Vaksine eller appetittvekker?

«Store naturvitere har ofte bekjent: «Jeg valgte vitenskapen til tross for undervisningen – ikke på grunn av den! » Kanskje er ungdommens møte med vitenskapens kunnskaper, verdier, idealer og ideologier slik at det fungerer som en vaksine mot videre studier – og ikke som en appetittvekker?»

Skoleutsmykningen er laget av Geir Tokle. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Naturfagsundervisningen:

Dette sa Svein Sjøberg i et foredrag i P2-akademiet i høst. Han er professor i naturfagsdidaktikk ved Universitetet i Oslo og har i mange år interessert seg for skolens undervisning i realfag.

– Du er opptatt av at ungdommen elsker ny teknologi, men at lidenskapen ikke fører til noen økt interesse for naturfag. Hva er årsaken til dette? Og hvilke konsekvenser har det for skolen?

– Naturvitenskapen reiser store filosofiske spørsmål om universet, om tid og rom – spørsmål som vitenskapen har slitt med bestandig. Vårt verdensbilde er skapt av naturvitenskapen. En rekke spennende spørsmål kan danne utgangspunkt for god undervisning: Hvor er vi i galaksen? Hvordan kan en forklare årstider, forskjell på dag og natt, nordlys, stjerneskudd og kometer? Unger er interessert i filosofi, og de er interessert i å utforske fysiske fenomener. Naturfagsundervisningen kan favne begge deler, men poenget er dessverre at den ikke rommer noen av delene. Tvert imot er det en tendens til at den dyrker det ”rette svaret” og krever at elevene lærer seg teori, uten å ta utgangspunkt i den filosofiske fascinasjonen eller den eksperimentelle nysgjerrigheten. Skolen velger en middelvei, og denne middelveien er slett ikke gyllen. Elevene får verken filosofere eller eksperimentere. Kanskje målet er å skaffe til veie eksaminerbar kunnskap? spør Sjøberg lakonisk.

For mange valg?

– Før var skole og utdanning veien til et bedre liv, og begreper som plikt og nødvendighet var en rettesnor for mange, fortsetter Sjøberg. – Nå har vi et samfunn med lav arbeidsledighet, og ungdommen må ikke lenger kjempe seg til et bedre liv. Å lære er en villet prosess hos den enkelte, og det nytter ikke lenger for skolen å seile på tradisjonene. Pedagoger må skape en undervisning som «tenner» elevene. Drivkraften for å lære er elevenes eget engasjement og interesser.

– Når jeg ser tilbake på min egen skoletid, er jeg glad for at jeg ble tvunget til å ta noen fag jeg ikke umiddelbart interesserte meg for, og jeg er glad for at skolen åpnet noen dører for meg. Jeg er derfor skeptisk til at den videregående skolen nå gir elevene for mange valg. De kan velge vekk en hel rekke fag med den konsekvens at teknisk/naturvitenskapelige fag nesten ikke er til stede i skolen. Bare åtte prosent av ungdommen velger fysikk som fordypningsfag. Retten til å velge vekk det du ikke liker, fører til at stereotypiene blomstrer: Hvis du forsyner deg på samme måte som i en kafeteria, kan resultatet lett bli «junkfood». Andre igjen velger det som «lønner seg». Valgene varierer med kjønn og sosial bakgrunn. Et slikt system medfører at jenters og gutters valg blir mer tradisjonelle enn før, og dette styrker skillelinjer ut fra sosial bakgrunn og foreldrenes utdanning. Kort sagt: Skolen blir konserverende.

Valgfriheten, og der har Norge gått lenger enn de fleste andre land, fører til stor grad av oppsplitting og en fragmentarisk skolehverdag: Prosjekter blir vanskelige når klassen som enhet ikke fungerer. Gruppene varierer fra time til time. Denne rendyrkingen av valgfrihet går på bekostning av både bredde og konsentrasjon. Målet med skolen er jo også å åpne en del dører og formidle perspektiver som elevene ikke snubler over på egen hånd.

Gi opp tusenkunstner-idealet!

– Et annet problem som gjelder grunnskolen, er at mange lærere ikke interesserer seg for realfag. Det viser seg at de som velger lærerutdanning, nesten alltid har valgt vekk realfag, først i sin skolegang, seinere i sin lærerutdanning. Det blir jo vanskelig å tenne interessen hos andre hvis du selv verken har kunnskap eller interesse for faget. Kravet om å være tusenkunstner og allmennlærer og kanskje følge klassen i seks år, er betenkelig, sier Sjøberg. Det er bedre hvis en klasse i løpet av barneskolen har to eller tre forskjellige lærere som dekker ulike fag. Men da kan vi ikke ha et system som tillater at alle lærere har valgt vekk de samme fagene. Selv på ungdomstrinnet møter elevene ofte lærere som knapt nok har vært borti realfagene i sin utdanning.

– Norsk ungdom vil bruke teknologien, men de vil ikke lære om den. Hvorfor?

– En av grunnene kan være at vi bruker ugyldige argumenter. Det nytter ikke å argumentere for at de må lære seg naturfag fordi det gir praktiske kunnskaper til å mestre hverdagen. Realiteten er at dagens tiåringer raskt lærer å bruke en rekke teknologiske nyvinninger, mens naturvitere med doktorgrad kan fomle og famle. Moderne teknologi er stort sett umulig å forstå og umulig å reparere, men uhyre enkel å bruke, sier Sjøberg. Han er mer opptatt av dannelsesargumentet: Det å utvikle selvstendige og autonome mennesker, som kan stille kritiske spørsmål og bli en kritisk deltaker i samfunnet, er et godt argument for å velge realfag.

For å delta i demokratiet, trenger du kjennskap til naturvitenskap og innsikt i statistikk. Dette er realfagskompetansen nært forbundet med. Behovet for denne type kunnskap har økt. Viktigere enn å søke de riktige svarene, er å åpne for de kritiske diskusjonene. Realfagenes vekt på logisk argumentasjon basert på evidens og dokumentasjon, er også sentrale ideer for et fungerende demokrati. Men kulturen i undervisningsfaget har ofte søkt de «riktige svarene». Dette tiltrekker ikke dagens elever eller studenter.

Naturfagenes kroppsspråk

– Særlig er det jenter som velger bort realfag. Fins det botemidler?

– Norge, som ikke uten grunn skryter av å være verdensmestre i likestilling, er blant de land som har verdens laveste prosent av jenter i fag som fysikk og matematikk både i skolen og i høyere utdanning. Kvinneandelen derimot er høy i fag som biologi, medisin og veterinærmedisin. Jeg tror en årsak er at flere naturfag ikke gir spillerom for innlevelse, følelser eller divergerende synspunkter. Tvert imot er dette fag som «tester» deg, og der det er rike muligheter til å dumme seg ut. Selv for jenter som er flinke i realfag, er det noe med «kroppsspråket» ved de harde realfagene som de ikke liker. De velger av den grunn ofte ikke å gå videre med disse fagene. Derfor er utfordringen blant annet å vise en menneskelig rikdom innenfor naturfagene. Det må store endringer til. Faget må i større grad appellere til eleven som forsker og som følende menneske. Det er et paradoks at vi lever i en tid der vitenskapens erkjennelse er kommet lenger enn noensinne, samtidig som skepsisen, ja, til og med fiendtligheten mot vitenskapelig tenkemåte, er økende.

– Vil du hevde at fagets idealer strir mot barns og unges interesser?

– Få fag er så preget av ”riktige svar” som naturfagene. I skolen og selv de første årene i et universitetsstudium dreier disse fagene seg ofte om å venne seg til å akseptere faglig autoritet – ikke til å tvile på den. Sjelden er det rom for egne undersøkelser eller for kritikk, tvil og skepsis. Og filosofiske funderinger eller historiske eksempler preger i liten grad undervisningen. Elever som er vant til å tenke selv, skremmes bort av dette. Mange elever velger seg vekk fra naturfag, rett og slett fordi deres egne verdier stemmer så dårlig med naturvitenskapens idealer.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Fagdidaktikk Av Unn Christensen
Publisert 1. feb. 2012 12:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere