukbarhet. Herstad synes ikke slike teknikker passer til å undersøke mobile tjenester. Han har derfor benyttet en feltarbeidsmetode der forskeren er "lærling" og brukeren "mester". Lærlingens oppgave blir å få et innblikk i og forstå den virkeligheten som mesteren lever i. Spørreskjemaer og strukturerte intervjuer er bannlyst. I stedet stiller man spørsmål i den konkrete situasjonen brukeren til enhver tid befinner seg i. Når forskeren så skal søke å finne fram til gode løsninger, er det viktig å ta hensyn til de skiftende fysiske forholdene sykkelbud, syklende politi og telemontører blir utsatt for når det gjelder vær og vind. Dette stiller helt spesielle krav til utstyret. Det må være solid og ha stor kapasitet for å kunne vare hele dagen uten å måtte lades opp. Det må være behagelig å ha på kroppen. I tillegg må utstyret kunne brukes på en diskret måte og helst ikke virke avskrekkende på omgivelsene.

Det syklende politiet er avhengig av sikrede kanaler og må kunne kommunisere i det offentlige rom om sensitive opplysninger uten at uvedkommende snapper disse opp.

Det er blitt mer og mer vanlig med såkalte «headworn displays» – dataskjermer som festes til brillene. Herstad understreker imidlertid at disse kan virke avstandsskapende i forhold til publikum når de brukes av politiet. Problemer med trafikksikkerheten ved bruk av disse er også noe man må ta med i betraktningen.

Telefon ikke lenger telefon

Det er, som Herstad uttrykker det, lenge siden en telefon var en telefon. I etymologisk forstand betyr telefon noe som kommuniserer lyd over avstand. I dag er en telefon snarere en allmenn "kommunikasjonsinnretning", som kan overføre tekst (SMS og e-post) og lyd (telefonsamtaler og telefonbeskjeder). Overføring av video og bilder er snart en realitet. Metoden er allerede utviklet på laboratoriene. Syklende bud og politi må ha hendene på styret og blikket på trafikken. Derfor er det bedre å motta beskjeder som lyd framfor bilder. Teknikken åpner i dag også for at man ved hjelp av sensorer for eksempel kan fange opp lysendringer, slik at lys automatisk blir tent når det begynner å bli mørkt.

Sensorer kan også registrere hvor høy pulsen din er, og eventuelt vente med å varsle om din innkommende e-post til du er mer mottakelig.

– Om et display skal være på armen, låret, sykkelstyret eller brillene er av stor betydning for brukeren. Selv om det i utgangspunktet oftest er sikrere med lyd enn med visuelle effekter under fart, må man vite at også lyd kan komme brått på og dermed virke forstyrrende og farlig i trafikken, sier Herstad.

Ikke-brukeren viktig

Når man som bruker av personlig mobilt utstyr beveger seg ute i det offentlige rom – på gater, plasser, kafeer og liknende – er det en gruppe som ofte er blitt ignorert både av brukerne og dem som forsker på dem, nemlig «ikke-brukerne». Det dreier seg om den «ufrivillige tredjepart»: om hun/han som får med seg hele telemontørens mobiltelefonsamtale på nabobordet uten å ha bedt om det, om hun/han som nesten blir syklet ned av et sykkelbud, som er travelt opptatt med å fikle med kommunikasjonsutstyret sitt eller om kontorfunksjonæren som får en skingrende stemme i øret fordi sykkelbudet snakker via handsfree-settet sitt fra en annen planet midt i den støyende trafikken.

Alle kjenner følelsen av å være invadert av andres skrålende mobiltelefoni. Det er imidlertid i dag mulig å programmere mobiltelefoner til å «screene» samtaler, slik at de for eksempel ikke ringer når du er opptatt med å snakke med noen eller befinner deg på kafé. Ringing kan erstattes med vibrasjon, som bare brukerne merker. Det er, som kjent, også mulig å taste meldinger, slik at man slipper å forstyrre folk rundt seg med unødig prat.

Herstad ser det som en utfordring å designe utstyr som er til minst mulig sjenanse for ikke-brukerne. Snarere burde personlig mobilt utstyr kunne sees på som et gode også for disse, mener han. For eksempel kan mannen i gata ha nytte av at telemontøren kan tilkalle hjelp i forbindelse med en ulykke, eller mindre dramatisk: finne ut av togtider. Det er slutt på de tider da «Kan du si meg hvor mye klokken er?», var det eneste mulige spørsmålet til en forbipasserende som hadde ur.

– Ved å designe personlig kommunikasjonsutstyr med tanke også på ikke-brukerne, vil negative følelser og opplevelser i denne gruppen kunne unngås. Forståelsen og aksepten for personlige mobile, teknologiske innretninger vil dermed være større. Synspunktene til ikke-brukerne vil til syvende og sist bestemme om ny teknologi lykkes eller feiler, mener Herstad.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Informasjons- og kommunikasjonsvitenskap, Distribuerte systemer, Teknologi, Informasjons- og kommunikasjonsteknologi Av Gro Lien Garbo
Publisert 1. feb. 2012 12:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere